Spennende om lojalitet og lydighet

Mordechai Vanunu er blitt Israels folkefiende nummer én. Advokaten og fredsaktivisten Fredrik S. Heffermehl gir et noe annet bilde av ham i sin bok Vanunu.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«Dissensen og dissenterne er demokratiets surstoff. Samfunnet trenger dem som ikke går i takt, dem som sier fra om urett og feil, dem som har mot til å hindre at ledere – private og offentlige – tar innersvingen på sine undersåtter ved å skjule viktig informasjon som offentligheten har krav på.»

Sitatet er fra forordet til Fredrik S. Heffermehls bok om atomteknikeren Mordechai Vanunu. I boka ruller han opp Vanunus historie fra fødsel og oppvekst i Marakesh i Marokko via flyttingen til Israel som niåring i 1963. Vanunu avslørte seg raskt som en mann med mot og egne meninger.

Vilje til avvik

Joseph Rotblath, fredsprisvinneren fra 1995, har sagt følgende: «Vilje til å gå egne veier og avvike fra vedtatte normer er avgjørende for sivilisasjonens utvikling.» Heffermehls bok dokumenterer at Vanunu hadde en sånn vilje.

Hvem er så Vanunu? Han var atomteknikeren ved Dimona-reaktoren som avslørte Israels atomvåpenprogram. Først for en columbiansk journalist, deretter for den britiske avisa The Sunday Times. Vanunu ble i 1986, etter at han hadde sluttet i jobben ved Dimona, kidnappet av israelske agenter i Roma, tatt med til Israel og dømt til 18 års fengsel for brudd på taushetsplikten. I 12 av de 18 årene satt han på en seks kvadratmeters celle i total isolasjon. Han ble løslatt 21. april 2004, men får fortsatt ikke forlate Israel.

Etisk dilemma

Vanunu er hva vi med et engelsk uttrykk kaller for en «whistleblower», eller en varsler som er det norske ordet. Heffermehl mener varslere i gitte situasjoner er helt nødvendige. «Varsling skjer i et spenningsfelt mellom lojalitet og samvittighet,» skriver han. Det var altså i dette spenningsfeltet Vanunu befant seg etter at han sluttet i jobben på atomreaktoren. Vi trenger ingen stor fantasi for å skjønne at det er ubehagelig å befinne seg i dette spenningsfeltet altfor lenge.

Når skal en ansatt, uansett hvor han eller hun måtte jobbe, holde på en hemmelighet? Når skal han eller hun bli en varsler? Heffermehl legger aldri skjul på at det er et etisk dilemma her. Dette drøfter han også eksplisitt gjennom store deler av boka da problemstillingen er ett av de sentrale temaene. Og siden han har noe konkret å vise fram, eksemplet Vanunu, eller et case som det heter på journalistisk, blir temaet mer enn teoretiske spissfindigheter og akademiske treningsøvelser for jurister og filosofer.

Dyrehage for mennesker

Boka om Vanunu handler sjølsagt også om den israelske statens grusomheter mot et enkeltmenneske, og mot palestinerne, og viser at den bibelske troen på å være Guds utvalgte folk dessverre kan føre galt av sted. Det er ett av historiens merkeligste og mest uforståelige paradokser at israelske myndigheter, som i dag representerer et folkeslag som mer enn mange andre i verdenshistorien både på kropp og sjel har følt konsekvensene av et lignende herrefolksyn, ikke skjønner hva de sjøl driver med.

Boka er imidlertid ikke helt lytefri. Heffermehl har noen steder en trang til å reflektere litt for mye over hvem han sjøl er og hva han sjøl har gjort for fredssaken, for de annerledestenkende og for dissenterne. Dette kan muligens forsvares da bokas undertittel er Hans kamp og kampen for ham. Jeg tviler ikke på at Heffermehl har gjort det han sier han har i boka, men det hadde kledd akkurat denne boka om han nedtonet sin innsats her, fordi dette ikke bør handle om ham.

Og for en anmelder som har en del innsikt i norsk fengselsvesen er det interessant å lese nok ei bok som viser at fengsel neppe er løsningen. Vanunu skriver om den saken: «Fengsel er en dyrehage for mennesker. I fengsel mister mennesker sin menneskelighet, dyret i dem vokser.»

Jeg kunne ikke sagt det bedre sjøl.

---
DEL

Legg igjen et svar