Katalanske separatister og anarkister kjemper fortsatt

Ett år etter folkeavstemningen i Barcelona kjemper fremdeles 100 000 mennesker for en kommende republikk. Ny Tid møtte nylig en ledende separatist, og spør ham hvorfor.

(Barcelona) Det er ett år siden katalanerne i Spania arrangerte avstemning for å frigjøre seg fra resten av landet  – det såkalte referendumet. Avstemningen ble totalt avvist av de spanske myndighetene i Madrid og av monarkiets kong Felipe VI. Fremdeles sitter fengslede katalanske politikerne innesperret uten dom, og Catalonias president Carles Puigdemont lever i eksil i Brussel.

Catalonias befolkning tilsvarer hele Sveriges befolkning. Uavhengighetserklæringen har vært forberedt som aksjon i nesten ett tiår. Spania – med sine 17 ulike, halv-autonome provinser eller regioner – er samlet innunder spansk politisk og administrativt lederskap. Tidligere var baskernes ETA sentralregjeringens «nyttige» fiende – i dag er det katalanerne. Rundt omkring i Spania ble forsøket på å stemme seg ut av det spanske kongedømmet møtt med avsky, og i fjor sendte regjeringen ut 10 000 politifolk for å knuse avstemningen.

Til Barcelona

Min motivasjon for å oppsøke separatistmiljøer og moderne anarkister kom etter noen år med ekstra «redaksjonskontor» i Karl-Marx-Strasse i Berlin. Nå er jeg nok ingen troende marxist, spesielt når det gjelder statens funksjon, så vinterkalde Berlin ble i år byttet ut med Barcelona – et område med anarkistiske tradisjoner for en frihetlig sosialisme (se undersak). Jeg ble ikke mindre motivert etter å ha tatt del i en demonstrasjon denne våren sammen med nærmere 150 000 mennesker nedover Avenida del Paralelo, en av Barcelonas hovedgater. Det spanske temperamentet er nok mer varmblodig enn det tyske eller det norske: Kraften fra tusenvis av brøl mot politihelikoptre som sirklet over oss, kjentes i kroppen. Rødgule katalanske uavhengighetsflagg ble hyttet mot himmelen mens vi sang og holdt hender der vi gikk nedover i rekker – svettende i varmen. Det var nærmest umulig å komme ut av strømmen når man først var inne i dens kjerne. Men hvorfor er det så viktig å løsrive seg fra den spanske sentralmakten? Hva er det de konkret kjemper for her i Barcelona, der uavhengighetsflagget også henger rundt på byens verandaer, på folks jakkeslag og er festet rundt omkring som klistremerker? Kunne de ikke bare fortsette med halv-autonome Catalonia og dens regionalregjering?

For å forstå mer konkret hva Catalonias president Puigdemont og en stor del av katalanerne ville oppnå, fikk jeg via noen kontakter arrangert et møte med representanter for de mest aktive katalanske motstandsgruppene – de såkalte CDR (se sidesaken). 

«De to store partiene har utnevnt hverandres representanter i høyesterett i 40 år. De har dommerne på mange nivåer.» Anonym separatist 

CDR har rundt 100 000 mennesker engasjert i protester, med nesten 400 CDR-forsamlinger rundt i regionen – halvparten i Barcelona. CDR har lokale ledere som arrangerer samlinger og protester, men også ledere regionalt og nasjonalt. Jeg klarer å å få i stand et møte med en av de nasjonale hemmelige lederne. Han møter opp for en samtale, men insisterer på å være anonym. Han krever å sitte med ryggen til kameraet, og video-opptaket må ha en forvrengt lyd om det skal offentliggjøres: 

«Jeg kan ikke risikere å bli arrestert og anklaget for terrorisme med opptil 30 år i fengsel,» sier han. 

Terrorisme? Jeg forstår ikke, men han forklarer meg at som følge av en av veiblokkeringene de hadde satt opp som en del av en fredfull aksjon, ble Tamara C.G.
– en av fotfolket av gateaksjonister i CDR – dømt for terrorisme. Bare fordi hun hadde hindret trafikken i rushtiden. Myndighetene kritiseres for slike harde reaksjoner for å prøve å paralysere mulige protester. De ønsker å kalle aksjonene for voldelige, mens demonstrantene er klare på at alle protester er fredelige. Ifølge CDR-gruppene har politi og andre til stadighet forsøkt å provosere vold, for så igjen å reagere med hardere midler.

Hva konkret?

Jeg fortsetter å spørre vår anonyme CDR-leder hva de konkret ønsker å forandre. Har han eksempler?
Han svarer: «Mer demokrati. Spania er ikke et fullverdig demokrati.»
Og hva betyr det, spør jeg: «At vi ikke vil ha et monarki.» Og hvilken forskjell ville en republikk gi?
«Å få mer kontroll over egen økonomi.»
Ok, vi nærmer oss noe. Han forklarer at Catalonia betaler 100–150 milliarder kroner årlig til de sentrale spanske myndighetene: 

«Catalonia ligger på andre eller tredjeplass når det gjelder overføringer sentralt til Madrid, men på tiende plass når det gjelder å få noe tilbake.» Om Catalonia (inkludert Barcelonas nærmere 5 millioner mennesker) slik bidrar med nær 15 prosent av nasjonalbudsjettet, slik han forklarer, er det klart at spanske myndigheter ikke ønsker å miste dette. Vår anonyme informant forklarer at de katalanske pengene ved en republikk ville brukes direkte til deres helse, utdanning og til å bedre arbeidernes lønninger. Han nevner også en økning av minstelønnen.
Jeg spør om lønningene er dårligere enn i Madrid, men ifølge ham er de ikke det. Så hvor blir det da av spansk solidaritet, spør jeg.
Svaret er at Spania ligger dårligere an etter finanskrisen enn det øvrige Europa.

Anarkistene

Etter folkeavstemningen i fjor manet arbeidernes fagforeninger som CGT og CNT – sistnevnte som en anarkosyndikalistisk union – til generalstreik i Catalonia. Man kunne finne en delvis splittelse mellom «independentistas» og «anarco-independentis-tas», hvor medlemmene og aktivistene er ulikt organisert – noen vertikale andre horisontale – som Cooperativa Integral Catalana. Sistnevnte er basert på ikke-hierarkiske forsamlinger og konsensus. De arbeider for selvorganiserte økonomiske nettverk og små ikke-hierarkiske prosjekter i Catalonia. Og man har Oca Negra og Procés Embat med «anarco-independentista» som støtter kampen. I tillegg har vi det nyere Federació Anarquista de Catalunya. Og bortsett fra venstreorienterte Podemos, som ønsker å fjerne monarkiet, har Spania det mer lokalt orienterte CUP (Candidatura de Unidad Popular), som støtter uavhengighetsbevegelsen.Hva med de mer selverklærte anarkistene i Barcelona? De fleste støtter uavhengigheten, selv om de våknet noe sent da det kom til folkeavstemningen. De gikk til valgurnene og protesterte mot det enorme politi-oppbudet fra Madrid. Anarkistene satte også opp matstasjoner og ladestasjoner for mobiltelefoner. Likevel, da anarkister er motstandere av sentralisert statsmakt, er de skeptiske til en katalansk stat – de foretrekker selvbestemmende, mindre miljøer. En katalansk stat fremmer muligens ny nasjonalisme, noe som fort kan ende med hierarki og korrupsjon. Som en katalansk anarkist skrev i sin blogg:

«Poenget er ikke å hjelpe frem en ny stat, men heller å vise gjennom praksis at selvorganisering, nettverk med gjensidig hjelp og lokale forsamlinger er reelle alternativer til statlig drift. Statlige hierarkier erstattes lett av andre. […] Min fiende er fremdeles kapitalismen, militæret, kirken, farseaktige politikere og banksystemet.»

Nasjonalismen

For ett år siden stilte som kjent de spanske myndighetene, med statsminister Mariano Rajoy i spissen, seg totalt avvisende til den katalanske folkeavstemningen. De var overhodet ikke åpne for mulige forhandlinger eller diskusjoner. Men Rajoy måtte selv trekke seg som statsminister 1. juni i år på grunn av korrupsjonsanklager og mistillit.
Tilbake til vår anonyme motstandsmann: Jeg spør om det er mye kameraderi i Spanias toppledelse: 

«Selvfølgelig er dette en nepotistisk virksomhet. De to store partiene har utnevnt hverandres representanter i høyesterett i 40 år. De har dommerne på mange nivåer.» 

«Min fiende er fremdeles kapitalismen, militæret, kirken, farseaktige politikere og banksystemet.» Spansk anarkist 

Han antyder at også statens sikkerhetsapparat og unntakslover betjener makten. CDR-lederen påpeker det manglende maktfordelingsprinsippet mellom regjering, dommere, utøvende politi og kanskje den fjerde statsmakten, pressen, som lite reell:
«Kongen, politikerne i de store partiene, dommerne og en stor del av samfunnet er nasjonalister og lite demokratiske.» Mange fra den fascistiske Franco-tiden har fremdeles viktige posisjoner.
Hvordan kan de da bli hørt av et så etablert maktapparat, spør jeg: «Vi kan ha økonomisk innflytelse. Vi kan kanskje stoppe økonomiske overføringer. Eller ramme de viktigste storbedriftene i Spania. Vi kan ha innflytelse på børsen. Og fortsette å utvise sivil ulydighet ved å blokkere veier, jernbaner og flyplasser i rushtiden.»
Han legger også til at de må få med seg arbeiderbevegelsen ved å love dem bedre betingelser.

Et ønske om føderalisme er ikke populært i Spania. De har en lang kultur for det nasjonale samholdet. Det forteller folk i undergrunnsbevegelsen meg. Grunnlaget for det spanske monarkiet ble etablert allerede i 1469. Sannsynligheten for et «United States of Spain» – en føderasjon med flere småstater eller republikker – synes i dag langt unna.

Jeg avslutter samtalen med CDR med å spørre om de kanskje oppfattes som en noe naiv romantisk bevegelse, siden de tror at statens maktkonsentrasjon frivillig ville gitt fra seg inntektene fra Catalonias 7,5 million innbyggere? Og er CDR villig til – slik baskerne med ETA lenge forsøkte – å bruke voldelige virkemidler? «Vi har ingen annen måte enn den demokratiske. Vi vil ikke ende som Irland eller Palestina. Vårt virkemiddel er hva menneskene stemmer for. Muligens vil EU måtte megle mellom oss. For om spanske myndigheter blir enda mer undertrykkende, vil nok Europa reagere.» 

---

Klipp fra samtalen (en utvidet versjon med “forvrengt lyd” av hensyn til anonymitet, er på vei):

Se også Spanias anarkistiske røtter og
På vei mot et nytt Nord-Irland?