Spansk sensasjon på norsk

Lotta Elstads nye bok bidrar med et «ikke-endelig sanntidsbidrag» i den politiske debatten om det spanske fenomenet Podemos.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

BOK: Den spanske sensasjonen Podemos – og hvordan gjøre venstrepopulisme i krisens tid
Forfatter: Lotte Elstad. Forlag: Manifest

Journalist og forfatter Lotta Elstad er kjent for sin walraffing av den norske hotellbransjen. Nå har hun igjen gitt ut bok på Manifest forlag, om et av de mest spennende politiske fenomenene i Europa i nyere tid.

En ny venstrepopulisme. I Den spanske sensasjonen Podemos – og hvordan gjøre venstrepopulisme i krisens tid, følger Elstad utviklingen av 15. mai-bevegelsen i Spania fra 2011, bedre kjent i Norge som Indignados-bevegelsen, som la grunnlaget for det politiske partiet Podemos’ fremvekst, via stormvalget til EU-parlamentet – da partiet kom fra ingenting til å vinne hele fem seter – og frem til den nasjonale valgkampanjen i år.

Elstad oppsummerer til slutt hva som må være hensikten med bokutgivelsen: Om den ikke er et manifest for det spanske partiet, nærmer den seg et forsvarsskrift for de nye formene for venstrepopulisme som har vokst frem i Europa de siste årene. Forfatteren skriver at Podemos’ strategi har vært å skape et mot-hegemoni, ikke det mer begrensede «motpropaganda». Med inspirasjon fra de venstrepopulistiske partiene i land som Venezuela, Bolivia og Ecuador, ble det etablert en alternativ, avansert diskurs som kunne innplantes i debattprogrammer i the corporate media, som også i Spania er den dominerende kanalen for folkeopplysning. Slik ble mediefenomenet Pablo Iglesias skapt [leder for partiet siden 2014, red. anm.].

Podemos har siden starten utviklet seg i spennet mellom to tilsynelatende motstridende poler. På den ene siden har partiet frontet en sentralistisk, karismatisk lederfigur med fremragende talegaver og politisk analytisk evne. På den andre siden er partiets moralske autoritet – som skiller det fra de andre partiene – basert på den åpne og nyskapende partistrukturen der lokalsirklene, partiforsamlingene og nettforaene tillegges større vekt enn i andre politiske partier. Dette representerer et forsøk på å videreføre praksisen med direkte og deltakende demokrati som kjennetegnet 15. mai-bevegelsen.

Denne motsetningen gjør folk usikre på hvor Podemos egentlig står. Partiet har heller ikke ferdigstilt sitt partiprogram, bare lagt frem en skisse til et relativt moderat program for økonomien. Fordi partiet foreløpig ikke kan vise til resultater, men kun retoriske og moralske poenger i et stadig mer tydelig mediespill, er det også vanskelig for Podemos å fremstå som et tydelig og ikke minst ansvarlig alternativ til «trygge» og kjente størrelser som fortsatt relativt fritt får dominere nyhetsbildet. I mars, i det hurtig gjennomførte nyvalget i Andalucía – den mest kriserammede provinsen i Spania – gikk PSOE av med seieren på tross av korrupsjonsskandaler, mens Podemos gjorde et dårligere valg enn forventet. Podemos har deretter også rast i de siste meningsmålingene, fra å være det største til det tredje største partiet i landet.

Hverken høyre eller venstre? Når retorikken ennå ikke er blitt til praksis, kan partiets motstandere og skeptikere konsentrere seg om svertekampanjer og å pirke i de mindre overbevisende utspillene til partiledelsen. Når Pablo Iglesias har gjentatt at partiet hverken står til høyre eller venstre, men i sentrum, kan den taktiske vurderingen, som nok er å markere avstand både til tidligere fronter i spansk politikk og det korrupte PSOE, ha slått feil. Iglesias presiserer at de fleste i partiet kommer fra venstresiden og identifiserer seg med denne, og at de ser en tydelig fiende i «kasten» – les: The One Percent. Samtidig er Podemos et parti som er åpent for alle, og representerer et form for moralsk eller folkelig sentrum i spansk politikk. Men skaden kan allerede vært gjort.

Partiets fremtid vil etter min mening avgjøres av to faktorer frem mot det nasjonale valget i desember. Podemos har bestemt seg for å ikke stille i kommunevalgene som går av stabelen den 23. mai; her går medlemmer av partiets lokallag isteden inn i nyskapende valglister som Ahora Madrid og Barcelona en Comú, som har en mindre sentralisert og mer deltakerdemokratisk struktur enn partiet har nasjonalt. Hvis listene gjør et bedre valg enn forventningene tilsier – disse er moderate fordi de har hatt kort tid på seg til å organisere seg og føre kampanjer – vil Podemos’ interne maktbalanse sannsynligvis dras nærmere lokalsirklene i partiet.

Hvis Podemos-medlemmer kommer inn i maktposisjoner over hele landet, samt i EU, vil Podemos ha flere veier inn i media enn gjennom de «mothegemoniske kanalene». Det er da vi vil se om partiet klarer å forvandle den enorme folkelige oppslutningen om 15. mai-bevegelsen til en realpolitisk kraft, uten å knuse for mange egg i prosessen. Det er ingenting å si på den politiske kreativiteten i partiet. Spørsmålet er om Podemos, akkurat som Syriza, kan være i stand til å konsolidere politisk makt og samtidig bygge en konsistent bro mellom radikal tenkning og praksis uten å miste kontakt med sitt moralske og folkelige fundament. Hvis Podemos er i stand til ikke bare å bygge videre på de folkelige initiativene – økologiske kooperativer, nabolagsforsamlinger og grasrotnettverk, som har utgjort kjernen av folkebevegelsen – men involverer dem direkte og gir dem faktisk politisk og økonomisk makt, bør alles øyne rettes mot Spania. Det kan da være at vi ser kimen til en alternativ politisk modell. Men først må Podemos ikke bare kunne vinne. De må vinne.

Hvis Podemos er i stand til ikke bare å bygge videre på de folkelige initiativene – økologiske kooperativer, nabolagsforsamlinger og grasrotnettverk […] men gir dem faktisk politisk og økonomisk makt, bør alles øyne rettes mot Spania.

 

Magnus Marsdals narrestreker. Det er kanskje med dette i tankene vi skal lese Magnus Marsdals aprilsnarr på Manifest Tidsskrifts nettsider i år: Var det bare en spøk da han lanserte et nytt venstreparti ved navn «Solidaritet»? Eller spilte han rollen som venstresidens «narr» og innrammet venstresidekritikken i form av en gag – en spøk som ikke er bare er morsom, men skal få en til å tenke på nytt?1

Lotta Elstads bok kommer som et kjærkomment innspill til en debatt om hva som bør gjøres med det vi er vant til å kalle «venstresiden» i norsk politikk, der en rekke småpartier fremstår som maktesløse i å bryte Høyre og Arbeiderpartiets politiske hegemoni. En svakhet ved boka kan være at forskjellene i hvordan politikken fungerer i sør og nord nok fremstilles som større enn det de er. For eksempel nevnes ikke den eksplosjonsartede fremveksten av det høyreekstreme og innvandringsfiendtlige partiet Ciudadanos, som så langt har lyktes i å fremstå som en moderat «kloning» av Podemos. Her er ikke Spania et unntak. Men samtidig overlater Elstad til leseren å trekke sine paralleller.

Den spanske sensasjonen Podemos – og hvordan gjøre venstrepopulisme i krisens tid kan bidra til en mer avansert og nyskapende debatt om hva som kan bli en samlende radikal politikk i Norge i tiden fremover. Slik Podemos og 15. mai-bevegelsen har bidratt til å politisere samfunnslivet og heve det diskursive nivået i Spania, er det på høy tid at vi tar opp den kontinentale livlinen som blir kastet til oss i Norge.

 

 

 

Von der Fehr er frilansjournalist.
mvdfehr@gmail.com

1http://www.manifesttidsskrift.no/et-nytt-radikalt-parti/

 

---
DEL