Sovjet-Unionen i 50 år

En vurdering av Sovjet-Unionens utvikling fra oktoberrevolusjonen fra 1917 til 1967.

Feiringen av Oktoberrevolusjonens 50-års jubileum skjer med verdenshistoriens største omfang av organisasjon, arrangementer, gjesteoppbud og omkostninger i forbindelse med noe jubileum. Oktoberrevolusjonens betydning, ikke bare for sovjetfolket selv og for den internasjonale arbeiderbevegelsen, men også for hele menneskehetens utvikling, rettferdiggjør festlighetenes omfang og understreker betydningen av en nøktern og dyptgående vurdering av den 50-årige utviklingen som har foregått.

I en artikkel som denne er det ikke mulig å komme inn på alle sider av sovjetpolitikken, hverken den innenrikspolitiske eller den utenrikspolitiske. Ett viktig utgangspunkt for vurderingen av Oktoberrevolusjonen og utviklingen i disse 50 årene, er at det var i et tilbakeliggende, halvfeudalt jordbrukssamfunn den revolusjonære bevegelsen først etablerte seg varig, og ikke i et industrialisert land slik Marx og de andre sosialistiske teoretikerne lot til å være overbeviste om. I dag er det i grunnen få som under vurderingen av den russiske revolusjonen fullt ut forstår hvor tilbakeliggende og hvor forarmet det russiske folket var i 1917. I virkeligheten var det en liten gruppe revolusjonære med Lenin i spissen og i overveiende grad folk med utdannelse som ledet og gjennomførte revolusjonen. Krigstrettheten og forarmingen skapte forutsetninger for at revolusjonen fikk den nødvendige oppslutningen fra folket. Men hvor meget har egentlig det faktum at et fåtall skolerte og bevisste revolusjonære hver måtte ta på seg et utall av oppgaver, for i det hele å få satt oppbyggingen av det nye samfunnet i gang, betydd for den senere utviklingen av den sterke sentralismen og sentraliseringen med et tungrodd byråkrati som konsekvens?

Intervensjonen. Den kapitalistiske verdens reaksjon på Oktoberrevolusjonen var en intervensjonskrig hvor 14 land deltok. Franske intervensjonstropper okkuperte Odessa, Sebastopol, Nikolajev og Kherson. England sendte tropper, og USA gikk i land i Arkangelsk i nord og i Vladivostok i øst. At ikke Sovjet-Unionen bukket under som revolusjonene i Finland og Ungarn, skyldtes ikke bare det russiske folkets stadig sterkere oppslutning omkring bolsjevikene, men også den enorme solidaritet hele den internasjonale arbeiderklassen viste gjennom streiker og uro.

I den historiske vurdering av Sovjet-Unionens politikk etter at intervensjonskrigen var slutt, må det legges ikke liten vekt på den konsekvens sovjetlederne trakk av sine meget dyrekjøpte erfaringer, nemlig at oppgaven som lå foran dem, var å bygge sosialismen i et land omgitt av et hav av fiender. Dette førte til en beinhard industrialisering og kollektivisering – en form for isolasjonisme – og med den internasjonale kommunistbevegelsen som støttetropper for at den første sosialistiske stat skulle sikres. Det er i det hele tatt under vurderingen av Sovjet-Unionens 50-årige historie vanskelig å overvurdere den senere betydning av den konstante trussel og kampsituasjon som sovjetlederne følte seg stilt overfor. Lenin la selv avgjørende vekt på dette under utformingen av Sovjet-republikkenes utenrikspolitikk, og hans og utenriksminister Tsjitsjerins arbeider med dette problemet gir et sterkt inntrykk av hvor uhyre stor vekt som ble lagt på at det nye sovjetdiplomatiets første oppgave var å sikre det som i våre dager kalles en fredelig sameksistens. Serien av fredsavtaler med en rekke tilgrensende nabostater er praktiske uttrykk for denne politikken.

Industrialiseringen – Stalins rolle. Innenrikspolitisk kostet industrialiseringen og kollektiviseringen det russiske folket både blod, svette og tårer. Det er med utgangspunkt i denne fasen at Stalins rolle i utviklingen må vurderes. Hovedanklagen mot ham må ta sitt utgangspunkt i den selvisolering fra det sovjetiske folket som han alene var skyld i. Dette sammen med hans frykt og mistenksomhet gjorde ham til offer for omgivelser som var dominert av personlig maktbrynde, noe som førte til de groveste brudd på sosialistisk rettsfilosofi. Hans feil på dette området kostet ikke bare livet for hans nærmeste medarbeidere og ærlige og oppriktige kommunister i Sovjet-Unionen, men diskrediterte også den internasjonale arbeiderbevegelsen. Det er imidlertid umarxistisk ikke å ta med det verdifulle arbeid han gjorde i 20-årene og begynnelsen av 30-årene og vurdere hans politikk dengang i lys av de politiske realiteter som var til stede både i Sovjet-Unionen selv og omverdenen. Men uten tungindustrilinjen ville Sovjet-Unionen ha blitt knust av Hitler-Tyskland. Hvilke følger dette ville ha hatt for utgangen av den annen verdenskrig sier seg selv.

Vitenskap og kultur. 50 år kan kanskje synes å være en lang tid, men når startgrunnlaget var et folk av analfabeter, er det vel Sovjet-Unionens resultater i utdannelsessektoren og vitenskap og teknikk som avkrever den største respekt. Bredden i utdannelsestilbud og den vekt som har vært på enkelte fag har vist hvor fremtidsrettet hele undervisningsstellet har vært.

Vurderingen av de resultatene som er nådd i kulturpolitikken er forskjellig. Liten meningsforskjell er det imidlertid når det gjelder det sovjetiske teateret, filmkunsten, musikken og balletten. Når det gjelder det skrevne ord, så var litteraturens betydning for selve den politiske utviklingen så åpenbar fordi lesehungeren har vært og er så stor at vi har vanskelig for å fatte det. Kravet om «sosialistisk realisme» springer rett ut av den samme strategi som avgjorde tungindustrilinjen, opprustningen og utenrikspolitikken. Men med i dette bildet hører den ubrutte linjen i de russiske kulturtradisjonene.

Sosialisme? Demokrati? Har så disse 50 årene ført fram til et samfunn som er sosialistisk i den forstand vi oppfatter sosialismen? Proletariatets diktatur gjorde slutt på utbytting. Sovjet-Unionens økonomiske basis er at produksjonsmidlene eies av staten. Som den første stat i verden satte sovjetlederne i gang en økonomisk utvikling fastlagt på planøkonomiske prinsipper. Har så dette ført til et sosialistisk demokrati? Staten eier produksjonsmidlene – staten er folket, javel. Det var en historisk nødvendighet at oppbyggingen av sovjetstaten ble preget av en uhyre sterk sentralisering, et mektig byråkrati og teknokrater. Utviklingen av produksjonsmidler i virkelig folkeeie og dermed utviklingen av det vi oppfatter som et sosialistisk demokrati fulgte ikke parallelt med oppbyggingen av industrien og den økonomiske utviklingen dette la grunnlaget for. Karakteristisk i så måte er at fagbevegelsen fikk seg tildelt to oppgaver: å bidra til produk- sjonsøkningen gjennom Stachanov-system, og å forvalte velferdsoppgavene. Under utviklingen av et sosialistisk demokrati må nødvendigvis fagbevegelsen spille en helt annen rolle enn dette.

Den harde sentraliseringen og byråkratiet hadde utvilsomt fra sovjetledernes synspunkt en stor politisk betydning, men etter hvert oppsto det også utvilsomme negative virkninger på produksjonslivet. Det må være helt klart at produktivitet, lønnsomhet og sammenheng mellom produksjon og etterspørsel må være viktige elementer også innenfor en sosialistisk økonomi. Den sterke desentraliseringstendens som har gjort seg gjeldene de siste årene har et rent økonomisk siktepunkt, men både denne utviklingen og det nye økonomiske systemet (som nå er på innkjøringsstadiet) kan og bør samtidig føre til demokratisering. Med demokratisering menes her en utvikling fra den form for statskapitalisme vi har sett trekk av, til et sosialistisk demokrati – reelt folkeeie. Både de gode og dårlige erfaringene fra Jugoslavia og Polen vil være nyttige her, slik at det blir mulig å nne det riktige balansepunktet mellom en desentralisert, demokratisk økonomi og den nødvendige sentrale planlegging.

Under vurderingen av dagens sovjetiske utenrikspolitikk tror jeg det er riktig å gå ut fra den realitet som ligger i at Sovjet-Unionen og USA i dag hver for seg har våpen som er tilstrekkelig til å drepe hele jordens befolkning flere ganger – USA noen ganger flere enn Sovjet-Unionen. Det er denne erkjennelsen som representerer «forståelsen» mellom Moskva og Washington. Omsatt i enkelt språk betyr dette at de to supermaktene er klar over at en åpen militær konfrontasjon mellom de to supermaktene ikke bare fører til gjensidig utslettelse, men at også en rekke andre stater og folk lider samme skjebne.

Utenrikspolitikken. For vurderingen av Sovjet-Unionens aktuelle utenrikspolitikk hører også det momentet med at Sovjet-Unionen etter Stalins død og under Krustsjovs ledelse trakk den konklusjon av dette, at Sovjet-Unionens militære forsvar skulle bygges opp med en overveiende satsing på megatonnbombestrategien: svære vannstoffbomber ut fra ettslagsstrategien. Dette var en farlig og meget uheldig linje fordi den nok kunne avholde USA fra å angripe Sovjet-Unionen, men gjorde Sovjet-Unionen ute av stand til å møte USA i Pentagon-taktikken som bygde på den selektive fredelige sameksistens – lokal aggresjon i begrensede områder. Denne politikkens utilstrekkelighet ble først bevist under Cuba-krisen da Krustsjov først, ikke minst ut fra sin egen strategi, gjorde den bommert å pådytte Cuba raketter og etterpå ble tvunget til å trekke dem tilbake, nettopp som følge av sin egen strategi. Den neste demonstrasjonen av denne politikkens feilaktighet fulgte i Vietnam, som ett av resultatene av den «Kina-skrekk» som behersket Krustsjov og hele hans politikk. Krustsjov-linjens egen strategi førte til at USA med sikker kalkulasjon kunne regne med at en aggresjon for å sikre seg Sørøst-Asia (det gamle Indo-Kina) ikke ville føre til fare for krig med Sovjet-Unionen. Sammen med en gjensidig kritikk av den innenrikspolitiske utviklingen i Kina og Sovjet-Unionen er det denne Krustsjov-strategien som er grunnlaget for den ulykkelige striden mellom Peking og Moskva.

I tiden etter Krustsjov kan vi legge merke til en meget interessant utvikling når det gjelder utviklingen av det sovjetiske militære forsvaret som jo må sees som en integrerende del av Sovjets utenrikspolitikk. Ettslagsstrategien er forlatt, men en omlegging av den militære strategi og taktikk tar tid før den kan gi seg utslag. Det sovjetiske forsvaret har de seneste årene vært sterkt opptatt av utviklingen av omorganisering basert på en helt annen bruk av taktiske atomvåpen og tilpassing til mulighetene for såkalt «begrenset krig». De ferske opplysningene om at Sovjet for første gang bygger hangarskip, er et eklatant eksempel på dette.

Når så tilstrekkelig vekt er lagt på vurderingen av Krustsjovs feilaktige strategi, hører det også i rettferdighetens navn med i bildet at vurderingen av både Krustsjov og hans etterfølgeres internasjonale politikk ikke lite er in uert av sine egne borgeres sterkt uttalte angst for en ny krig. Tapene og lidelsene under den annen verdenskrig var så forferdelige og følsomme for hver eneste sovjetborger at den utgjør en politisk realitet som sovjetle- derne er nødt til å ta hensyn til. Bebreide dem de som kan.

Til en nøktern vurdering av Sovjet-Unionens utenrikspolitikk i dag hører imidlertid også at dagens sovjetledere yter en støtte til den nord-vietnamesiske regjering og det vietnamesiske folket i form av moderne militærutstyr og sovjetiske våpen spesiallaget for krigen i Vietnam som gjør det mulig for Vietnam å motstå den amerikanske aggresjonen. I bildet må vi også ta med at de arabiske statene i løpet av 80 timer på grunn av elendig militærledelse mistet sovjetiske våpen for 10 milliarder norske kroner og at disse våpnene straks blir erstattet. Uten den sovjetiske støtten ville Dajan ha knipset Nasser ut i Middelhavet. Til bildet hører også at mens Castro fritt kritiserer den sovjetiske politikken overfor Latin-Amerika og karakteriserer den som et svik overfor de revolusjonære bevegelsene, så ville hans dager ha vært talte i det øyeblikk Sovjet-Unionen sluttet å støtte ham. Selv frigjøringsbevegelsen i Mosambique nyter verdifull støtte fra Sovjet-Unionen. La oss så i forbifarten huske at det er sovjetfolkets arbeid som betaler.

Forholdet mellom Sovjet-Unionen og USA – forholdet mellom Oktoberrevolusjonens land og den ledende imperialistiske makt avgjøres av det innbyrdes styrkeforholdet. For oss sosialister i vest må vår frie kritikk først og sist bygge på hvor balansepunktet mellom mostand og kamp mot imperialismen og full verdenskatastrofe ligger. Vår egen overbe- visning om at bare en sosialistisk samfunnsorden og i framtiden en kommunistisk er det som kan gi enkeltmennesket de beste muligheter til frihet og lykke, presser denne problemstillingen seg fram: Er vi ikke avhengig av at verdensfreden opprettholdes for en full og hel virkeliggjørelse av vårt mål? Men skal dette føre til at vi møter imperialismen på vikende front? Vi er avhengig både av opprettholdelsen av verdensfreden og av en skjerpet kamp mot imperialismen. Dette er vårt dilemma – og sovjetledernes.

---
DEL