Spanias anarkistiske røtter

Spanias anarkistiske historie kan forklare hvorfor anarkistiske undergrunnsbevegelser står sterkt i landet. Klassiske anarkister inspirerer også for alternativ samfunnsorganisering.

Foto: Adam Jones / https://www.flickr.com/photos/adam_jones/4627741006
Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Spania er ett av få land der anarkismens kamp for frihet og solidaritet fikk omfattende fotfeste i en periode. I tiden med spansk borgerkrig på 1930-tallet, fantes rundt 11 millioner arbeidsdyktige. Av disse var åtte millioner eiendomsløse fattige landarbeidere, industriarbeidere, gruvearbeidere og håndverkere. Det fantes én million privilegerte myndighetspersoner, geistlige, offiserer, intellektuelle og kapitalister med større eiendommer. Mellom disse ytterpunktene fantes en middelklasse på et par millioner handelsfolk, byråkrater og bedriftseiere.  

De privilegerte og middelklassen hadde lenge stått for et politisk repressivt system, og det vokste derfor frem en radikalisert arbeiderklasse. Disse ble senere ytterligere undertrykket av den spanske diktatoren Franco. Fascister fra den tiden har siden holdt viktige posisjoner opp mot vår tid. 

Allerede rundt 1860 fantes det sirkler blant arbeiderne som studerte anarkismen og ideene til Pierre Joseph Proudhon (1809–1865), Mikhail Bakunin (1814–1876) og katalanske føderalister som Francisco Pi y Margall. Man dannet noen fraksjoner som støttet ideene til Bakunin (Bakunisme), som ifølge Margall ønsket å «avskaffe kapitalen, statens og kirkens herredømme og i deres ruiner opprette anarkiet, frie føderasjoner og frie arbeiderforbund.» 

«Hvis enhver frem til de blir 45–50 år, arbeider 4–5 timer daglig, vil mennesket enkelt  produsere det som er nødvendig for å sikre den velferd som er nødvendig.»

Spania oppnådde med Margall å bli en republikk i 1873 – i fem uker. Monarkiet ble gjeninnsatt, og det ble derfor vanskelig for anarkistene å operere det neste tiåret. 

Rundt 1909 kom nok en «tragisk uke» der anarkistenes motstandskamp ble slått blodig ned på, hvor regjeringstropper sørget for massearrestasjoner, dødsstraffer og henrettelser. Som reaksjon oppsto syndikalistiske CNT («Den nasjonale arbeidskonføderasjon»), den største fagforeningen i Spania på 30-tallet. 

Med det senere oppropet i 1931 for en ny spansk republikk kunne man interessant nok se anarkistenes mer pragmatiske formål: Organisering nedenfra; kontroll av produksjonsmidlene samt utstrakt distribusjon for å sikre fattige. Den spanske tenkeren Diego Abad de Santillán utrykker rett før borgerkrigen i boken After the Revolution (1936): 

«Når det gjelder en ny økonomisk og samfunnsmessig ordning, kan en bekjempelse av de undertrykkende kreftene bare gjennomføres ved overbevisning og praktisk erfaring […] Vi kan ikke bruke vold mot dem som har andre meninger og levemåter enn hva vi foreslår. Her må vår respekt for friheten også være en respekt for vår motstanders frihet til å leve sitt eget liv.»

Hva ble gjennomført?

I Catalonia  der arbeiderorganisasjonen CNT dominerte, ble den regionale regjeringen erklært som ikke fungerende, og man opprettet spontane anarkosyndikalistiske arbeiderkomiteer i stedet.

Barcelona ble selve symbolet på realisering av revolusjonære eller anarkistiske ideer. Man innførte en rekke tiltak: fri kollektivtransport på buss og undergrunnsbane; man avsatte en rekke direktører; jernbanen ble nå kollektivt drevet av fagforeningene (CNT/UGT), og telefon-, gass- og elektrisitetsvesen ble overtatt og langt mer effektivt drevet av komiteer. Det samme skjedde med hotell- og restaurantvirksomhet samt teater og presse. Disse ble ikke «tvangssosialisert», men drevet av sine ansatte. Anarkistene improviserte ved å opprette «folkekjøkken» så ingen skulle sulte. 

«Sosialisme kan bare vokse frem fra frihetens ånd og frivillige enheter»

Småbedrifter fikk bestå, men større bedrifter ble kollektivisert. Der man hadde over 20 ansatte ,opprettet man arbeiderforeninger. Bedriftssjefer og bedriftseiere ble omdefinert som «medarbeidere» og måtte delta om de skulle få fortsette i bedriften. Rundt 70 prosent av all industri og håndverk i Catalonia ble sosialisert og drevet av lønnstakerne. Eksempelvis tekstilindustrien, der over 250 000 arbeidet i 400 store bedrifter. Eller der 80 prosent av Catalonias 450 store jordbruksbedrifter, med en halv million arbeidere, fikk kollektivisert driften. Man gikk vekk fra å drive på grunnlag av profitt og avskaffet aksjeutbytter. Anarkistene valgte å rasjonalisere produksjoner og fusjonere sammen ulønnsomme småbedrifter. Samtidig tillot man lønnsforskjeller mellom bedriftene.

Basis for den pragmatisk-økonomiske anarkismen innført på 1930-tallet var et forsøk på å la arbeidet bli preget av solidarisk gjensidig hjelp. Økonomien ble organisert med gjensidig kreditt mellom virksomheter – i samsvar med ideene til anarkisten Proudhon. Til og med kaffe ble gratis på kaffehusene og hårklipp gratis hos frisøren, dersom man deltok i disse kollektive aktivitetene. Man kan muligens spørre seg hvorfor man kunne få gratis fem liter vin ukentlig, men rundt 40 fattige fikk daglig gratis klær, legehjelp og medisiner.

Dette nye samfunnet ble likevel slått ned på, siden stalinister, kommunister og konservative etterhvert klarte å gjeninnføre monarkiet. Anarkistene ble på en måte forrådt av kommunistene. Som kjent har troende marxister lenge hatt en langt større tro på statens eller partiets betydning. 

Klassikerne

La meg nevne fem klassiske anarkister som kan belyse historien og ideene bak dagens CDR og protestene i Catalonia: 

Mikhail Bakunin inspirerte som nevnt anarkistene i Catalonia. Katalanerne i dag kan gjerne gjenta hans: «heller nedenfra og opp, gjennom frie føderasjoner.» Og Bakunin skrev en gang at «uten solidaritet ville friheten forbli dum til evig tid … mens uten solidaritet ville friheten aldri ha eksistert.» Han anså mennesket som «et fullstendig materielt vesen», og avviste fenomenet han så komme – at marxismen med Lenin og Stalin ble et undertrykkende regime. Allerede århundret før revolusjonen kritiserte han det altomfattende partiet med sitt allmektige byråkrati og terrorapparat. 

For Bakunin er frihet først og fremst en individuell oppgave, dernest kommer samfunnet, men: «Friheten er på ingen måte isolering, men gjensidig anerkjennelse […] bare i et samfunn med andre mennesker kan jeg se meg selv som fri […] bare gjennom hele samfunnets felles gjøremål blir mennesket et menneske.» 

Og med tanke på Karl Marx med storgaten oppkalt etter seg i Berlin (se hovedsak), skriver også Bakunin: «Marx er en autoritær og sentralistisk kommunist […] Han etterstreber å innføre økonomisk og samfunnsmessig likhet gjennom statsmakt, gjennom en svært sterk og så å si despotisk midlertidig regjering – dette vil si gjennom en benektelse av friheten.»

Russiske Pjotr Kropotkin (1842–1921) ønsker at produksjonsmidlene skal være de sentralisert felleseiendom. Statsmakten skal overføres til frie kommuner. Han fremhever også gjensidig hjelp som moralsk solidarisk grunnlag. Dessuten mener han at den teknologiske utviklingen vil føre til en overflod av varer og mer utdanning til vanlige folk, og at automatisering (mekanisering) kan minske arbeidsdagen for de fleste: 

«Hvis enhver frem til de blir 45–50 år, arbeider 4–5 timer daglig, vil mennesket enkelt  produsere det som er nødvendig for å sikre den velferd som er nødvendig.» Han anbefalte at folket skulle ta over store private eiendommer – slik vi så dette skjedde i Spania i 1936.

Russeren Leo N. Tolstoj (1828–1910) kalte staten for «grunndjevelen». Forstått med praktisk fornuftig, ser han for seg et «gudsrike på jorden» – å være befridd fra besvær, undertrykkelse, avhengighet og vold i livets hverdag. Tolstoj foreskriver frivillighet, overenskomster og gjensidighet. Sentralstyrte myndigheter – inkludert deres samarbeid med kapital og presse – beskriver han som en «skrekkelig maktmaskin», der flertallet undertrykker mindretallet. 

Han var kanskje ikke så langt fra sannheten når man i dag vet at det er flere diktaturer og autoritære styresett enn demokratier i verden. For over 100 år siden antydet han at vanlige mennesker «frykter bomber og anarkister, men ikke en slik skrekkelig innretning.»  

I likhet med Kropotkin trodde Tolstoj den gangen at teknologiske fremskritt ville skape mer frihet, en «oppvåkning fra de søvnaktige tilstandene regjeringen holder menneskene i». Til forskjell fra revolusjonen, som han anser som voldelig, foreskriver han en individuell revolusjon der selvet skal utvikles, forandres og fullkommengjøres. Han avviser samtidig konsekvent vold.

Tyskeren Gustav Landauer (1870–1919) omtaler på sin side marxismen «som professoren som vil herske […] og proletarisere store, uhyrlige og nær uendelige menneskemasser.» For Landauer er «sann sosialisme en motsetning til staten og den kapitalistiske økonomi. Sosialisme kan bare vokse frem fra frihetens ånd og frivillige enheter.» Man skal utøve sin rettferdighetsfølelse. Hans økonomiske desentralisering likner på Kropotkin med frivillige fellesskap, og han er en sterk motstander av voldsbruk.

La oss til slutt nevne Emma Goldman (1869–1940) som blant annet arbeidet for fødselskontroll, kvinnerettigheter og mot militarisme. Hun var en av USAs viktigste anarkister. Til forskjell fra Tolstoj og Landauer tillater hun vold som motreaksjon på vold når «elendige livsbetingelser ikke ga noen annen mulighet.» Men først og fremst anser hun mennesker med en sterk frihetsvilje og frihetstenkning som dem som må lede an for en friere og bedre verden for alle. 

Interessant nok skriver hun at folket ikke er løsningen, slik vi kanskje er vant til å tenke i Norge: Hun kritiserer folket som en «kompakt masse» som «aldri virker for rettferdighet og likhet», men undertrykker menneskers ytringsfrihet og åndelighet. Folket gjør «livet ensformig, grått og monotont som ørkenen.» Folket, ifølge Goldman, fornekter individualitet, frie initiativ og originalitet.

Goldman er også kjent for å fremme en fri seksualmoral og ha vært motstander av det monogame ekteskapet – spesielt der kjønnslivet blir «samfunnsnyttig innenfor ekteskapets innhegning.» For henne er statlig og kirkelig moral lammende, en skinnmoral som skal gjøre menneskene føyelige. Hun reiser til Russland etter hun ble tvangsforvist fra USA, men blir ytterligere desillusjonert over deres frihetskamp, slik hun utrykker det i 1922. Den bolsjevistiske revolusjonen anser hun som ofte mer brutal enn måten tsaren behandlet folket på, noe både Stalin og historien ga henne rett i.  

Til tross for alle tilbakeslag og skuffelser enhver anarkist har blitt konfrontert med gjennom tidene,  var Goldman overbevist om at anarkismen en dag ville bli en realitet. 

I dag finnes anarkisme (i sine mer moderne pragmatiske former) i en rekke minoritetsmiljøer, økokollektiv eller nettfelleskap, og lever godt lokalt eller i det lille – uten å etterstrebe et mål om statsmakt, folkeflertall eller dannelsen av politiske partier. 

Se også Spanske separatister og anarkister kjemper fortsatt

Bilder fra Wikipedia. Sitater er blant annet hentet fra Hans Jürgen Degen/Jochen Knoblauch, Anarchismus. Eine Einführung. (2008, Schmetterling Verlag)

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.