Spionasjens personlige kostnader

Javier Marías’ forfatterskap har en sterk anti-autoriær nerve som er subtil og uten illusjoner.
Kurt Sweeney
Novelist & book reviewer.
Email: gregnidaros@hotmail.com
Publisert: 02.01.2019

Berta Isla

Javier Marias

Penguin Books

England

De som har sett serien Le Bureau på NRK, har fått et bra innblikk i hvordan agenter sjonglerer med identiteter for å overleve, samtidig som de forsvarer samfunnet og staten mot terroranslag og kontraspionasje. Midlene og metodene man bruker, er legio, det vil si amoralske, og en god agent klarer også å tilpasse seg nye omgivelser raskt, blant annet ved stadig å bruke nye identiteter. I sin store trilogi Tu rostro mañanas (på engelsk: Your Face Tomorrow) tok Javier Marías for seg temaet spionasje, og i Berta Isla vender han tilbake til spionenes verden.

Hovedkarakteren Berta Isla er gift med ungdomskjæresten Tomás Nevinson, som er spansk-engelsk, lingvistisk begavet og dessuten en briljant imitator – faktisk så god at han kunne gått rett inn i underholdningsbransjen. Han og Berta forlover seg før han drar til Oxford for å studere. Der blir han utsatt for et komplott og tvangsvervet inn i MI6: som språkmektig og med en ekstrem evne til å gli inn i roller og identiteter passer han perfekt for utenlandsoppdrag.

Marías forfatterskap berører ofte temaet «individet versus staten».

Her kunne boken fortsatt som en tradisjonell spionroman, men Marías forskyver perspektivet og lar Berta overta fortellingen. Vi blir dratt inn i hennes liv, med en ektemann som er bortreist i lange tider på hemmelige oppdrag han ikke kan fortelle noe om, siden alt han avslører, kan sette andre agenter i livsfare. Handlingen er satt til slutten av den kalde krigen, og under Falklands-krigen i 1982 drar Tomás ut på et nytt oppdrag – og forsvinner for godt. Berta sitter alene igjen i Madrid med to små barn. Etter hvert som årene går, godtar hun at Tomás er død, sannsynligvis drept ute på oppdrag. Verken utenriksdepartementet i London eller MI6 vil bekrefte dette, men de ber henne godta situasjonen og starte et nytt liv, uten Tomás. Etter 14 år i dekning i England dukker han likevel opp igjen i Madrid, og de to prøver å leve sammen: ikke som et ungt, nygift par som de var da han forsvant, men som to førtiåringer som begge har mistet et halvt liv på grunn av storpolitikken de har ofret seg for.

Kostnadene

Selve offeret – ventetiden begge må gjennomleve, uten å vite om de vil se hverandre igjen – får episke dimensjoner i fortellingen, særlig for Berta, som Marías gir stor plass. Allerede før Tomás forsvinner, merker hun at han forandrer seg for hver gang han kommer hjem igjen fra oppdrag i England – han blir stadig mer rastløs, nervøs og ikke minst taus. Og tausheten hans plager henne, spesielt fordi hun vet han holde munn om det han gjør for MI6. Og det han gjør, forandrer ham, lukker ham; den snakkesalige, lykkelige fyren hun har kjent fra barndommen, forsvinner bak taushetsplikt og taleforbud.

Marías observerer og beskriver denne prosessen ekstremt detaljert, i en slags langsom kino, som for å åpne opp det lukkede, hemmelighetsfulle og tabubelagte. Forfatteren pløyer særlig dypt ned i tiden etter at Tomás har forsvunnet og Berta sitter igjen som en slags «kvasienke» – usikker på om hun skal sørge eller utsette sorgen på ubestemt tid. Dette minner faktisk om Penelope hos Homer, som sitter ved veven i tjue lange år og avviser alle friere mens hun venter på sin Odyssevs. Homer skrev lite eller ingenting om hvordan tiden og tomrommet etter Odyssevs preget Penelope, men Marías tar grundig for seg fenomenet og viser hvordan både Berta og Tomás mister tro på og tillit til alt rundt seg. Særlig Tomás får problemer, siden han stadig bytter identitet for å lure folk inn i feller: De betaler med livet, og skyldfølelsen begynner å prege ham – en skyldfølelse han må leve med fordi MI6 forbyr ham å snakke. Forbudet kommer fra den samme staten, The Realm, det britiske kongeriket som lurer Tomás inn i MI6 og bruker evnene hans for alt de er verdt, inntil han blir utbrent og tatt ut av tjeneste.

Marías kommer ofte inn på temaet «individet versus staten» i romanene sine – og individene kommer nesten alltid dårlig ut av møtet med statsmakten. Man betaler en pris for å tjene staten, og både Tomás og Berta betaler på hver sin måte. Men alt blir ikke ødelagt mellom dem: Ekteskapet overlever på en merkelig, nesten mystisk måte. Kanskje fordi de aldri helt slapp tanken på hverandre i årene mens Tomás levde under jorden.

Selv om Marías nærmest kategorisk benekter at det finnes noe politisk i romanene hans, aner man likevel en sterk antiautoritær understrøm i alt han skriver – særlig når han skriver om autoritære og halvautoritære regimer, som Spania under Franco og England under Thatcher. Han gjør det subtilt, og han gjør det uten illusjoner. Det er kanskje også grunnen til at han appellerer til så mange i dag: Isla – som på spansk betyr «øy» – gir et presist bilde av Berta: en ensom og isolert øy, omringet av mektige, truende krefter på alle kanter.

Kommentarer