Jeg opplever dokumentarfilmer som spor, og bare spor, av livssituasjoner jeg ikke selv befinner meg i. Disse sporene kan kanskje fungere som det motsatte av Narkissos’ speilbilde, ved at de viser meg en vei ut av mitt eget ståsted. Men de er selvfølgelig ikke speil der jeg ser andres virkelighet; hvor enn klare eller uklare, forblir de mer eller mindre uttrykksfulle fragmenter fra en faktisitet som ikke er min, og som aldri kan bli min – men som jeg må prøve å følge, granske, sette meg inn i. Eller mer presist: Dokumentarer er som oftest spor fra andre menneskers møte med en livssituasjon som ikke er min eller deres. Dette kompliserer forholdet ytterligere: filmskaperne er det skjøre bindeleddet mellom meg og de menneskene dokumentaren handler om. Nesten uansett hvor gode disse filmskaperne er, er de dømt til å lage vaklende, hullete og ofte uendelig lange hengebroer mellom min og andres erfaring. De kan skape en genuin forbindelse, men de kan også få meg til å tråkke feil. Det jeg uansett må huske, om jeg ikke ønsker å lure meg selv, er at disse filmene ikke bare muliggjør medierte erfaringer av andre vilkår, men at de som regel markerer gapet mellom min og andres virkelighet. Slik er de også spor – ekspressive tegn på en avstand mellom meg og andre. Denne avstanden blir særlig konfronterende i møtet med filmer om flyktninger. I hvilken grad kan jeg, der jeg sitter vanedannet foran laptopen eller trygt i kinosalens forskansning, imøtekomme flyktningens usikre tilværelse, hvis hjem, trygghet og stabilitet er revet vekk? Imagining Emanuel. Dette spørsmålet blir tatt opp i Thomas Østbyes selvrefleksive dokumentar Imagining Emanuel (2011). Filmen tematiserer relasjonen mellom flyktningstatus og identitet, og et begrenset system for dokumentasjon, kartlegging og kontroll. Men det er også en film om våre begrensede muligheter til å forstå flyktningen på et grunnleggende epistemologisk nivå. Dokumentaren tar utgangspunkt i Emanuel Agara, som kom til Norge uten identitetspapirer. Han hevder at han er fra Liberia, og at han rømte fra borgerkrigen der, men politiet og norske myndigheter er sikre på at han kommer fra Ghana. Emanuels analfabetisme gjør det vanskelig for ham å peke ut sin hjemby på kartet, og han vet ikke helt når han er født. Situasjonen blir vanskelig for ham: Emanuel har hverken rett til å bli i Norge eller rett til å reise tilbake til hjemlandet sitt. Resultatet blir at han må sitte i rundt et år på politiets utlendingsinternat Trandum (der han sammen med de andre asylantene blir vekket hver halvtime, døgnet rundt, angivelig for å forhindre eventuelle selvmord!). Imagining Emanuel fører tankene til Jørgen Leths Det perfekte menneske (1967). Filmen starter og slutter i et tomt, «umenneskelig» rom – et mørkt studiolokale der bare Emanuel er opplyst, som et hjemløst og fanget forskningsobjekt under lupen. En stemme spør oss: Hva er det vi ser her? Gjennom hele filmen spør regissør Østbye oss om hvordan vi skal nærme oss denne flyktningen for å best forstå ham. Hvordan skal vi forstå hans identitet, hans opphav, hans erfaringer? Østbye knytter Emanuels situasjon til et eksistensielt spørsmål – som også blir et realpolitisk spørsmål: Hva er identitet? Er identitet bare noe som eksisterer for mennesker med papirene i orden? I hvilken grad er identitet noe vi skaper som samfunn – de sporene vi kan materialisere – og i hvilken grad er det de erfaringene vi har gjort oss, men som vi ikke nødvendigvis kan kommunisere eller dokumentere? Regissøren prøver seg frem med ulike stilistiske innganger, markert av kapitteloverskrifter, som ledd i en prosedyre for å finne svar på spørsmål som disse, og for å belyse Emanuels situasjon fra forskjellige vinkler. Men i sin selvrefleksive form og delvis motløse tone, kan den samtidig ses som en kritikk av en klinisk vitenskapeliggjøring av identitet og identifisering – og derigjennom en slags kritikk av seg selv. Imagining Emanuel synes å antyde at nettopp forestillingsevnen bør spille en større rolle når vi nærmer oss virkeligheten til dette mennesket – som et vesentlig tillegg til sannsynlighetsberegning, målinger, papirer, normer og regler. For å bevare flyktningens verdighet er vi nødt til å ty til vår forestillingsevne, ikke bare støtte oss på et regelverk eller et kamerablikk som registrerer. Slutten er overraskende gripende: Emanuel står og takker for den lille oppmerksomheten Østbye har gitt ham. Han er kanskje et «forskningsdyr» der han står i regissørens studio, men her er i alle fall en som studerer hans menneskelighet. Her er en som relaterer seg til ham som et vesen som eksisterer, og ikke bare som en ubekreftet identitet. I oppfølgeren, Out of Norway (Østbye og Emanuel Agara, 2014), prøver Østbye seg frem med en ny innfallsvinkel til flyktningens situasjon: Han gir Emanuel selv et kamera, og ber ham filme sine omgivelser. Emanuel har vært i Norge i ti år nå, og får endelig dratt tilbake til Liberia. Imagining Emanuel vant flere priser, og Emanuel brukte prispengene til å kjøpe seg falske papirer slik at han kunne flykte til sitt hjemland. Hvor enn imøtekommende Østbye forsøkte å være i sin forrige film, kom han ikke bort fra å bruke Emanuel og hans situasjon som et eksempel i en utforskning av overgripende problemstillinger. I Out of Norway legges derimot filmen helt konkret i hendene på Emanuel. Nå er prosjektet mer overgitt til Emanuel – hans bevissthet, kroppslige impulser (kameraet er alltid håndholdt) og observasjoner. Oppfølgeren blir mer intim og organisk, og mindre vitenskapelig-rasjonell. Nå ser vi spor som stammer fra Emanuel selv, og ikke bare fragmentariske blikk på flyktningen. Man blir likevel sittende og tenke: Hvem har redigert dette materialet? Hvem sitter med den endelige makten? Er det ikke Østbye som har tolket disse sporene fra Emanuel og tilpasset de sin egen tankeverden, rytmesans og filmforståelse – hvor enn udogmatisk og lydhør for Emanuel denne har vært? Hvordan hadde filmen sett ut om bare Emanuel hadde klippet den? På hvilken måte har han vært med i postproduksjonsprosessen? Hva er kuttet ut? Hvem har eventuelt kuttet ut hva? Desorientert. I Norge erfarte Emanuel å være alene med seg selv; han følte ikke at samfunnet brydde seg. I den belgiske dokumentaren Disorient (Laurent Van Lancker, 2011) gir en asiatisk flyktning uttrykk for det samme: «Du må først bli lykkelig selv, så kan du gjøre andre mennesker lykkelige. I Asia er vi opplært til å tenke: Du gjør mennesker lykkelige, og deretter kan man dele lykken. I Vesten må man lære å være alene, man må lære å bli sterk alene.» Denne flyktningen – som Emanuel – peker på en individualisme vi kanskje ikke alltid ser så lett selv. Vi rister på hodet av amerikaneren som hardnakket står på sin rett til å skyte en «trespasser» og slår oss på brystet av vår egen dugnadsånd. Men er vi ikke ofte en gjeng paralyserte tryner foran speilet? Dugnadsånden vår består vel like mye av indoktrinert høflighet som av velvillig fellesskapsfølelse? Som Østbyes filmer, konfronterer Disorient oss med vår uvitenhet. Filmen består fullt og helt av nonfigurative mønstre, vekslinger mellom lys og mørke og ulike fargenyanser. Over dette hører vi mennesker som snakker om sine opplevelser av å være flyktninger. De abstrakte formene betoner et fravær av innsyn til disse opplevelsene, og kaster våre skuelystne øyne tilbake på oss selv. Men fraværet av figurative holdepunkter markerer ikke bare gapet mellom oss og dem som snakker; filmens ubestemte visualitet er også i tråd med filmens konsentrerte fokus på følelser. Flyktningene snakker hele tiden om ambivalente følelser som muligens ikke kan gestaltes i et knippe ansikter. En mann fra Saigon, som har emigrert til Belgia, skal snart tilbake til hjemstedet sitt. Han uttrykker en tydelig ambivalens: «Å dra tilbake er en gjenforening og samtidig et slags brudd. Det er en hjemkomst, siden jeg vil være blant mine folk. [Men] det faktum at jeg tilbrakte halve livet utenlands etterlater spor – spor i din hukommelse, nesten i genene dine, i din daglige oppførsel, i dine tanker. Så jeg vil ikke [lenger] føle meg i eksil, men desorientert.»
Hjemsøkt. Menneskene vi møter i Haunted (Liwaa Yazji, 2014) kan også sies å være desorienterte og ambivalente. Filmen lar oss møte syrere som er blitt «flyktninger» i sitt eget hjem – folk som sitter beleiret i sitt eget hus og som når som helst kan bli truffet av en bombe. Her møter vi mennesker som sliter med å forlate det hjemlige selv om døden banker på døren. De knytter seg til hverdagslige objekter som om det gjelder livet selv. Det er som om disse tingene vi ofte tenker på som små banaliteter – en tekanne, en glassbolle, et askebeger, et speil – i denne krisesituasjonen blir viktige holdepunkter for et verdig og utholdelig liv. Kanskje handler det om å bevare en viss autonomi (identitetsmessig, kulturell, menneskelig) i møtet med en uoversiktlig og voldelig situasjon – å bevare en siste rest av selvstyre blant de omveltende kreftene som når som helst kan styrte inn i huset ditt og snu alt på hodet?
Flyktningleiren rekker å fremstå som mange ting i løpet av den to timer lange spilletiden: en militærbase, en søppeldynge, en improvisert lekeplass, en musikkfestival, en terskel, et venterom, et fengsel, et nytt hjem.
Et eldre ektepar, som vi møter via et web-kamera, er beleiret av skarpskyttere på naboenes hustak. «Gud vil nok ikke forstå hvordan jeg tenker,» sier han. I denne borgerkrigen fremstår menneskenes tanker og følelser like skjøre som tingene rundt dem. Kameraet i Haunted sveiper over ruiner, gransker dem, finner aldri ro – filmen søker og samler klipp, reaksjoner og objekter uten å finne en helhetlig form. Man føler seg innesperret i kaotiske omgivelser, sammen med menneskene som filmes, ute av stand til å finne en vei ut av sporene fra krigens ødeleggelser – ødelagte vegger og vinduer, som viser noe tidligere «hjemlig» uopprettelig fragmentert. Babylon. I Babylon (Youssef Chebbi, Ismaël og Eddine Ala Slim, 2012) ser vi en ganske annen tilnærming til mennesker på flukt fra krig. Der filmene jeg til nå har snakket om i stor grad baserer seg på å få mennesker i tale, opererer Babylon med en «behavioristisk», observasjonell metode: en nøktern studie av menneskers oppførsel og gester. Filmen gir et portrett av en enorm flyktningleir i Tunisia, som ble etablert nær landets grenser i etterkant av det libyske opprøret. Sammen med nøkterne «flue på veggen»-bilder av flyktningene i leiren, som spiser mat, setter opp telt, står i køer og spiller volleyball, har filmen et lyrisk tilsnitt: periodevise nærbilder av planter i vinden og kravlende insekter i sanden skaper en eksistensiell klangbunn til de myldrende massenes daglige strev med å skaffe seg mat, et sted å gå på do, og ly for natten. I tillegg skaper en periodevis bruk av telelinse visse flate, maleriske bilder som kaster et «episk» lys over leiren – ett bilde minner om Kurosawas Kagemusha, der soldatene går medtatte foran en glødende sol. Flyktningleiren rekker å fremstå som mange ting i løpet av den to timer lange spilletiden: en militærbase, en søppeldynge, en improvisert lekeplass, en musikkfestival, en terskel, et venterom, et fengsel, et nytt hjem. Ja, i enkelte komposisjoner ser flyktningene ut som de første menneskene på Jorden, vandrende i en tørr og tom ørken de selv må fylle med liv. På liknende måte som de hjemlige tingene i Haunted tematiseres som «livsviktige», antydes det her hvordan daglige rutiner fortsetter å spille en sentral rolle i de hjemløse omgivelsene. Man ber, man vasker seg i ansiktet, og man vil fortsatt leve. Samtidig problematiserer også denne dokumentaren vår tilgang til flyktningenes liv. Regissørene velger bevisst å ikke gi oss undertekster til det som blir sagt. Dette grepet synes å vektlegge det fremmede som fremmed. Men den språklige hjelpeløsheten får oss til å legge merke til menneskenes rent kroppslige, gestiske kommunikasjon. Vi må stille vår oppmerksomhet inn på en annen måte enn den informative; vi må forsøke å leve oss inn i disse fremmede gestene, som i fraværet av undertekster vokser i uttrykksfullhet. Babylon – slik som Imagining Emanuel, Out of Norway, Disorient og Haunted – forblir begrensede fragmenter fra et liv vi ikke vet så mye om. Men ved å utheve seg selv som fragmenter, og ikke utgi seg for å være innsyn til andre liv vi kan synke inn i, skaper de en uro og et erfaringssjikt som potensielt fragmenterer vår egen virkelighetsoppfattelse og peker på vår egen – så vel som sporenes – skjørhet og begrensethet. På den måten kan de lette (i hvor enn liten grad) arbeidet med å forestille seg flyktningens destabiliserte virkelighet. Man nærmer seg noe, tross alt, ofte ved å betrakte ens egen avstand til det man skal nå. Imagining Emanuel Regi: Thomas Østbye, foto: Thomas Østbye og Jon Christian Simensen Out of Norway Regi: Thomas Østbye og Emanuel Agara, foto: Emanuel Agara Disorient Regi: Laurent Van Lancker Haunted Regi: Liwaa Yazji, foto: Jude Gorany, Talal Khoury og Liwaa Yazji Babylon Regi: Youssef Chebbi, ismaël og Eddine Ala Slim, foto: Ala Eddine Slim, Youssef Chebbi og Ismaël Chebbi Filmene Out of Norway, Haunted, Disorient og Babylon er tilgjengelige for strømming for våre abonnenter med koden 9sdZx7yE på http://dafilms.com/voucher/