Spirituelt DNA

Hva er våre livsfortellingers plass i den store sammenhengen?

Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

The Chaos Within
Regi og manus: Yakov Yanai Lein,
Foto: Yakov Yanai Lein, Hemla Lein
Filmen strømmes her.

Yakov Lein – som både er regissør og hovedperson i The Chaos Within – er en ung mann på avveie. Han er født og oppvokst i Tel Aviv i et ortodokst hasidisk hjem i bydelen Bnei Brak. Hans foreldre er skilt, men hans mor har funnet en ny mann. Ikke en hvilken som helst mann, heller, men kabbalisten Rabbi Ashlag, som også gjorde moren dypt troende. Men så døde han og etterlot moren i en åndelig krise. Hun var på sporet av noe, en åndelig sannhet, gjennom Ashlag, men så forsvant han. Hun studerer Toraen dagen lang. «Rebbe lærte min mor kabbalah, så forsvant han,» forteller Yakov.

 

Screen Shot 2015-12-17 at 17.22.21

Passord: ch40s

Morens nærmeste er hennes omkomne ektemann eller Toraen. For selv om hun danser, smiler og ler, er hun en fjern mor. Hun er ikke varm, hun er ikke kjærlig. Hun vil ikke engang gi Yakov en klem («jeg hater det, særlig bakfra»). Under en kabbala-konferanse i Moskva forteller hun ham at han er et null, «som de fleste andre». Hun er fjern for ham og kanskje for seg selv, men Yakov prøver å finne ut av hvem hun er, som han prøver å lokalisere seg selv, gjennom hele The Chaos Within. Kommer han nærmere henne, kommer han tettere på hvem han selv er, tenker han. Kanskje det er derfor han har lagd denne filmen – for å skape et skjerpet blikk på seg selv og henne? Kanskje filmen er et familieterapeutisk redskap? Et medium for å gjenoppfinne en familie, lokalisere opp en morsvarme, skape et hjem?

Alternativ identitet. Det er en særegen historie – og et unikt livskart – Yakov Lein tegner opp. Bnei Brak, stedet der han bodde sammen med sin ultraortodokse familie, var en tradisjonsbundet område, hvor man skulle lære Toraen og ha sidelokkene som passet seg for en ung jøde i Tel Aviv. Men Yakov klarer ikke knytte seg til kabbalaen. Han klarer ikke identifisere seg med sin jødiske identitet, han klarer ikke å tenke seg med i den jødiske historien, og han klarer ikke gro de lange lokkene.
I The Chaos Within ser han seg tilbake for å se samtiden og fremtiden: Han fikk andre forbilder enn dem som var tiltenkt ham. Han ville vekk, ut, fra sitt brustne jødiske jeg. Han ville være andre steder, tenke seg en annen Yakov. Da faren hans – en kultivert herre som spiller en beskjeden rolle i filmen – kjøpte et abonnement på den lokale videobutikken, hentet han sine forbilder fra Vertovs Mann med filmkamera eller Blade Runner mer enn fra kabbalaens kanon. «Jeg visste jeg måtte forlate Bnei Brak,» forteller han. Han klippet av seg krøllene, ble punkete, sluttet å sitere de hellige skrifter og søkte ut på gatene. «Da jeg var 14, brukte jeg friheten jeg hadde for alt den var verdt. Jeg forlot huset, jeg forlot Rebbe, jeg forlot mor, jeg forlot Gud.» Det gikk ikke så bra, for han mistet seg selv enda mer. Han vandret hvileløs i gatene, og han begynte med heroin.

Rotløs. Men når filmen starter, er han tilbake i familien. Han er tilbake i troen og har lagt heroinen bak seg. Han prøver, i hvert fall – han forsøker å knytte seg til dem begge, til historiene og tradisjonene som ligger der i familiehistorien. Yakov vil bli seg selv og få et hjem i verden.
I løpet av The Chaos Within – som kartlegger en tiårsperiode – får han flere nye venner. Han gifter seg, får barn og stifter et hjem, men forblir likevel rotløs. Mot slutten av filmen kjører han gjennom gater i utkanten av Tel Aviv. Her finner han en herreløs hund som streifer langs veien. Yakov roper til ham, spør om han ikke skal komme inn i bilen, om han ikke vil at Yakov skal ta vare på ham. Han stopper og åpner dørene på den øde veistrekningen, men hunden halser videre – videre langs veien på sin herreløse og hvileløse ferd, akkurat som Yakov selv gjør det. «Plutselig innså jeg at det ikke er i min natur å knytte meg til noen. Bare meg selv,» forteller han. «Jeg trenger et mirakel om jeg skal finne et hjem.»

Felles hjerte. Skjer dette miraklet i filmen? Jeg tror det. I siste del gjør han en reise med sin mor til en kabbala-konferanse i Kiev i Ukraina. Før de reiser til samlingen – der de skal be sammen for verdens fred og «vårt felles hjerte,» som moren uttrykker det – besøker de Babi Yar på utsiden av byen. Her ble over 100 000 jøder drept på noen få dager av nazistene under andre verdenskrig. Det var flere av deres slektninger som døde her, sier moren, tydelig preget av stundens alvor og den vanskelige fortiden.
Mens de står der, snus forholdet mellom mor og sønn. «Hun ser ut som en liten jente, jeg får lyst til å holde rundt henne,» forteller Yakov. På denne reisen så han henne i lys av en fortid, en traumatisk fortid, som han ikke hadde sett på denne måten tidligere. «Det ble født en dyp empati i meg,» innrømmer den rotløse regissøren. Eller kanskje vi skulle si den tidligere rotløse regissøren, for det skjer noe på denne turen som får brikkene til å falle på plass. Det skjer en emosjonell og intellektuell rokering i tidene og rommene som filmen dokumenterer, som forandrer koordinatene. Det oppstår en kontakt mellom ham og moren – men også deler i ham som tidligere har vært adskilt, spleises i Babi Yar og den etterfølgende bønnen. Hjemme hos kone og barn holder han dem og tenker: «Jeg har ikke noe valg. Jeg må beskytte dem fra mitt eget hjertes mørke.»

Fortellingenes plass. Hva er individets plass i den store helheten? Hvordan kan våre små skjebner, våre mikrofortellinger, finne en meningsfull plass i makrofortellingene? Dette er spørsmål hver og en av oss må bale med – og det er også svaret på dem som utgjør retningen på våre liv. Den israelske regissøren Yakov Yanai Lein forsøker å plassere seg selv og sin families flettverk av fortellinger i det store bildet i denne rørende dokumentarfilmen.

Vi er vel alle rotløse, men se rundt deg, sier The Chaos Within.

Vi er vel alle rotløse, men se rundt deg, sier The Chaos Within. Se rundt deg. På dine nærmeste. På huset du bor i. På arbeidet som gir mening. Dette er scenen for fortellingene som skaper deg. Dette er scenen du skal stå på når du forklarer andre og deg selv hvem du er. Men se også bakover, bakover i din families historie. Også her – i traumene, i det vonde, i død og tap – finnes stedene hvor den nåværende scenografien må ankres opp i for å få med seg din identitets helhet, den helheten som strekker seg langt tilbake til tiden før du ble til. Men som også foregriper det som skal skje.
DNA er viktig, men det er dine drømmer og fantasier som vider ut scenen du står på mot fremtidens dramaer. Som Yakovs mor sier, må vi ta vare på og være bevisste på vårt spirituelle DNA. «For spirituelt DNA er et menneskes ønsker,» forteller moren Yakov. Det er der historien om deg utkrystalliserer seg – slik at du kan se videre, og komme hjem.


Røed er fast kritiker i Ny Tid.
kjetilroed@gmail.com.

---
DEL