Spanias fascistiske skyggesider

Marc Molas Carol

Molas Carol er musikkprodusent og politisk aktivist, bosatt i Spania.

Email: marc@tostadero.es
Publisert: 03.12.2018

I Spania har kongens absolutte immunitet blitt utnyttet til å berike monarkiet og en betydelig andel politikere og deres bekjente. Kong Juan Carlos I ble utpekt av en blodtørstig diktator, mens Felipe IV i all hast ble kronet uten konsensus da hans fars stilling ikke lenger var bærekraftig – ryktene om millionbeløp i provisjoner var blitt for brysomme.

Takket være en pakt fra Francos tid mottok Juan Carlos I kommisjon for hver oljetønne som ble importert fra Saudi-Arabia. Siden 1973 har alle Spanias regjeringer respektert denne pakten, men siden kongen abdiserte er det uvisst om den fremdeles er gyldig. Ikke glem at Juan Carlos I var uten egne eiendommer da han ble monark. I 2012 ble formuen hans estimert til 1,800 millioner euro av The New York Times. Hvor kommer alle pengene fra?

Fascistisk mafia?

Utallige rettssaker knytter kongens øvrige familie til ulovlige provisjoner og konsesjoner uten offentlige kontrakter, og i noen tilfeller har det ført til avlagt dom. Den mest kjente, den såkalte Nóos-saken, gjelder kongens svigersønn, Iñaki Urdangarín. Prinsesse Cristina – datter av Juan Carlos I og kone til Urdangarín – ble faktisk dømt skyldig, men slapp unna med en bot: Dokumentene til Urdangaríns kollega Diego Torres, som knyttet kongen og Infanta Cristina direkte til Nóos-skandalen, forsvant sporløst. Kongehuset har alltid blitt beskyttet av de politiske og juridiske institusjonene.

En oppramsing av alle korrupsjons-sakene ville fylt hele avisen.

Privatiseringsprosessen av statlige selskaper, initiert av Felipe González i 1982 og videreført av statsminister José María Aznar, har vært en konstant kilde til korrupsjon: Familiemedlemmer av Rodrigo Rato – finansminister (1996–2004) for Folkepartiet (PP) under Aznar, direktør for Det internasjonale pengefondet (IMF) i perioden 2004–2007 og direktør for Bankia (2010–2012), som var en av bankene staten reddet – fakturerte i sin tid saftigfor kommunikasjonskontrakter med selskaper som var i ferd med å privatiseres. Tilfeldigvis ble Rato satt i fengsel etter skandalen med de såkalte «svarte kredittkortene» til høytstående finansmenn og politikere som i skjul – uten avgifter, registreringer eller begrensninger – brukte statens penger på bordellbesøk og andre «personlige utgifter». Skandalen omfattet også kongehusets overhode. En oppramsing av alle korrupsjonssakene som hittil er kjent, ville fylt hele avisen.

Hoffreporter Jaime Peñafiel oppdaget mistenkelige forbindelser mellom Juan Carlos I og Juan Villalonga, forhenværende leder av selskapet Telefónica og nær venn av Aznar. Millionene som ble overført for privatiseringen av Telefónica – en av den spanske stats juveler i 1997, og i dag oppført i IBEX 35 – bekrefter mistanken. Mange av selskapene i aksjeindeksen – ACS, Santander, FECSA, ENDESA, Telefónica – har havnet der på grunn av konsesjoner fra familiemedlemmer under og etter Francos diktatur. Er det en overdrivelse å snakke om en fascistisk mafia? En organisert mafia? Fortsatt er det ingen fra Borbón-huset som har fordømt Franco.