Ture Sjøkvist fra Vadsø var på kurs i USA i 1977. Han var i CIAs hovedkvarter og på National Security Agency (NSA) ved Washington. De hadde en stor sal med lyttebord. Over hver avdeling hang det et skilt for forskjellige land – for Frankrike, Storbritannia og Vest-Tyskland – men over én avdeling hang det en skilt for Vadsø. Vadsø var tilsynelatende like viktig som de store statene. Dette dreide seg om en av de viktigste basene i USAs nett av installasjoner over hele verden. Sjøkvist fortalte om et sovjetisk fartøy med mellomdistanseraketter på vei til Cuba. Amerikanerne var ikke sikre på hva lasten inneholdt. Presidenten sa: «Spør Vadsø og hør hva de sier,» og Vadsø bekreftet. Amerikanerne krevde at det sovjetiske fartøyet snudde innen 12 timer – og dét gjorde det.
Visste alt. Dette skriver Bård Wormdal i sin bok Spionbasen (Pax Forlag, 2015). Fauske, Andøya, Vardø og Vadsø og skipet Marjata er alle blant de viktigste plattformene for USAs etterretning, og til dels også for britenes. Under Falklandskrigen mellom Storbritannia og Argentina 1982 fantes det ikke allierte satellitter som kunne gi Royal Navy informasjon om de argentinske fartøyenes posisjoner – men Fauske tappet sovjetiske satellitter for data. Fauske ga britene den nøyaktige posisjonen for den argentinske krysseren General Belgrano, og en britisk ubåt senket Belgrano med 1093 mann om bord. 323 døde i havet. Det var ikke alle som syntes dette var nødvendig. I 1968, to måneder før Sovjet gikk inn i Tsjekkoslovakia, rullet 60–70 stridsvogner opp mot den norske grensen, kanskje som et signal til USA om ikke å blande seg opp i krisen i Tsjekkoslovakia. Det ville få konsekvenser for Nordområdene. Vadsø visste alt.
Lyttestasjonen i Vadsø fulgte alt som foregikk på russisk samband. De fulgte Sovjets strategiske rakettoppskytninger og sovjetiske ubåters kommunikasjon om amerikanske ubåter. NSAs hovedkvarter ved Washington stolte på Vadsøs informasjon om flytype og ubåter som var på vei ut fra Kola-basene. Wormdals bok forteller om et Norge som virkelig betyr noe for stormaktsspillet.
Lyttestasjonen i Vadsø fulgte alt som foregikk på russisk samband.
Godt bilde. Det finnes enkelte feil, som det gjør i alle bøker om den hemmelige verden. USA visste mer om hvor de sovjetiske ubåtene befant seg enn hva som fremgår av boken. Min tidligere kollega og venn Robert Bathurst var sjef for US Naval Intelligence Europe på 1970-tallet. Hver morgen klokken sju ga han en briefing til admiralen Chief US Naval Forces Europe om hvor alle de sovjetiske fartøyene og ubåtene i Europa befant seg. De forente staters marine hadde en lydsignatur for hver enkelt sovjetiske ubåt. De fulgte dem med hydrofoner og egne ubåter, og de visste temmelig godt hvor de var. Noen kilder i Wormdals bok undervurderer denne kapabiliteten, men boken gir likevel et god bilde med illustrerende eksempler fra personene innenfor disse installasjonene. Det er viktig at det finnes noen pensjonister som er villige til å si noe.
Les også: Et Norge mellom stormaktene
