Spanias fascistiske skyggesider

Spanias Juan Carlos I var uten egne eiendommer da han ble monark i 1975. I 2012 ble formuen hans estimert til 1800 millioner euro. Hvor kommer alle pengene fra?

Email: marco@nytid.com
Publisert: 03.12.2018

I Spania har kongens absolutte immunitet blitt utnyttet til å berike monarkiet og en betydelig andel politikere og deres bekjente. Kong Juan Carlos I ble utpekt av en blodtørstig diktator, mens Felipe IV i all hast ble kronet uten konsensus da hans fars stilling ikke lenger var bærekraftig – ryktene om millionbeløp i provisjoner var blitt for brysomme.

Takket være en pakt fra Francos tid mottok Juan Carlos I kommisjon for hver oljetønne som ble importert fra Saudi-Arabia. Siden 1973 har alle Spanias regjeringer respektert denne pakten, men siden kongen abdiserte er det uvisst om den fremdeles er gyldig. Ikke glem at Juan Carlos I var uten egne eiendommer da han ble monark. I 2012 ble formuen hans estimert til 1,800 millioner euro av The New York Times. Hvor kommer alle pengene fra?

Fascistisk mafia?

Utallige rettssaker knytter kongens øvrige familie til ulovlige provisjoner og konsesjoner uten offentlige kontrakter, og i noen tilfeller har det ført til avlagt dom. Den mest kjente, den såkalte Nóos-saken, gjelder kongens svigersønn, Iñaki Urdangarín. Prinsesse Cristina – datter av Juan Carlos I og kone til Urdangarín – ble faktisk dømt skyldig, men slapp unna med en bot: Dokumentene til Urdangaríns kollega Diego Torres, som knyttet kongen og Infanta Cristina direkte til Nóos-skandalen, forsvant sporløst. Kongehuset har alltid blitt beskyttet av de politiske og juridiske institusjonene.

En oppramsing av alle korrupsjons-sakene ville fylt hele avisen.

Privatiseringsprosessen av statlige selskaper, initiert av Felipe González i 1982 og videreført av statsminister José María Aznar, har vært en konstant kilde til korrupsjon: Familiemedlemmer av Rodrigo Rato – finansminister (1996–2004) for Folkepartiet (PP) under Aznar, direktør for Det internasjonale pengefondet (IMF) i perioden 2004–2007 og direktør for Bankia (2010–2012), som var en av bankene staten reddet – fakturerte i sin tid saftigfor kommunikasjonskontrakter med selskaper som var i ferd med å privatiseres. Tilfeldigvis ble Rato satt i fengsel etter skandalen med de såkalte «svarte kredittkortene» til høytstående finansmenn og politikere som i skjul – uten avgifter, registreringer eller begrensninger – brukte statens penger på bordellbesøk og andre «personlige utgifter». Skandalen omfattet også kongehusets overhode. En oppramsing av alle korrupsjonssakene som hittil er kjent, ville fylt hele avisen.

Hoffreporter Jaime Peñafiel oppdaget mistenkelige forbindelser mellom Juan Carlos I og Juan Villalonga, forhenværende leder av selskapet Telefónica og nær venn av Aznar. Millionene som ble overført for privatiseringen av Telefónica – en av den spanske stats juveler i 1997, og i dag oppført i IBEX 35 – bekrefter mistanken. Mange av selskapene i aksjeindeksen – ACS, Santander, FECSA, ENDESA, Telefónica – har havnet der på grunn av konsesjoner fra familiemedlemmer under og etter Francos diktatur. Er det en overdrivelse å snakke om en fascistisk mafia? En organisert mafia? Fortsatt er det ingen fra Borbón-huset som har fordømt Franco.

Kong Felipe VI, som Juan Carlos I før ham, er hærens øverstkommanderende. Juan Carlos I er en stolt militarist og skjuler ikke sin begeistring for krig. Hans støtte til det saudiske kongehuset har vært ubøyelig og meget lukrativ – lydopptak av elskerinnen Corinna zu Sayn-Wittgenstein knytter ham til provisjoner for utbygging av høyhastighetstog i Mekka. De konstitusjonelle partiene – Folkepartiet (PP), det spanske sosialistiske arbeiderpartiet (PSOE) og Ciudadanos (sosialliberalt katalansk parti) –
har enstemmig (!) besluttet at Spania skal fortsette å selge våpen til Saudi-Arabia, til tross for drapet på Jamal Khashoggi. Via statsadvokaten blokkerer de også enhver begjæring om etterforskning som involverer Juan Carlos I. Og fortsatt våger PSOE å kalle seg «republikansk»?

Stat og kapital

Listen er endeløs, og Felipe VI synes å opprettholde status quo. Det er vanskelig å glemme bildene hvor han ruller majestetisk rundt i Madrid i en Rolls-Royce han arvet etter Franco, mens hundrevis av politimenn forbereder seg på folkemengden som skulle ta imot den nye kongen i militæruniform … Folkemengden uteble – folk foretrakk å holde seg hjemme.

Krav om demokratisk endring blir slått ned militært og juridisk

All fascisme baserer seg på militær makt, konsolidert gjennom oppbyggingen av et nepotistisk nettverk som beriker og forsterker forholdet mellom stat og kapital. Denne spiralen tilrettelegger en forankring av korrupsjonen, som igjen svekker landets demokratiske virkemidler. Det nåværende kongehuset er kanskje ikke like utagerende som den klassiske fascismen fra 30-tallet, men fascismen har på sin side gjennomgått en modernisering. Formen skjuler allikevel ikke kjensgjerningene – når samfunnet har krevd en demokratisk endring – som i Catalonia – har svaret vært militært og juridisk. Ikke glem at den paramilitære politistyrken Guardia Civil, som ble belønnet med utmerkelser fra Felipe VI etter å ha intervenert på skolene da de fungerte som valglokaler, er et militært organ.

Flere dommere anser PP som en «kriminell organisasjon» og mener at partiet bør forbys, og PSOE er ikke særlig bedre. På dette tidspunktet er det klart for alle hvilket nivå av korrupsjon og favorisering vi står overfor: Bare PP alene er anklaget for over 900 korrupsjonssaker, men unngår likevel utestengelse fra politikken.

Rettens bestrebelser vil derimot alltid være forgjeves så lenge forfatningsdomstolen er påvirket og infiltrert av et nettverk som deler politikernes interesser. I Forfatningsdomstolens sal 2 finner vi Pablo Llarena. Han har det øverste ansvaret for saken mot den katalanske uavhengighetsbevegelsen, og er direkte ansvarlig for at det finnes politiske fanger uten verken dom eller klar tiltale. Alt i 2016 påviste foreningen Juezas y Jueces para la Democracia (Dommere for demokrati) at Llarenas forfremmelse til forfatningsdomstolen brøt med flere pragrafer i rettsvesenets organiske lov fra reglementet til den selvsamme forfatningsdomstolen og grunnloven.

Usynlig kolonialisme

Til tross for anklager om misligheter, beholder Llarena sin dommerstilling. Hvordan ble akkurat han – fremfor fem andre godt egnede kandidater – valgt til en av de viktigste oppgavene i rettssystemet? Han ble åpenbart utpekt for å dømme Catalonia, og han oppfyller rollen sin ved å manipulere tildelingen av saksnummer: 20.907/2017. Dette saksnummeret skulle tilsi at det i 2017 var blitt ført hele 20.906 saker for forfatningsdomstolens sal 2 – et latterlig antall: I virkeligheten var det kun 15 saker i 2017, hvorav 4 ble akseptert. Bakgrunnen for manipuleringen er at de høyeste tallene tildeles dommere med lavere ansiennitet. Fjorten dommere var både eldre og hadde mer erfaring enn Llarena. Dersom saken hadde hatt korrekt nummer, 03/2017, skulle lagmann Antonio del Moral García dømt i saken. Hvordan har det seg at Llarena, med kun ett års fartstid i forfatningsdomstolen, ble dommer i en så viktig sak?

Hva er det egentlig Pablo Llarena dømmer over? Mye, men ingenting som har med katalanernes legitime opprør, oppvigleri eller ambisjoner å gjøre. Derfor kan tidligere minister José Manuel García-Margallo skamløst si på radioen at «staten aldri vil akseptere en fredelig overgang til katalansk uavhengighet». Derfor kan Pablo Casado, den unge og nyvalgte lederen av PP, advare Catalonias president Carles Puigdemont om at han en dag kan bli henrettet.

At Catalonia presser på for å endre status, truer premissene som tilrettelegger for den overdådige livsførselen til en mafia som gjennomsyrer monarkiet og de politiske partiene – og selskapene i IBEX 35, som i stor grad er drevet frem av familiene som satt med makten under diktaturet. Og der ligger problemet: Det har i de siste tiårene gått nedover med monarkiet over store deler av landet. I Catalonia vil mellom 70 og 80 prosent av folket ha republikk. En dyptgående reform av grunnloven, som adresserer problemet med Spanias mangfoldige nasjoner, må avgjøres ved folkeavstemning og legge grunnlaget for en overgang til republikk. Derfor kan Catalonia verken «si, gjøre, eller være», for dersom det «sier, gjør eller er», betyr det slutten for kongehusets lønnsomme virksomheter.

For å sitere den uruguayanske forfatteren Eduardo Galeano: «Kolonialismen mauler deg uten hykleri – det nekter deg å snakke, det nekter deg å gjøre, det nekter deg å være. Den usynlige kolonialismen, derimot, overbeviser deg om at underkastelse er din skjebne og at impotensen er din natur – den overbeviser deg om at det ikke er mulig å snakke, å gjøre, å være.»

Les også: Spanias anarkistiske røtter

Kommentarer