Språklig oppvask


SPRÅK OG KJØNN: Kübra Gümüşay tar en litt annerledes språklig oppvask i Sprache und Sein, der hun forfekter en ny måte å oppfatte språk på.

Ciftci er journalist og skuespiller.
Email: info@ciftcipinar.com
Publisert: 28. oktober 2020
       
Sprache und Sein
Forfatter: Kübra Gümüşay
Forlag: Hanser Literaturverlage, Tyskland

Den tysk-tyrkiske journalisten, aktivisten og forfatteren Kübra Gümüsay skriver i Sprache und Sein >om hvordan språket – eller språkene – vi vokser opp med, preger tankesett, oppførsel, oppfattelse av tid, omgivelser, rom, relasjoner, kjønn og så videre. Hun skriver: «Språk åpner og begrenser verden for oss – på samme tid.» Åpner ved at vi kan kommunisere med hverandre, og snevrer inn verden med sine språklige begrensninger, som for eksempel mangelen på vokabular.

Forfatteren tar utgangspunkt i egne personlige opplevelser i Tyskland og England med sine to språk, tysk og tyrkisk. Jeg blir dratt inn i hennes selvopplevde hendelser med blant annet diskriminering, siden hun har valgt å bruke det religiøse plagget hijab, noe som gjør fortellingen sårbar og intim.

Språkets arkitektur

Bokens første del handler om å skape en bevissthet rundt språkets arkitektur, struktur og oppbygning, og hvordan dette er med på å forme og styre vår oppfatning av oss selv og andre.
Tysk viser hvordan språket kan påvirke individet og samfunnet som bruker det, særlig når det kommer til kjønn. På tysk er det et skille mellom hun- og hankjønn – man har tre kjønn på tysk–  i motsetning til språk som swahili, usbekisk, armensk, finsk og tyrkisk. På tyrkisk bruker man det kjønnsnøytrale ‘o’ om ‘han’ eller ‘hun’.

Gümüsay forteller om hvordan hun alltid måtte rette på sønnen når han brukte feil kjønn på tysk. Selv om hun forbedret språket hans hver gang hun korrigerte ham, stilte hun seg også kritisk til dette: «Hvorfor lærer jeg ham å se på mennesker ved å plassere dem i kategorien ‘mann’ eller ‘kvinne’ før viktigere egenskaper kommer til uttrykk?»

Hvorfor gjorde hun egentlig det? Jo, fordi språket tvinger henne til å gjøre det. Er det tyske språket derfor med på å underbygge kjønnsforskjeller og diskriminering?

I det norske språket har vi siden 2017 lagt til det kjønnsnøytrale ‘hen’, men på tysk eksisterer ikke dette. Det tyske språket har i tillegg kjønnskategoriserende endelser i substantiv som betegner personer i hunkjønn, som for eksempel ordet ‘Journalist’ om menn og ‘Journalistin’ om kvinner.

Slike endelser skaper et skille mellom kjønnene i språket, noe som også speiler seg i det tyske samfunnet, der jeg opplever menn og kvinner blir behandlet ulikt i både profesjonelle og private sammenhenger, i større grad enn i skandinaviske land. I Wien, hvor jeg har bodd i flere år, har jeg stadig opplevd forskjellsbehandling på grunn av kjønn. Det finnes en tydelig machokultur, hos både den yngre og den eldre generasjon, der kvinner gjerne blir behandlet som skjøre porselensdukker.

Gümüsay beskriver det treffende når hun sier at språk i alle sine fasetter er som vann for fisk, og at det former oss uten at vi er klar over det.

Rengjøringsdama

Språk er makt, og med all makt følger det et ansvar. Gümüsay kjenner sitt ansvar og beskriver seg selv som den intellektuelle rengjøringsdama – en reaktiv rolle hun på ingen måte er alene om å ta.

Hun skriver at det finnes to kategorier mennesker: de navngitte og de navnløse. De navnløse er standarden, normalen, de som ikke skiller seg ut fra flokken. De navngitte er de «som blir undersøkt, analysert og inspisert». Selv tilhører hun denne siste kategorien.

Hele hennes vesen blir inspisert i hverdagen og i profesjonelle sammenhenger, som for eksempel når hun deltar i paneldebatter, konferanser og intervjuer. Her blir hun stadig spurt hvordan islam og feminisme, hijab og frigjøring, religiøsitet og utdanning fungerer sammen: For folk flest virker dette motstridende, og hun må forsvare sine valg.

Det som før i tiden bare var synlig for de berørte, er nå også synlig for utenforstående,
kun et tastetrykk unna.

Gümüsay er en av dem som tør å navngi de navnløse, og i boken fortsetter hun arbeidet med å rydde opp i usannhetene, fordommene, rasismen, diskrimineringen, hatet og destruktiviteten i samfunnet.

Som en av de navngitte må hun hele tiden kjempe for sin individualitet. Hun trekker frem en hendelse under sommerpraksisen i London da hun var tjue år gammel, der hun for første gang ble behandlet som et individ og ikke som en representant for islam på grunn av hijaben.

Denne hendelsen gjør inntrykk på meg. I Tyskland fikk hun i møte med nye mennesker alltid spørsmålet om hvorfor hun har på seg hijab, men i London ble hun spurt om hvilken musikk og hvilke filmer hun likte. Noe så lite, men av en så enorm betydning. Nyansene ligger i det små, og det minner meg på hvor viktig det er å ta tak i det lille for å få til noe stort.

For Gümüsay har individualitet dreid seg om å være privilegert, noe hun ikke har følt seg som. Som en av de navngitte har hun alltid representert en gruppe: tyrkere eller muslimer. Privilegier er noe som har tilhørt de navnløse, ikke henne. Hun berører et sårt punkt for alle som kan identifisere seg med henne i denne opplevelsen.

Mot slutten av boken skriver hun om hvordan sosiale medier har åpnet for nye perspektiver for måten språket kan brukes på. Vi har ulike emneknagger som har gjort det mulig for millioner av mennesker å delta i en bevegelse kun ved å bruke den – for eksempel #metoo og #metwo for å nevne noen. Gjennom slike emneknagger er ikke erfaringer lenger navnløse. Det som før i tiden bare var synlig for de berørte, er nå også synlig for utenforstående, kun et tastetrykk unna.