(Barcelona) Det er ett år siden katalanerne i Spania arrangerte avstemning for å frigjøre seg fra resten av landet – det såkalte referendumet. Avstemningen ble totalt avvist av de spanske myndighetene i Madrid og av monarkiets kong Felipe VI. Fremdeles sitter fengslede katalanske politikerne innesperret uten dom, og Catalonias president Carles Puigdemont lever i eksil i Brussel.
Catalonias befolkning tilsvarer hele Sveriges befolkning. Uavhengighetserklæringen har vært forberedt som aksjon i nesten ett tiår. Spania – med sine 17 ulike, halv-autonome provinser eller regioner – er samlet innunder spansk politisk og administrativt lederskap. Tidligere var baskernes ETA sentralregjeringens «nyttige» fiende – i dag er det katalanerne. Rundt omkring i Spania ble forsøket på å stemme seg ut av det spanske kongedømmet møtt med avsky, og i fjor sendte regjeringen ut 10 000 politifolk for å knuse avstemningen.
Til Barcelona
Min motivasjon for å oppsøke separatistmiljøer og moderne anarkister kom etter noen år med ekstra «redaksjonskontor» i Karl-Marx-Strasse i Berlin. Nå er jeg nok ingen troende marxist, spesielt når det gjelder statens funksjon, så vinterkalde Berlin ble i år byttet ut med Barcelona – et område med anarkistiske tradisjoner for en frihetlig sosialisme (se undersak). Jeg ble ikke mindre motivert etter å ha tatt del i en demonstrasjon denne våren sammen med nærmere 150 000 mennesker nedover Avenida del Paralelo, en av Barcelonas hovedgater. Det spanske temperamentet er nok mer varmblodig enn det tyske eller det norske: Kraften fra tusenvis av brøl mot politihelikoptre som sirklet over oss, kjentes i kroppen. Rødgule katalanske uavhengighetsflagg ble hyttet mot himmelen mens vi sang og holdt hender der vi gikk nedover i rekker – svettende i varmen. Det var nærmest umulig å komme ut av strømmen når man først var inne i dens kjerne. Men hvorfor er det så viktig å løsrive seg fra den spanske sentralmakten? Hva er det de konkret kjemper for her i Barcelona, der uavhengighetsflagget også henger rundt på byens verandaer, på folks jakkeslag og er festet rundt omkring som klistremerker? Kunne de ikke bare fortsette med halv-autonome Catalonia og dens regionalregjering?
For å forstå mer konkret hva Catalonias president Puigdemont og en stor del av katalanerne ville oppnå, fikk jeg via noen kontakter arrangert et møte med representanter for de mest aktive katalanske motstandsgruppene – de såkalte CDR (se sidesaken).
«De to store partiene har utnevnt hverandres representanter i høyesterett i 40 år. De har dommerne på mange nivåer.» Anonym separatist
CDR har rundt 100 000 mennesker engasjert i protester, med nesten 400 CDR-forsamlinger rundt i regionen – halvparten i Barcelona. CDR har lokale ledere som arrangerer samlinger og protester, men også ledere regionalt og nasjonalt. Jeg klarer å å få i stand et møte med en av de nasjonale hemmelige lederne. Han møter opp for en samtale, men insisterer på å være anonym. Han krever å sitte med ryggen til kameraet, og video-opptaket må ha en forvrengt lyd om det skal offentliggjøres:
«Jeg kan ikke risikere å bli arrestert og anklaget for terrorisme med opptil 30 år i fengsel,» sier han.
Terrorisme? Jeg forstår ikke, men han forklarer meg at som følge av en av veiblokkeringene de hadde satt opp som en del av en fredfull aksjon, ble Tamara C.G.
– en av fotfolket av gateaksjonister i CDR – dømt for terrorisme. Bare fordi hun hadde hindret trafikken i rushtiden. Myndighetene kritiseres for slike harde reaksjoner for å prøve å paralysere mulige protester. De ønsker å kalle aksjonene for voldelige, mens demonstrantene er klare på at alle protester er fredelige. Ifølge CDR-gruppene har politi og andre til stadighet forsøkt å provosere vold, for så igjen å reagere med hardere midler.
Hva konkret?
Jeg fortsetter å spørre vår anonyme CDR-leder hva de konkret ønsker å forandre. Har han eksempler?
Han svarer: «Mer demokrati. Spania er ikke et fullverdig demokrati.»
Og hva betyr det, spør jeg: «At vi ikke vil ha et monarki.» Og hvilken forskjell ville en republikk gi?
«Å få mer kontroll over egen økonomi.»
Ok, vi nærmer oss noe. Han forklarer at Catalonia betaler 100–150 milliarder kroner årlig til de sentrale spanske myndighetene:
«Catalonia ligger på andre eller tredjeplass når det gjelder overføringer sentralt til Madrid, men på tiende plass når det gjelder å få noe tilbake.» Om Catalonia (inkludert Barcelonas nærmere 5 millioner mennesker) slik bidrar med nær 15 prosent av nasjonalbudsjettet, slik han forklarer, er det klart at spanske myndigheter ikke ønsker å miste dette. Vår anonyme informant forklarer at de katalanske pengene ved en republikk ville brukes direkte til deres helse, utdanning og til å bedre arbeidernes lønninger. Han nevner også en økning av minstelønnen.
Jeg spør om lønningene er dårligere enn i Madrid, men ifølge ham er de ikke det. Så hvor blir det da av spansk solidaritet, spør jeg.
Svaret er at Spania ligger dårligere an etter finanskrisen enn det øvrige Europa.
