Dette er tiden da vi opplever at makthaverne i Kreml foretrekker Nixon framfor McGovern som president, og gratulerer Vietnams bøddel oppriktig når ønsket er oppfylt.
Dette er tiden da Sovjet som aldri før lar sin verdenspolitikk bestemme av supermaktens opportunisme (i konkurranse med Kina). Det eneste som teller er å skaffe seg forbundsfeller, gjerne reaksjonære, gjerne til en blodig pris for kommunistpartiene i vedkommende land.
Dette er tiden da Kozygin kurtiserer nøytrale land som Sverige og der forkynner: Fred er det viktigste i verden.
Og dette er tiden da det samme Kreml innad fører en nystalinistisk politikk som først og fremst rammer kulturlivet og begynner å minne om årene etter 1946 da partiets sentralkomité utstedte dekreter for alt kulturarbeid, satt ut i livet av Stalins kulturdiktator Zdanov. Den gang ga Literaturnaja Gazeta, organet for Sovjetforfatternes forening, følgende ekstrakt om forfatternes ufravikelige plikter: «Sovjetlitteraturen er best kallet til å gjenspeile de beste karaktertrekkene hos våre samtidige, deres hengivenhet for det sosialistiske fedreland, deres kamp mot levninger fra fortiden. Det er en æressak for sovjetforfatteren å vise seg partiets og folkets tillit verdig». Tilsvarende lød katekismen for andre kunstarter.
Sosialisme med «et menneskelig ansikt»
I dag, 27 år senere, blir stadig flere vitenskapsmenn og kunstnere arrestert, sendt i fengsel eller anbrakt i psykiatriske klinikker som utilregnelige, om de har avveket fra «partilinjen».
Altså samtidig: Økt økonomisk og kulturelt samkvem med USA og andre kapitalistiske makter som det lønner seg å handle med.
Vi har opplevd langt uhyggeligere tider i Sovjets 56-årige historie, men aldri noen så grotesk som denne.
En Solsjenitsyn får ikke en kule i nakken eller drepes langsomt i fangeleirer, som mange av kunstnerne i 1930-årene. Men han – og mange med ham – dypfryses slik at deres landsmenn knapt aner deres eksistens, mens resten av verden i Solsjenitsyn opplever en av tidenes største diktere og en av sosialismens humanistiske opprører av uvanlige dimensjoner.
Aleksander Solsjenitsyn [1918–2008] vil bli et kapittel ikke bare i verdens litteraturhistorie, men i Sovjets politiske historie. Når jeg skriver om ham, er det ikke for å «anmelde» hans mange bøker som er kommet på norsk takket være Tiden Norsk Forlag, men i forvissningen om at Solsjenitsyn en gang kommer til å ruve i Sovjetunionens historie og da bli hyllet som banebryteren for sosialismen med «et menneskelig ansikt», en åndelig slektning av Tsjekkoslovakias Dubcek.
Det kan ta mange tiår, men det vil skje, om det ennå fins liv på denne kloden.
Derfor bør Orienterings lesere finne fram til Solsjenitsyn, selv om de ikke er spesielt interessert i diktning.
For folk flest er det vanskelig å kjøpe de mange bøkene, som for en stor del er «mursteiner» til høy pris. Men gjennom bibliotekene, venner og kjenninger kan det være mulig å få tak i ham, om det tar tid. Og da et råd: Ta ikke den som tilfeldigvis står i hylla! Etter å ha brukt et par år på å lese alt Solsjenitsyn har skrevet – og det er godt og vel 2000 sider i de norske utgavene – vet jeg at en både kan lese seg gradvis inn i ham og oppleve alt det vesentlige han står for, men også føle en av mursteinsromanene svært tung, om det er den første en gir seg i kast med – og noen kan komme til å gi opp. Derfor våger jeg meg på å gi en oppskrift for lesningen, med tanke på at flest mulig kan bli fanget inn i den sosialistiske humanismens tankeverden – skritt for skritt. Både hans diktning og hans uhyrlige skjebne i Sovjet angår enhver som vil kjenne dagens sovjetiske «kommunisme».
En oppskrift for lesningen
Les først den lille boka En dag i Ivan Denisovitsj» liv (1970), som ble filmet i Norge og grep som kunstverk også på kinoduken. Denne halvdokumentariske romanen om slaveleirene i Stalin-tida vil bli stående ikke bare som et av de ypperste diktverk siden revolusjonen, men også få plass i Sovjets historie ved sin politiske betydning. Khrusjtsjov godtok utgivelsen av boka i 1962, to år før han ble styrtet.
Intet menneskeverdig liv kan leves under tvangen av paroler, det være seg fra staten, partiet eller andre autoriteter.
Det hendte i Kretsjetovka er også en liten bok, den eneste av Solsjenitsyns som ikke er kommet på Tiden Norsk Forlag, men på Det norske Samlaget. Den rommer to lange noveller som begge er klare, fine uttrykk for Solsjenitsyns karakter og grunnsyn: Intet menneskeverdig liv kan leves under tvangen av paroler, det være seg fra staten, partiet eller andre autoriteter. Enhver må selv vrake i utrettelig søken etter sannhet og rett, og ikke vike unna for tvilens pine eller de harde følgene av å være «avviker».
Etter lesningen av disse to bøkene vil jeg foreslå en liten biografi om forfatteren, skrevet av den svenske spesialisten Hans Björkegren: Aleksander Solsjenitsyn (1973). Denne er særlig viktig, fordi den saklig og rystende redegjør for den behandlingen av Solsjenitsyn – forbudene om offentliggjøring av hans verker, snedige manipulasjoner for å kompromittere ham ved utgivelse i vestlige land, og framfor alt – det sovjetiske forfatterforbundets behandling av ham. Til den 4. forfatterkongress i mai skrev Solsjenitsyn et brev som sluttet slik:
«Jeg er selvsagt rolig for at jeg under alle omstendigheter skal fullføre min dikteriske oppgave, ja, mer framgangsrikt og uomtvistelig fra graven enn som levende. Det skal ikke lykkes noen å sperre veien for sannheten, og for å fremme den er jeg rede også til å gå i døden. Men skal kanskje de mange leksjoner til slutt lære oss ikke å sette stopp for forfatterens penn i hans levetid?»
Solsjenitsyn ble ekskludert av Forfatterforbundet.
Da Solsjenitsyn var blitt ekskludert av Forfatterforbundet, skrev han til sekretariatet:
«Åpenhet, ærlig og fullstendig åpenhet, er den første forutsetning for hvert samfunns helbred – også for vårt. Og den som ikke ønsker åpenhet i vårt land, er likegyldig overfor fedrelandet og bryr seg bare om egne, selviske fordeler. Den som ikke ønsker fedrelandet åpenhet, ønsker ikke å helbrede det fra sykdommen, men vil fortrenge den så det blir en indre forråtnelse».
Men forfatterforbundets sekretariat sendte ut et kommuniké der Solsjenitsyn bl.a. ble beskyldt for «gjennom sine handlinger og uttalelser faktisk har solgt seg til dem som går imot den sovjetiske samfunnsorden» og for av «fiendene» i Vesten å ha blitt opphøyet til «leder for den politiske opposisjon i Sovjet». (Det gikk ikke mange år før Nixon møtte det hjertelige håndtrykket i Kreml.)
Diktaturets dårskap
I 1970 fikk Solsjenitsyn Nobelprisen, og det var den norske journalisten Per-Egil Hegge som underrettet ham. Solsjenitsyn kunne først ikke tro det, men han fikk snart føle at utmerkelsen var en kjensgjerning – som gjorde ham enda mer hatet av makthaverne.
Etter Bjørkegrens biografi er tiden inne for mursteinene i Solsjenitsyns dikning, og da først de to svære bindene av Kreftavdelingen som er hans fineste dikterverk i stort format, fremdeles kretsende om de politiske fangenes skjebne. I tid spenner romanen over årene før og like etter Stalins død i 1953, og forener samfunnskritikk med en nyansert
skildring av ulike mennesketyper. Her minner Solsjenitsyn mye om Gorkij.
Den svære romanen I første krets (1968) står for tur nå. På ny de politiske fangenes liv, og her enda mer grotesk, for her dreier seg om et spesialfengsel for vitenskapsmenn og teknikere som i fangenskap skal tjene Store Far Stalin med forskjellig slags oppgaver og saboterer med uuttømmelig talent. Bare en dikter som har gjennomlevd Solsjenitsyns mange år i fangenskap og vokst med lidelsene, kunne utlevere diktaturets dårskap med slik suveren ironi. Kreftavdelingen er nok rikere i menneskeskildringen, og det hender at Solsjenitsyn «overspiller» sin ironi i enkelte episoder, f.eks. i et nærbilde av den sinnssyke Stalin, som virker for grovt i sin spott. Men I første krets forteller mye om situasjonen akkurat nå for «avvikende» vitenskapsmenn og andre kulturarbeidere i Sovjet. Med denne romanen har Solsjenitsyn antagelig fullført sin halvdokumentariske fangediktning som dekker en uhyggelig del av stalinismens historie.
Dramatisk krigshistorie
Kjemperomanen August 1914 kom på norsk med første del i fjor og er etter Solsjenitsyns eget utsagn innledningen til det dikterverk som vil kreve resten av hans levetid. Det skal bli et utsyn over Russland før revolusjonen og gi svar på om revolusjonen var historisk og moralsk berettiget.
Denne boka har i Norge og antagelig i mange andre land fått en feilaktig karakteristikk. Verket er av mange kritikere sammenlignet med Tolstojs Krig og fred, og kanskje har Solsjenitsyn strebet mot dette målet. Han forsøker å skrive en halvdokumentarisk roman om russernes katastrofale nederlag ved Tannenberg i Øst-Preussen under den første verdenskrigen, da flere hundre tusen mann ble tatt til fange eller drept. Som Tolstoj i Krig og fred prøver Solsjenitsyn å flette inn individuelle menneskeskjebner i krigsskildringen, men i motsetning til Tolstoj makter han ikke å smelte sammen det dokumentariske stoffet og de enkelte menneskene som vi skal lære å kjenne – de fleste dukker opp som uvesentlige statister, så spredt og utydelig at bare et par av dem fester seg i bevisstheten. August 1914 er i virkeligheten ingen roman, men dramatisk krigshistorie skrevet av en stor dikter, og som det har den sin verdi. At også denne boka er forbudt i Sovjet, virker ekstra sinnssvakt fordi den er et nasjonalt epos om folkets offervilje og en avsløring av tsarens militære ledere, som i innbyrdes strid og mangel på kvalifikasjoner forårsaker undergangen for hundretusener.
I fjor sendte Tiden ut Solsjenitsyns Til sakens beste, som er en samling av noveller og «prosaminiatyrer». Den bærer preg av å være en samling fragmenter fra skrivebordsskuffen og har ikke den samme kraft som de tidligere verkene.
Solsjenitsyns diktning
Solsjenitsyns diktning er særlig nyttig for alle som nærer den illusjon at menneskenes frigjøring i dypeste forstand skjer i løpet av halvthundre år etter en kommunistisk revolusjon. Det kan være lagt et materielt grunnlag, men frigjøringen vil kreve mange generasjoner ennå.
Folk i alle land kan stå vakt om Solsjenitsyn. I motsetning til Boris Pasternak virker han kampsterk, kompromissløs og ukuelig (mens Jevtusjenko og andre yngre har bleknet de siste årene). Men ingen skal undervurdere makthavernes evne til å bryte den selv den sterkeste, og Solsjenitsyn har liten eller ingen støtte av sine forfatterkolleger i Sovjet.
I august 1966 fulgte jeg Den norske Forfatterforeningens formann Odd Bang-Hansen på reise til et møte med formannen i Leningrads forfatterforening. På vegne av den norske foreningen framførte Bang-Hansen med min støtte kravet om en human behandling av forfatterne Daniel og Sinjavskij som satt hardt i det i en fangeleir.
Et nasjonalt epos om folkets offervilje og en avsløring av tsarens militære ledere.
Jeg har besøkt Sovjet flere ganger i mitt liv, men aldri vært i Sibir på vinterstid. Dette tenkte jeg på etter å ha opplevd temperaturen i forfatternes hovedkvarter i Leningrad med det nevnte ærend.
I begynnelsen av april i år hadde Sovjet mange siders annonser i Oslo-aviser om landets framgang og fortreffelighet. Her kunne kulturminister Furtseva fortelle om en enestående kulturutveksling mellom Sovjet og en masse andre land, bl.a. vil 120 utenlandske ensembler og artistgrupper besøke Sovjet, og ca. 120 sovjetiske teatre, ensembler og orkestre besøke andre land.
Det vil gi mang en god anledning for utenlandske kunstnere og andre til høflig å forhøre seg om hvorledes det står til med Solsjenitsyn, og stille et og annet spørsmål om Sovjets kulturpolitikk i eget land. F.eks. om psykiatriske klinikker hører inn under Kulturministeriet.
