Det tok Kværner-ledelsen kun fem dager å forhandle fram et salg av datterselskapene Kværner Hydrocarbons og Kværner Process Technology for to uker siden. Og det tok mangemilliardær Mikhail Khodorkovskij 100 millioner dollar (ca. 880 millioner kroner) å få innlemmet selskapene i Yukos Oils portefølje.
Dermed hadde Yukos sikret seg selskaper som passer den russiske oljegiganten som hånd i hanske. Ikke minst gjelder dette Kværner Hydrocarbons. Dette selskapet hadde allerede før overtagelsen Yukos som sin største kunde.
Rundt 160 ansatte hos Kværner Hydrocarbons arbeider i dag for Yukos Oil i Moskva. Men Kværner Hydrocarbons har flere feite kontrakter i ermet. Stikkordet er rørsystemer.
Ingen nybegynner
Kværner Hydrocarbons er det vaklende norske industrikonsernets ekspertise på olje- og gassrørledninger. Kværner-selskapets kompetanse kommer for tiden Yukos Oil til gode på det gigantiske Priobskoye-feltet i Sibir.
Men Kværner Hydrocarbons er slettes ikke ukjent med Russland og dets bakgård fra før av. I 1996-99 bygde selskapet den 850 kilometer lange oljerørledningen fra Sangachal i Aserbajdsjan til den georgiske havnebyen Supsa ved Svartehavet.
Rørledningen kostet 600 millioner dollar å bygge og har en daglig kapasitet på 115.000 fat olje som hentes ut fra Kaspihavet – blant annet fra Statoils oljefelt.
I tillegg begynte Kværner Hydrocarbons i fjor byggingen av en gassrørledning fra Sangachal gjennom Georgia til den tyrkiske grensa. Et tyrkisk selskap har ansvaret for videreføringen av rørledningen til Erzurum i den østre delen av Tyrkia.
– Vi regner med å være ferdige med rørledningen i 2004-2005. Vår strekning er på 700 kilometer, og gassen skal fraktes fra BP og Statoils felt i Kaspihavet, sier visepresident Roberto Pirani i Kværner Hyrdocarbons.
Han forteller dessuten at bygging av en oljerørledning – også den for å frakte Statoil-olje – i den samme traséen er en del av gassrørledning-kontrakten.
– Men vi er midt i forhandlingene nå, så jeg kan ikke si mer om det ennå, sier Pirani.
Kaspi-konflikt
Dette betyr at både Statoil og Kværner har plantet sine bein midt i svært kontroversielle konflikter: For det første i forhold til hvem som eier hvilke oljefelt i Kaspihavet, og for det andre hvilken vei oljen skal transporteres ut av området.
Kaspihavet har meget rike forekomster av olje og gass, og etter Sovjetunionens sammenbrudd åpnes stadig nye felt i turbofart. Fem land grenser mot Kaspihavet; Russland, Kasakhstan, Turkmenistan, Iran og Aserbajdsjan.
Problemet er fordelingen av disse naturressursene. Landene krangler seg imellom hvorvidt Kaspihavet er et innenlandshav, som gir randstatene hver sin økonomiske sone, eller en innsjø, som tilsier lik økonomisk fordeling mellom statene.
Russland og Iran mener at Kaspihavet er en innsjø. De tre andre landene at det er et innenlandshav. Men også seg imellom krangler Turkmenistan, Iran og Aserbajdsjan om hvor grensene i såfall skal dras.
Ikke minst går diskusjonen og beskyldninger høylydt mellom Turkmenistan og Aserbajdsjan. Statoil deltar i utvinningen av olje i tre offshore-felt i det Aserbajdsjan har utropt som sin sone, og står dermed midt oppi en nabofeide som ingen kjenner utgangen av.
– Absolutt uakseptabel
For et par år siden hevdet Statoil overfor NorWatch at konflikten mellom Turkmenistan og Aserbajdsjan nær på var løst. I et brev til NorWatch beskyldte imidlertid Turkmenistans utenriksminister motparten for å “utvide deltagelsen av internasjonale selskaper og å løse striden i sin favør på egenrådig vis”, og erklærte Aserbajdsjans holdning for “absolutt uakseptabel”.
Utenriksministeren gjorde det i tillegg eksplisitt klart at ett av problemområdene er Azeri-Chirag-feltene, hvor nettopp Statoil er aktiv.
– Nei, de har ikke blitt enige ennå. Men det russiske oljeselskapet Lukoil er jo en av våre partnere der nede, så det tyder på at de har et pragmatisk forhold til konflikten, selv om de har sine prinsippielle holdninger, sier Statoils informasjonssjef Kai Nielsen, som legger til at han ikke kjenner til hvorvidt det foregår diplomatiske samtaler om fordelingsnøklene mellom landene.
Boom town
Statoils engasjement i Kaspihavet er fordelt på tre områder. Det mest aktuelle er oljefeltene Azeri-Chirag-Gunashli, hvor produksjonen startet i november 1997. Statoil er her en del av konsortiet Azerbadjan International Operating Company (AIOC).
Statoil har en eierandel på 8,56 prosent i AIOC, som består av hele 10 internasjonale og nasjonale oljeselskaper. Fremdeles er AIOC bare i første fase av utvinningen, noe som betyr at 120.000 fat olje tas ut daglig, mot forventet en million tonn ved full utbygging.
Selv om Aserbajdsjans post-kommunistiske oljeeventyr fremdeles er i startfasen, er landet langt fra noen nybegynner i oljesammenheng. Faktisk ble landets hovedstad Baku verdens første “boom town” i oljesammenheng på slutten av 1800-tallet.
Baku ble den gang kalt Kaspihavets Riviera – en tumleplass for rike oljebaroner som svingte seg i en by med palasser og kasinoer tegnet av Europas beste arkitekter. Oljegullalderen tok imidlertid slutt med den russiske revolusjonen, Hitlers forsøk på å få tak i oljen og Moskvas femårsplaner. Den dag i dag står gamle oljetårn og oljesøl som et grelt minnesmerke over fordums oljerush.
Rørkrangel
Etter Sovjetunionens fall i 1991 har igjen oljebaronene inntatt Baku, denne gangen i svarte Mercedeser og med mobiltelefoner for hånd.
Ved siden av krangelen om hvem som eier oljen i Kaspihavet, har de også måttet ta stilling til en annen svært ømtålig problemstilling: Hvilken vei og hvordan oljen skal fraktes ut fra Kaspihavet.
Da Statoil satte sine oljerigg-bein i Aserbajdsjan, eksisterte det allerede en oljerørledning fra Baku via Tsjetsjenia og Russland til Europa. Men Vesten, ledet an av USA, ønsket ikke å gjøre seg avhengig av transport gjennom russisk territorium.
Valget av traseer for nye oljerørledninger ble storpolitikk, og en tautrekking mellom en rekke land som ønsket en bit av rørledningskaka og en strategisk plassering på det internasjonale økonomiske kartet.
I påvente av beslutningen om hvor hovedrørledningen skulle gå, ble den tidligere nevnte rørledning bygget fra Aserbajdsjan til Georgia. Denne vestlige rørledningen, bygget av Kværner Hydrocarbons, brukes i dag av Statoils AIOC-konsortium.
– I begynnelsen brukte vi rørledningen gjennom Tsjetsjenia. Nå går all vår olje gjennom den vestlige rørledningen. Men vi trenger ett alternativ til, sier Statoils Kai Nielsen.
Trumfet gjennom av USA
AIOC-selskapene, deriblant amerikanske oljeselskaper, ønsket opprinnelig at det skulle bygges en hovedrørledning fra Kaspihavet sørover gjennom Iran til Den persiske golfen.
USA gikk imidlertid sterkt inn for at rørledningen skulle gå gjennom Georgia og sørover gjennom Tyrkia til havnebyen Ceyhan, til tross for russiske protester, trussel om sabotasje fra kurderne og økonomiske betenkeligheter fra AIOC.
Men USA skremte med Iran-boikotten og fikk viljen sin gjennom.
– Det er vedtatt at oljerørledningen skal gå via Georgia til Ceyhan i Tyrkia. Forarbeidet startet i november 2000, og forventet byggestart er juli neste år, opplyser Statoils informasjonssjef.
– Dette har ikke skapt voldsomme reaksjoner fra Russland. Vedtaket er gjort, så det er ikke mer å diskutere, legger Nielsen til.
Kværner Hydrocarbons er neppe lei seg for det. Selskapet bygger som nevnt allerede en gassrørledning i den omstridte traséen, som skal frakte gass fra Statoils Shah Deniz-felt i Kaspihavet.
Innertier for Yukos
Som en del av kontrakten ligger det i kortene at det er Kværner Hydrocarbons som også skal stå for den meget kontroversielle oljerørledningen i den samme traséen.
Yukos Oil har dermed skutt en innertier ved å kapre Kværner Hydrocarbons ekspertise. Ikke nok med at Kværner Hydrocarbons har mange jern i ilden i Kaukasus og allerede er engasjert i Priobskoye-feltet i Sibir. Yukos Oil har flere rør-planer for sitt nyervervede selskap.
I en tale i Moskva under et møte sponset av American Chambers of Commerce i mai i år, lettet Yukos-sjef Khodorkovskij litt på sløret.
Ifølge The Russia Journal påpekte han at redusert etterspørsel i Europa og transportproblemer er to hovedbarrierer for russisk oljesektor. Løsningen ligger blant annet i å satse mer på det kinesiske markedet.
Ifølge Yukos Oil er det nettopp det som er i ferd med å skje. For tiden forhandler oljeselskapet med kinesiske myndigheter om bygging av en flere tusen kilometer lang oljerørledning fra Yukos Oils oljefelt i det østlige Sibir til Kina, som forventes å skulle transportere 20 millioner tonn olje i 2005, og 30 millioner tonn i 2010.
– Den kontrakten vil vi selvfølgelig gjerne ha, sier visepresident Roberto Pirani i Kværner Hydrocarbons.
Det ønsket blir det nok ikke vanskelig å innfri når Mikhail Khodorkovskij nå tar over Kværner-selskapet.
Statoil i Kaspihavet
Statoil deltar med 8,56 prosent eierandel i AIOC-konsortiet som driver oljefeltene Azeri-Chirag-Gunashli i Aserbajdsjans sone. De andre selskapene i AIOC er BP (34,14%), Delta Hess Khazar (2,72%), ExxonMobil (8%), Lukoil (10%), Itochu (3,92%), Pennzoil (5,63%), TPAO (6,75%), Unocal (10,28%) og Socar (10%).
Dagens produksjon er på 115.000 fat, mens forventet produksjon i 2010 er på 800.000 til en million fat.
Statoil deltar med 25,5 prosent eierandel i Shah Deniz-feltet på 860 kvadratkilometer i Aserbajdsjans sone. Partnerne er BP (25,5%), Socar (10%), OIEC (10%), TotalFinaElf (10%), LukAgip (10%) og TPAO (9%).
Statoil deltar med 15 prosent eierandel i Alov-Araz-Sharg-feltene i Aserbajdsjans sone. Partnerne er BP (15%), Socar (40%), Alberta Energy (5%), Turkish Petroleum (10%), og ExxonMobil (15%).
Hydrocarbons-kontrakter
Bygget på oppdrag fra AIOC en 850 kilometer lang oljerørledning fra Sangachal i Aserbajdsjan til den georgiske havnebyen Supsa ved Svartehavet. Rørledningen, som sto ferdig i 1999, frakter 115.000 fat olje daglig fra AIOCs felt i Kaspihavet, hvor Statoil er en av aktørene.
Bygger på oppdrag fra BP/Statoil en 700 kilometer lang gassrørledning fra Sangachal via Georgia til den tyrkiske grensa. Rørledningen, som skal stå ferdig i 2004/2005, skal frakte gass fra BP/Statoils Shah Deniz-felt i Kaspihavet.
Forhandler med AIOC om å få bygge oljerørledning i samme trase som gassrørledningen de bygger. Rørledningen, med forventet anleggsstart neste sommer, skal frakte olje fra AIOCs felt i Kaspihavet til den tyrkiske havnebyen Ceyhan ved Middelhavet.
Moderniserer oljeutvinningsanlegget til Yukos Oil på det gigantiske Priobskoye-feltet i Sibir. Aktuell kandidat til å få kontrakten på bygging av en flere tusen kilometer lang oljerørledning fra Priobskoye-feltet til Kina.
Kværner Hydrocarbons ekspertise ligger i ingeniør- og prosjektledelse ved bygging av olje- og gassrørledninger.
Yukos Oil
Yukos Oil er Russlands nest største oljeprodusent, og ble stiftet i 1993 etter en sammenslåing av selskapene Yuganskneftegaz (oljefelt) og Kuibyshevnefteorgsintez (raffineri og petrokjemi). Etter en serie med anbud og auksjoner i 1995-96, ble Yukos det første private oljeselskapet i Russland.
Mikhail Khodorkovskij ble Yukos-sjef i mai 1996. Selskapet kjøpte Eastern Oil Company i 1997 (oljeproduksjon), tok kontrollen over Eastern Siberian Oil & Gas Company i januar 2001, og har inngått partnerskap med Schlumberger, et av de ledende internasjonale selskapene innenfor oljesektoren.
I oktober 2001 kjøpte Yukos Kværner Hydrocarbons og Kværner Process Technology, samt 22 prosent av aksjene i Kværner-konsernet.
Yukos har i tillegg 1400 bensinstasjoner og sysselsetter til sammen rundt 90.000 mennesker.
