Splitt og hersk i Tsjetsjenia

Russerne har innledet forhandlinger med de tsjetsjenske separatistene, het det i november. Men det Moskva vil, er at partene i Tsjetsjenia skal slåss mot hverandre.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Samtalene mellom det russiske sendebudet, Viktor Kazantsev, og hans tsjetsjenske motpart, Akhmed Zakajev, fant sted på en flyplass utenfor Moskva den 18. november. Det var et møte på et rimelig høyt nivå, siden Kazantsev er en av Vladimir Putins nærmeste rådgivere, og Zakajev er visestatsminister i den tsjetsjenske regjeringen under president Aslan Maskhadov.

Det over to timer lange møtet markerte tilsynelatende et brudd med Russlands offisielle politikk overfor Tsjetsjenia, nemlig at man ikke forhandler med «terrorister.» Det var første gang de to partene møttes siden krigen brøt ut i oktober 1999, og samtalene var både «hjertelige» og konstruktive,» ifølge Kazantsev, som var øverstkommanderende i Nord-Kaukasus under forrige krig.

En talsmann for Aslan Maskhadov uttalte etter samtalene at de var starten på en ny dialog om republikkens framtidige politiske status. Det benekter Moskva. Der i gården sier man at møtet utelukkende handlet om å få separatistene til å legge ned sine våpen. Det benekter tsjetsjenerne. Hvem som tok initiativet til forhandlingene, er partene også uenige om.

Og der står det nye «fredsinitiativet» for Tsjetsjenia, fire uker etter.

100.000 drepte sivile

En statusrapport om krigen i Tsjetsjenia kan se slik ut: siden den russiske hæren rykket inn i den lille republikken høsten 1999, har 3500 føderale soldater blitt offisielt drept. Det reelle tallet er antakelig tre ganger så høyt.

Minst 15.000 sivile tsjetsjenere er også drept. Det virkelige tallet kan være dobbelt så høyt, og kanskje mer enn det også.

I løpet av to totalt ødeleggende kriger på 90-tallet, har opp mot 100.000 sivile blitt drept, massakrert og henrettet i Tsjetsjenia. Av en opprinnelig befolkning på 1.2 millioner mennesker, er bare 300.000 tilbake i republikken. Resten har flyktet til andre deler av Russland, eller befinner seg i flyktningeleirene i Ingusjetia.

Offisielt har Russland 100.000 soldater inne i Tsjetsjenia, som er på størrelse med Telemark fylke omtrent. Også her kan tallet være høyere. Den tsjetsjenske geriljaen, derimot, har mellom ett tusen og fem tusen soldater under våpen, inkludert grupper av arabiske «frivillige.»

Disse få tusen soldatene klarte å tilføre den russiske krigsmaskinen så mange nederlag i den første krigen, mellom 1994 og 1996, at den måtte trekke seg tilbake med halen mellom beina. Det førte til en de facto uavhengighet, som varte fram til bombeaksjonene i Russland i 1999 – som Moskva ga tsjetsjenerne skylden for. Dermed hadde generalene det påskuddet de trengte for å sende hæren inn i Tsjetsjenia igjen, med dobbelt så mange soldater, spesialstyrker og innenriksstyrker som under den første krigen.

For de russiske generalene handlet det om å ta hevn etter den utrolige ydmykelsen i 1996. Målet var å knuse de tsjetsjenske rebellene i en blitzkrig som bare skulle vare noen få uker, het det fra Moskva. I stedet ble det en to år lang militær stillstand som ingen av partene klarer å vinne. Et mareritt av en hengemyr, med andre ord, bare fem år etter den forrige.

Hæren sier nei

Det er på bakgrunn av denne situasjonen at Putin har signalisert en slags helomvending i Tsjetsjenia-konflikten. Oppslutningen om krigen blant russerne, overveldende i 1999, er klart synkende, og Russland får stadig refs av sine internasjonale partnere for de grove bruddene på menneskerettighetene som er et fast innslag i denne krigen.

Likevel er det mange som spør seg om denne snuoperasjonen er reell. Det er ikke første gang myndighetene i Kreml inviterer sin tsjetsjenske motpart til forhandlingsbordet, og det vil ikke være siste gang at slike initiativer ender i det store intet og fortsatt krig – som er det mest sannsynlige utfallet.

På den ene siden har man det som tross alt taler for en politisk løsning i Tsjetsjenia. Her kan man ramse opp: det er umulig for russerne å vinne denne konflikten militært. Det viste den forrige krigen, og det viser også erfaringene fra denne. Etter to år er den russiske hæren fullstendig «stuck» overfor en motstander de burde ha jevnet med jorden for lenge siden; det militære styrkeforholdet tatt i betraktning. Men russiske soldater fortsetter å dø i hopetall i Tsjetsjenia.

For det andre: terrorangrepene den 11. september har gjort USA og Russland til allierte i kampen mot terrorismen. Det betyr at Russland har friere hender i Tsjetsjenia, men det betyr også at landet må kvitte seg med stempelet som folkemorder i Kaukasus. Én måte å gjøre det på, er å vise vilje til politiske samtaler om en løsning.

For det tredje: den russisk-innsatte administrasjonen til Akhmad Kadyrov har vist seg å være svært lite funksjonsdyktig, for å si det mildt. I stedet for å tjene russiske interesser i regionen, har tsjetsjenske soldater lojale til Kadyrov startet en «krig i krigen» mot føderale styrker. Det har fratatt Moskva enhver mulighet for et effektivt styre i Tsjetsjenia.

På den andre og langt mer vektige siden er den russiske hæren sterkt imot å gi konsesjoner til de tsjetsjenske opprørerne. De ønsker ingen politisk løsning på konflikten, men en militær. Det er et standpunkt Putin må ta hensyn til, siden han allerede har ertet på seg hæren og sikkerhetsstyrkene i spørsmålet om amerikanske baser i Sentral-Asia.

Nylig uttalte forsvarsminister Sergej Ivanov at Russland ville bruke vinteren til å knuse de tsjetsjenske opprørsstyrkene en gang for alle. Det er langt mer dekkende for hva Russland faktisk kommer til å gjøre enn Putins halvkvedede viser om fred. @m:Kynisk strategi

Det siste betyr ikke at presidenten og hæren nødvendigvis er på kollisjonskurs i Tsjetsjenia-konflikten. I stedet kan man mistenke Putin for å drive et kynisk spill i kulissene; et spill som vil munne ut i generalenes alternativ.

Strategien er enkel. Moskva krever at Maskhadov selv skal ta oppgjøret med de «terrorist-gruppene» som slåss i Tsjetsjenia. Det dreier seg først og fremst om de styrkene som opererer under kommando av jordaneren Khattab og tsjetsjeneren Shamil Basajev, som ikke tar sine ordre fra den tsjetsjenske presidenten. Men det gjelder også andre såkalte «islamske» grupper.

Tilbudet til Maskhadov er med andre ord; bryt kontakten med terroristene, kjemp dem ned om nødvendig, kvitt dere med våpnene – og så skal vi vurdere om vi ikke kan snakke videre sammen.

Det er en splitt og hersk-politikk mer enn det er et tilbud om politiske samtaler. Men det er også et tilbud Maskhadov vanskelig kan avvise sånn i utgangspunktet, siden det også for tsjetsjenerne handler om å sikre seg et visst innslag i den internasjonale – les vestlige – opinionen.

Hvis det blir flere møter mellom russerne og tsjetsjenerne – og det er ikke engang sikkert – kan man vente seg at trykket vil ligge akkurat her; på den tsjetsjenske viljen til å renske opp i eget hus. Det er en vare Maskhadov ikke kan levere, fordi han ikke har kontroll over disse gruppene. Og Putin vet dette bedre enn de fleste.

Når tsjetsjenerne «velger» terrorismen, vil russerne ha et argument å banke i det internasjonale bordet. Da kan krigen i Tsjetsjenia gå sin gang, med nye titusener av sivile ofre.

Se også side 18 og 19

---
DEL

Legg igjen et svar