Fra splintret barndom til politisk performance

En inderlig ømhet stiger frem, men også et sinne på vegne av barnet Kate.

Lande er filmregissør og -kritiker.

Demonologi. Kate Pendrys liv og kunst

Marie Laland Ekeli

Transit forlag

Norge

Kate Pendry kom til Norge i 1995 og ble hurtig en markant stemme via provoserende performance og bitende samtidsdramatikk. Før hennes oppfriskende inntog, var friteaterarenaen mest for de spesielt interesserte. Pendrys kontroversielle temavalg og politiske grep fikk det til å koke på medias førstesider. Tilbakeholdne nordmenn ble rasende med hatytringer, samfunnsdebatt og stor publikumsrespons. Pendrys kunstytringer traff med stor kraft.

Britiske Pendry begår en av sine mange karakterer, Dead Diana. Hennes performance refser populærkulturens hyllest og ikonifisering av folkets prinsesse Di. Maltrakterende portrettering, men like fullt en dyp varme for kvinnen fanget i medias klør. Lite visste Kate om at dette er et forvarsel om hennes egen sjebne og sammenbrudd.

Tabloid aggresjon. Journalist og tegneserieskaper Marie Leland Ekeli, kjent for boken Bra Damer (2010), begir seg inn på noe så dristig som å fange Kate Pendrys liv og virke med sin penn. Til hjelp får hun mer enn 1500 presseartikler fra Pendrys personlige arkiv, private fotografier, samlede dramatiske tekster og sykejournaler. Ekeli tegner godt. Hun veksler lekent mellom tegneseriefortelling, Rolling Stones-intervju med mer.

Men hun balanserer også på den hårfine eggen som oppstår i det Pendry blir alvorlig syk. Hvilke hensyn bør tas, til kunsten og mennesket? Her klarer biografien å skape en beretning om noe mer. Denne lekre boken i coffetableformat glinser forførende. Det som lokker er innenfor permene. En raus samtale som pågår over flere år danner Demonologis fundament. Ikke minst danner denne herlig komplekse og innsiktsfulle biografien en nødvendig motvekt til den tabloide aggresjonen som var nær ved å knuse kunstneren fullstendig.

Det pendryske blikk. Pendrys ståsted preges av noe som virker eksotisk blant nåtidens norske kulturytringer. I de sceniske og dramatiske ytringerne finnes en distinkt klassebevissthet, en selvsparkende kjønnsbevissthet og et umettelig krav om at kunsten muliggjør en politisk forløsende opplevelse. Pendry begrenser seg ikke. Ikke i bruken av materiale fra eget liv, ei heller om hun treffer for hardt. Hun tester kontinuerlig ut grensene for hva samtidsdramatikk eller performance kan handle om – og av og til går det galt. Hun har opplevd å trenge politibeskyttelse for å gjennomføre forestillinger. Men hun har også løftet diskursen om kvinnerollen og kvinnekroppen opp til å bli brannfakkel, lenge før alle andre. Hun tør å debattere forakten for egen kropp, og lar seg selv, både med dette og annet, bli en feministisk kringkaster av symptomer på vår tids illebefinnende. Pendry viker ikke av veien for å undersøke ubehaget. I Peepshow Marilyn fester hun fiskekroker i egen hud og lar blod og performance frapperende skitne til forestillingen om forrige århundres største kvinnelige sexsymbol.

«Basslinja i barndommen min spiller vold, hat, ondskap.»

Wicked child – Thatcher milk snatcher. I forestillingen Tales From A Wicked Child undersøker hun myten om det uskyldige barnet kontra absolutt ondskap. Tematikk og bruk av foto av kjente ofre og overgrepsmenn vekket sterke reaksjoner. Biografien gir oss her et gripende nært innblikk i Pendrys levende mareritt fra oppveksten i Londons Notting Hill. Her er malende frodigrøffe miljøbeskrivelser med mange popkulturelle referanser. Råskap, vanskjøtsel og rus gjør at jeg må ta pauser. En inderlig ømhet stiger frem, men også et sinne på vegne av barnet Kate. Hennes overlevelsesstrategier og få gode hjelpere lindrer lesningen – eksempelvis overlærerinnen som skjermer henne for de andre barnas grusomheter. Til lunsj får lille Kate servert klassikere som Shakespeare og slipper dermed å lide under utsattheten som den forsømte jentas skitne, underlige klær forårsaker. Kate finner litteraturen som en etterlengtet livbøye.

Men så kom Thatcher og stjal melken fra ungene. Pendry fikk erfare råskapen på kroppen idet gruvene stengte ned og menn mistet både verdigheten og evnen til å brødfø familien. Som en av flere briter i Norge sammenlikner Pendry dagens politiske kulturkutt med Thatcher-regjeringens (samfunns-)ødeleggelser.

Midt i skildringen av hennes vanskjøtsel trer det politiske mennesket Kate Pendry frem. Lagvis, sårbart utleverende, men også med håp. På tross av morens brutalitet og manglende omsorg henter hun verdigrunnlaget fra denne ukonvensjonelle kvinnen – sykepleieren spesialtrent i rehabilitering foretrakk å omgi seg med narkomane og lot Kate vokse opp med fare for misbruk. Et skrekkabinett av mørke demoner, rus og vold fra barndommen ble en uuttømmelig kilde for usedvanlig treffsikre karakterer. Løvetannbarnet Kate hadde også en dramalærer som introduserte henne for det verktøy som makter å gi det uutholdelige mening.

«Som niåring ble jeg valgt til å være med på et prosjekt ved Royal Court Theatre om Baader Meinhof! Alle barna fikk i oppgave å prøve å forstå bakgrunnen for terrorangrepene og iscenesette autentiske situasjoner.»

Forløsningen. I boken beskrives Pendrys forløsning som politisk kraftfull dramatiker etter at hun bosatte seg i Norge. Andre anekdoter, som den ovennevnte, peker bakover til tidlige år i England. Jeg tar meg i stadig å bla frem og tilbake i boken etter første gjennomlesning. Nye momenter gir nye sammenhenger. Utdragene fra Kates dramatiske tekster gir den fortrolighet hun har betrodd meg som leser. Biografien viser en tillit mellom to skapende kvinner. Mye mer kunne vært sagt – men det klarer boken selv.

---
DEL