Spekulasjon og slum må på dagsordenen

Verdens slum vokser. Det finnes nemlig folk som tjener gode penger på det.

Kibera-slummen i Nairobi. FOTO: AFP PHOTO/Carl de Souza
Odd Iglebæk

Få ting kan gi større avkastning i eiendom enn høyhus på sentrale og attraktive tomter, gjerne med sjøutsikt. Dette er en utvikling overalt i verden, fra Punta del Este til Maputo, Vancouver, Hong Kong, Reykjavik, Tromsø og Oslo.

En følge av denne type byutvikling er at de som bor bakenfor, mister sjøkontakten – men ofte mister også folk som allerede bor der boligen sin.

Nå er det OL i Rio. Det som tidligere var landsbyen Vila Autódromes, befolket av fiskere og bygningsarbeidere, vil da være historie. Beboerne er fordrevet.

Slik fjerning av opprinnelige beboere er et vanlig trekk ved storbyutvikling verden over, særlig når det skal bygges «World Class Cities» eller avholdes olympiader og bygges motorveier. Fra 1998 til 2008 ble mer enn 18 millioner mennesker tvangsflyttet av slike årsaker. I flere tilfeller har beboerne blitt drept i sammenstøt med politi når de har protestert mot å bli fordrevet fra hus og hjem. Sjelden eller aldri får de erstatninger.

Screen Shot 2016-08-17 at 14.43.16Millioner tomme nye boliger. Det avgjørende for om folk har råd til en bolig, er inntekten deres, ikke tilgangen på boliger. Paradoksalt nok øker andelen tomme (og ofte nye) boliger som folk ikke har råd til å bo i, overalt i verden. Ta for eksempel Kina. Her er det nå sju millioner tomme, nye boliger i landet, parallelt med en enorm boligmangel hos den fattigere delen av befolkningen.

Totalt er det anslått at to millioner mennesker årlig må forlate sine hjem på grunn av tvungne utkastelser fordi de ikke har råd til å betale husleier, renter og liknende utgifter. 14 millioner mistet hjemmene sine i USA i 2008 som følge av finanskrise og boligspekulasjon. Spania hadde i 2015 på det meste 3,6 millioner tomme boliger. I Barcelona var det 130 000 husløse.

Parallelt med dette er det overalt i verden stadig flere – privatpersoner og firmaer – som systematisk investerer store summer nasjonalt og internasjonalt i eiendom. En av dem er den russiskfødte mangemilliardæren Roman Abramovich, også kjent som eier av fotballklubben Chelsea. Nå ønsker han seg et hjem også i New York, og har rettet blikket mot de tre bevaringsverdige eiendommene 11, 13 og 15 East 75 st. Han prøver å få tillatelse til å slå dem sammen til en cirka 3000 kvadratmeter stor enebolig på fem etasjer. Kostnadene er beregnet til bortimot 700 millioner kroner.

Prognosene nå tilsier at opp mot 1,6 milliarder vil leve i slum i 2020.Det vil tilsvare en tredjedel av verdens bybefolkning!

Norge deltar aktivt. Hvor mange Abramovicher som finnes, og hvor mye av byenes boareal de besitter, vet vi lite om. Men det synes ganske klart at de blir flere, og at de beslaglegger stadig større deler av byenes mest attraktive områder. En indikasjon på dette er omsetning av luksuseiendommer i London, med priser fra 20 til 40 millioner kroner. I 2009 var det 2147 slike salg, mens det i 2014 hadde økt til 6250, altså nesten en tredobling på fem år.

Det er nyliberalismen som styrer verdens byutvikling, og tendensen med enorme prisøkninger på tomter og eiendommer er global. Karachi er Pakistans største by med snart 23 millioner innbyggere. Mens én kvadratmeter tomt i 1991 i gjennomsnitt kostet 1,7 ganger timelønnen til en dagarbeider, var prisen for en tilsvarende kvadratmeter økt til 10 ganger timelønnen i 2007.

Også den norske staten Norge via Oljefondet deltar aktivt og i økende omfang på eiendomsgaleien. Tidligere i år vedtok fondet å øke investeringene i eiendom fra fem til sju prosent, som kan tilsvare cirka 150 milliarder kroner. I gjennomsnitt kjøper nå Oljefondet eiendommer for drøye én milliard kroner i uka! På sikt kan vi få en tredobling av verdien av statlige, norskeide luksuseiendommer – særlig i Paris, London og New York.

Lukrativ slum. Mennesker med små økonomiske ressurser kan ikke velge hvor de vil bo. De blir tvunget til områder hvor miljøsituasjonen er dårligst, og må ofte bo ekstremt trangt. Men for noen er slum svært lukrativt. Kiberia er det berømte 2,5 kvadratkilometer store slumområdet midt i Nairobi. Det er et av de tettest befolkede områdene i verden. Mellom 600 000 og 1,2 millioner mennesker bor her, avhengig av jobber, sesong og liknende faktorer. En typisk bygning er et cirka 10 kvadratmeter stort skur av bølgeblikk. De ligger tett i tett, og åpne plasser finnes nesten ikke.

Nesten alle skurene er utleieboliger, og leien er så høy at det bare tar 18–20 måneder før skuret er nedbetalt. Deretter er de nærmest å betrakte som pengemaskiner for eierne, hvorav mange er politikere. Ikke overraskende er det eierne som har protestert mest når det har kommet forslag om saneringer i Kiberia.

Alle byer har eller har hatt slum. Type og omfang reguleres mest gjennom offentlig politikk – på lokalt, nasjonalt og internasjonalt nivå. Det er noe ulike definisjoner av hva som kalles slum. Man kan også observere at det i FN-fora nå heller snakkes om uformelle bosetninger enn om slum.

Uansett synes det ikke å være noen tvil om at verdens slum vokser, både relativt og totalt. I 1990 rapporterte UN Habitat at 650 millioner mennesker levde i slum, mens prognosene nå tilsier at opp mot 1,6 milliarder vil leve i slum i 2020 – altså om fire år. Det vil tilsvare en tredjedel av verdens bybefolkning! Dessverre ser det ikke ut til at hverken denne tematikken eller den omseggripende spekulasjonen vil få oppmerksomhet når internasjonale politikere i oktober skal diskutere de urbane utfordringene for verden frem mot 2036.


Odd Iglebæk er journalist og arkitekt. Han er også nestleder i Habitat-Norge. Synspunktene i denne artikkelen står for hans regning.
oddigle@online.no

---
DEL