Språkkamp mot Kinas regime

Ikke bare uigurer og tibetanere kjemper nå for sine minoritetsspråk, slik katalanerne gjør i Spania. Nå protesterer også sør-kinesere mot Beijings «nasjonalspråk».

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Beijing, Kina. Vi «etniske minoriteter» noterte oss med interesse de tusener av kantonesere i sør-Kina som i slutten av juli gikk ut i gatene for å kjempe for språket sitt, kantonesisk.

Det skjedde etter at Beijing- regimet har økt presset for at mandarin («putonghua», «nasjonalspråket») skal være hovedspråket på tv-kanalene i Guangzhou (Kanton). Opptoget endte vel å merke fredelig.

Inspirert av språkprotestene innad i den etniske majoritetsgruppen med han-kineserne i Kanton-regionen, har den uigurske minoriteten i det vestlige Kina skrevet mange artikler om saken på nettet. Og bloggene på språknettsiden TibetCul.com var også fulle av artikler med titler som: «Kanskje det spanske språkspørsmålet har inspirert kineserne?»

Flere påpeker at da den spanske diktatoren Francisco Franco forbød det katalanske folket å bruke språket sitt, skapte han et arr som ikke ville gro. Under årets fotball-VM i Sør-Afrika kunne vi se de katalanske flaggene på stadionene. På denne måten nådde språkdisputten i Spania resten av verden.

Kinesiske myndigheter bør ta Franco-politikken som en advarsel, for å unngå den splittelsen som undertrykking av lokale dialekter skaper. De burde ta dette rådet og gjøre dialektene og språkene kantonesiske, minan, hakka, tibetansk og uigurisk til offisielle kinesiske språk. Slik kunne de styrke de ulike gruppenes følelse av tilhørighet til Kina.

Vil la språk dø ut

Men en artikkel i Beijings Evening News erklærte imidlertid temperamentsfullt at det «å fremme mandarin er en viktig nasjonal politikk, som ikke trenger å bli diskutert videre eller satt spørsmålstegn ved. Det som kan betviles og debatteres, er hvorvidt kantonesisk, som en lokal dialekt, vil dø ut av seg selv over tid på grunn av økt urbanisering, eller om dens utslettelse vil bli fremskyndet av menneskelig inngripen.»

Men «kantonesisk» er ikke på noen måte et minoritetsspråk: Det er en ren han-kinesisk dialekt for over 70 millioner mennesker i Guandong-provinsen, Hongkong og Macau. Om dette språket vil bli neglisjert i så stor grad at det knapt kan overleve, hva så med situasjonen for tibetanske eller andre etniske språk i dette «store enhetlige landet»?

Jeg husker tydelig at jeg i 2002, mens jeg fortsatt var en del av «systemet», dro til Yunnan (en provins sørvest i Kina, overs. anm.) for å delta på en litterær konferanse om etniske minoriteters poesi. Der hørte jeg en utsending fra Beijing si rett ut at «det er allerede mange år siden partiets komitéleder Wan Li uttrykte at de etniske minoritetene som aldri har hatt noe skriftspråk, heller ikke trenger noe skriftspråk i dag. Og minoritetene som har et skriftspråk, bør bare la det dø ut, hele systemet vårt bruker et ‘enhetlig språk’, mandarinspråket, hanspråket. »

Utsendingen kikket rundt på dikterne med minoritetetsbakgrunn og sa så med dyp stemme: «Og jeg er helt enig i dette utsagnet.»

Alle ble sjokkerte av den arrogante tonen til denne utsendingen. Jeg tok notater, og for første gang begynte jeg å vie oppmerksomhet til dette temaet.

Fengslet under Kulturrevolusjonen

En gang intervjuet jeg en gammel tibetansk forfatter i Lhasa. Han var dypt bekymret for det tibetanske språkets tilstand i dag, men han sa: «Dersom vi vektlegger viktigheten av det tibetanske språket, vil vi bli anklaget for trangsynt nasjonalisme. Myndighetenes offisielle retningslinjer er som følgende: Jo høyere nivå det er på det tibetanske språket, jo sterkere er den religiøse bevisstheten og dermed den reaksjonære atferden.»

Denne gamle tibetanske forfatterens navn er Tashi Tsering. Ideene og tankene hans er faktisk svært progressive og moderne. Da han var ung, returnerte han til hjemlandet sitt etter å ha fullført studiene i USA, men han ble satt i fengsel under Kulturrevolusjonen på 60-tallet. På sine eldre dager etablerte han, og ga økonomisk støtte til, 72 skoler i de fattige og fjerntliggende områdene i den tibetanske U-Tsang-regionen.

Videre sendte han i 2007 inn en offisiell uttalelse til Den autonome tibetanske regionens folkekongress. Med referanse til den alvorlige krisen det tibetanske språket står overfor, sa han:

«Det å bruke tibetansk i skoler, og det å etablere et utdanningssystem for studiet av det tibetanske språket, er ikke bare viktig for å kultivere tenkende mennesker, det innebærer også det tibetanske folkets mest fundamentale menneskerettighet. Dette er fundamentet som kan skape likhet mellom etniske minoriteter.»

En artikkel i en kantonesisk publikasjon forteller at på grunn av de sentrale myndighetenes press for kulturell enhet de sistetiårene, har man mange steder vært vitne til at de opprinnelige kulturtrekkene sakte forsvinner. Det er dette kantoneserne nå bekymrer seg for. Kantoneserne kan ennå ta til gatene for å kjempe for språket sitt, men hva med tibetanerne? Hva med uigurer? Mongoler?

Kantoneserne kan åpent og svart på hvitt kreve: «Jeg er villig til å snakke mandarin, men ikke tving meg til å snakke mandarin!»

Ulik behandling

Men vi «etniske minoriteter» får bare se slagord som henger ved inngangene til skolene våre i Lhasa, hvor det står:

«Jeg er et barn av Kina, jeg liker å snakke mandarin», eller «mandarin er vår skoles språk». Og ingen tør si et ord.

Er ikke dette å «behandle de på innsiden og de på utsiden ulikt», som det heter i et kinesisk ordtak? Til tross for den vanlige påstanden om at vi i Kina lever i «en stor familie», som favner 56 etniske minoriteter, ser det ut til at han-kinesere og «etniske minoriteter» behandles svært forskjellig.

Vi håper alle å kunne leve et sted der vi fritt kan forsvare vårt eget språk på samme måte som vi ville forsvart hjemmet vårt. Som Tsegyam La, en tidligere lærer i Tibet, sarkastisk bemerket på Twitter:

«Når tusener av kantonesere samler seg for å ta til gatene, demonstrere og kjempe for sitt eget språk, faller teppet og freden opprettholdes; dersom tusener av demonstranter i Tibet hadde tatt til gatene og kjempet for språket sitt, ville de blitt arrestert, satt i fengsel og anklaget for å være ‘tibetanske separatister som oppfordrer til splittelse’». ■

Oversatt fra engelsk av Silje Bekeng

Tsering Woeser ble født i Llhasa og er en av Tibets ledende forfattere. Hun har tidligere sittet flere år i husarrest i Beijing. Woeser skriver eksklusivt for Ny Tid.

---
DEL