Spiller opp på nytt

Putin nekter å kommentere at han var drapsmannens forbilde. Også jeg sliter med å forstå 22. juli-terroren. Men ett ord opptar meg nå: Anger.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Elana MilashinaElena Milashina er journalist i den uavhengige russiske avisa Novaja Gazeta. Hun er tidligere kollega av Anna Politkovskaja og skriver eksklusivt for Ny Tid.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Moskva, Russland. Etter den doble terroraksjonen 22. juli i Norge, som var utført av en og samme person, henger det igjen en følelse av forvirring.

Ikke bare fordi aksjonen ikke kan beskrives i stereotypier, slike som hersket i massenes bevissthet etter 11. september 2001. Noe som viste seg også her i Russland: Nesten alle russiske politikere og eksperter, både de som er for og imot den sittende regjeringen, gikk nemlig ut i de første timene etter tragedien i Oslo og snakket om «konsekvenser av islamismen».

Så sikre var de på dette, at jeg har tenkt det ville være mye enklere for ettertiden om terroraksjonen i Oslo var blitt utført av «islamistiske fundamentalister». I alle fall hadde svarene på to evige spørsmål vært enkle å forstå: Hvem har skylda, og hva må gjøres?

Imidlertid satte virkeligheten oss ganske fort foran en ny situasjon: Terroristen skjøt barn mens han hørte på musikk fra Ringenes herre-filmene. Nå ble det virkelig farlig. Selv blir jeg fullstendig forvirret av å høre om slik ubeskrivelig ondskap.

Når en terrorist setter av en bombe utenfor bygningen til den amerikanske ambassaden eller FBIs hovedkvarter, slik det skjedde i Oklahoma i 1995, er det fremdeles noe vi kan kalle en «distansert handling». Da Al-Qaida-fundamentalister kapret fly og med religiøse rop dundret inn i skyskraperne i New York, tok de mange liv, men de omkom også selv.

Men jeg klarer ikke forstå hvordan en person i løpet av et titalls minutter også kan ta livet av flere titalls mennesker! For én person å drepe 69 mennesker med et skytevåpen – det må være tungt og tidkrevende, fysisk hardt arbeid. Og dette var jo heller ikke bare summariske henrettelser, slik NKVD (Stalins hemmelige politi fra 1934 til 1946, forløperen til KGB, red. anm.) uførte i Sovjet-tiden.

Infantil egoisme

32-åringen drepte nå metodisk og lidenskapelig på samme tid, misbrukte tilliten politiuniformen hadde gitt ham, tok livet av ofrene på kloss hold, mens han så dem lide. Så overga han seg til politiet.

Dette er jo ikke terrorisme en gang. Dette er handlinger begått av en person med en kolossal, infantil egoisme. Vi må konstatere et ubehagelig faktum: Det er nok ikke alltid liv tas av en følelse av urettferdighet. Det ser ut til at verken et godt sosialt system, ro og orden eller like rettigheter kan forsvare oss helt mot vold og død. Men betyr det at det ikke er lov til å forsøke?

Som journalist fra Russland har jeg gjennomlevd mange fæle situasjoner: Jeg har vært flere ganger i Tsjetsjenia, jeg dekket blokk-eksplosjonene i Moskva-området i 1999, gisseltragedien ved Nord-Ost-teateret i Moskva i 2002 og ikke minst Beslan-gisselaksjonen i 2004.

Av disse opplevelsene tror jeg kun Beslan-angrepet i Nord-Ossetia kan sammenlignes i grusomhet med det som har skjedd i vårt lille, vidunderlige naboland Norge. På skolen i Beslan var det også barn – barn som den russiske terroristen Basajev med vitende og vilje trakk inn i sin krig mot den russiske staten, som med sin statlige terror hadde gitt Basaev et incentiv til å slå tilbake, sammen med andre russiske terrorister. Men selv ikke med denne sammenligningen klarer jeg å se for meg at selv de mest hardkokte russiske terroristene av tsjetsjensk blod kunne ha skutt tsjetsjenske barn på kloss hold.

Terrorhandlingene i Norge ble raskt hovedtema for russiske massemedier. Av en eller annen grunn ble det fremstilt som at grusomhet av dette formatet er ren europeisk «know-how». Mange liberale journalister i russiske medier kritiserte det «tannløse» norske politiske systemet, et av de tryggeste og mest vellykkede i Europa. En populær holdning i disse liberale mediene gikk slik:

«Noen ganger virker det som om nordmenn har mistet sitt overlevelsesinstinkt. I 2004 ble et av Edward Munchs maleri stjålet fra et museum midt på lyse dagen – det viste seg at museet ikke hadde noe slags elektronisk alarmsystem, og politiet kom først 15 minutter etter at tyvene hadde stukket av…

Hos politiavsnittet nær Utøya fantes det ikke noen passende båt. Da politiet omsider fikk lesset folk og utstyr ombord i en båt, lå den for dypt i vannet og fikk motorstopp. De lokale politimennene ble stående og vente på spesialistene fra Oslo. De måtte kjøre 45 kilometer med bil, fordi det eneste tilgjengelige helikopteret befant seg 60 kilometer sør for Oslo. Politiet brukte en time på å komme seg til Utøya – to minutter etter at de kom, kastet Breivik våpnet og overga seg».

Putins stillhet

Statlige medier hadde problemer med å sluke at statsminister Vladimir Putin viste seg å ha vært et slags idol for terroristen. Den Kreml-lojale ungdomsorganisasjonen Nasji, som er stiftet under Putins direkte beskyttelse og som hatefullt angriper alle kritikere av regimet, hadde også vakt morderens beundring. Det har ikke kommet noen offisiell uttalelse fra Nasji eller Putin selv, til forskjell fra europeiske politiske krefter som er blitt referert i det såkalte manifestet.

Det russiske regimet mener at det å forsvare seg, eller i det minste forklare seg, ikke er deres sak. Med det har de bare lukket saken. Denne mørke tausheten forklarer nesten mer enn en uttalelse ville gjort.

Det er farlig å fortie leksen vi har lært av denne grusomme handlingen. Spesielt i Russland, hvor aggresjon nesten daglig gjør seg gjeldende på alle nivå – politisk, religiøst og etnisk. Det farligste med denne situasjonen er at ikke en gang terroristen selv later til å kunne forklare sin uutgrunnelige grusomhet.

Men jeg vil prøve å forstå det på en annen måte: Er han i stand til å angre? Dette er et viktig poeng. Jeg tenker på det hele tiden: Hva kan vi gjøre for å få ham til å angre?

Beslan-budskapet

Imidlertid har jeg ikke bare hatt tanker om anger i hodet. Da tragedien inntraff i Oslo, var jeg i Beslan. Folk i Beslan har lidd fryktelig, og da de hørte om dette, følte de sterkt med de pårørende i Norge. En av mine venner, som etter tragedien i 2004 begravde sin elleve år gamle datter på kirkegården i Beslan, sa til meg:

«De skulle ha fått ham til å grave en grav for alle de han har drept. Kanskje han da ville forstå hva han har gjort?»

Oversatt fra russisk av Kristian Krohg-Sørensen.

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 26.08.2011. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL