Spøkelsesskrift

Ein som fryktar sanksjonar og innsyn, skapar heile, nye språk.

D.A.G.: Den ukjente.
Attgjeven av Hanne Bramness
Cappelen Damm, 2015

«Jeg skriver kun skyggeskrift. / Da har heller ikke jeg / et navn»

Slik sluttar eit dikt skrive av ein anonym pasient på sjukehuset på Valen. «[Jeg] har lurt på om dikt kan ha et visst preg av å være skrevet i koder fordi dikteren trenger å beskytte seg […],» skriv Hanne Bramness, som på grunnlag av ei forlaten og kasta skrivebok har skapt og gitt ut diktsamlinga Den ukjente. I boka gjenreisast ei stilna stemme, som formidlar frå Valen sjukehus rundt 1925 og gjer eit grunnlag for diskusjon omkring psykiatrien i Noreg, institusjonskritikk, menneskeverd, og tilhøvet mellom sensur og sjølvsensur:

Hva tilbød de meg / for å stanse min flom av ord? / Og hvordan? Ved ikke / å kalle noe ved dets rette navn.

Slik sluttar «den ukjente» – «D.A.G». – ein tekst, skriven i byrjinga av 1920-talet. Vi er innanfor murane rundt det majestetiske asylet i Sunnhordaland – så godt løynd at pasientar blir rodd ut dit. D.A.G. skriv om tilhøvet mor–dotter, om erfaringa av metafysikk, om institusjonen og det å bli institusjonalisert:

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here