Haunted

Dokumentarene Babylon, Haunted og Disorient


Mellom 21. september og 4. oktober fokuserte den internettbaserte visningsplattformen Doc Alliance Films på filmer om flyktninger. Her er betraktninger om noen av dem.

Underviser filmvitenskap på NTNU Epost endreeid@gmail.com
Email: endreeid@gmail.com
Publisert: 2015-10-14

Jeg opplever dokumentarfilmer som spor, og bare spor, av livssituasjoner jeg ikke selv befinner meg i. Disse sporene kan kanskje fungere som det motsatte av Narkissos’ speilbilde, ved at de viser meg en vei ut av mitt eget ståsted. Men de er selvfølgelig ikke speil der jeg ser andres virkelighet; hvor enn klare eller uklare, forblir de mer eller mindre uttrykksfulle fragmenter fra en faktisitet som ikke er min, og som aldri kan bli min – men som jeg må prøve å følge, granske, sette meg inn i. Eller mer presist: Dokumentarer er som oftest spor fra andre menneskers møte med en livssituasjon som ikke er min eller deres. Dette kompliserer forholdet ytterligere: filmskaperne er det skjøre bindeleddet mellom meg og de menneskene dokumentaren handler om. Nesten uansett hvor gode disse filmskaperne er, er de dømt til å lage vaklende, hullete og ofte uendelig lange hengebroer mellom min og andres erfaring. De kan skape en genuin forbindelse, men de kan også få meg til å tråkke feil. Det jeg uansett må huske, om jeg ikke ønsker å lure meg selv, er at disse filmene ikke bare muliggjør medierte erfaringer av andre vilkår, men at de som regel markerer gapet mellom min og andres virkelighet. Slik er de også spor – ekspressive tegn på en avstand mellom meg og andre. Denne avstanden blir særlig konfronterende i møtet med filmer om flyktninger. I hvilken grad kan jeg, der jeg sitter vanedannet foran laptopen eller trygt i kinosalens forskansning, imøtekomme flyktningens usikre tilværelse, hvis hjem, trygghet og stabilitet er revet vekk? Imagining Emanuel. Dette spørsmålet blir tatt opp i Thomas Østbyes selvrefleksive dokumentar Imagining Emanuel (2011). Filmen tematiserer relasjonen mellom flyktningstatus og identitet, og et begrenset system for dokumentasjon, kartlegging og kontroll. Men det er også en film om våre begrensede muligheter til å forstå flyktningen på et grunnleggende epistemologisk nivå. Dokumentaren tar utgangspunkt i Emanuel Agara, som kom til Norge uten identitetspapirer. Han hevder at han er fra Liberia, og at han rømte fra borgerkrigen der, men politiet og norske myndigheter er sikre på at han kommer fra Ghana. Emanuels analfabetisme gjør det vanskelig for ham å peke ut sin hjemby på kartet, og han vet ikke helt når han er født. Situasjonen blir vanskelig for ham: Emanuel har hverken rett til å bli i Norge eller rett til å reise tilbake til hjemlandet …


Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Abonnement kr 195/kvartal

Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)