Søtere enn sukker, tyngre enn salt

No Place For Tears Regi: Reyan Tuvi Tyrkia

Den syriske krigen merkes også godt i de kurdiske områdene.

Sanders er kritiker, bosatt i Rotterdam.

No Place For Tears

Reyan Tuvi

Tyrkia

Kurdiske militser er blant de viktigste grupperingene som slåss mot IS. Som eksempler kan nevnes både Kurdish People’s Protection Units (YPG) og Women’s Protection Units (YPJ). Etter å ha blitt sentrale bidragsytere i kampen mot IS i Syria der de støttes av USA, er de i dag nok en gang under angrep fra Tyrkia. Det er en schizofren situasjon med ulike og doble agendaer.

Flyktninger i grenseland. Den ferske dokumentaren No Place for Tears kaster lys over krigen i Syria fra et kurdisk perspektiv. Bak denne filmen står den tyrkiske regissøren Reyan Tuvi (Love Will Change the Earth, 2014; Offside, 2010). Hun følger her et utvalg flyktninger fra Ayn al-Arab, den kurdiske byen som var beleiret av IS i fire måneder i løpet av høsten 2014 og våren 2015. Ayn al-Arab ligger bare noen få kilometer sør for grensen til Tyrkia. Flyktningene dro herfra til den tyrkiske grensebyen Maheser, der mange av dem har familie. I Maheser får de kurdiske flyktningene husly av sine nye landsbynaboer, som på egen hånd verner landsbyen mot alle uønskede besøkende. På avstand stirrer de nyankomne i kikkert mot den imaginære linjen vi kaller en landegrense, og bevitner ødeleggelsen av sin elskede by og dens resterende innbyggere. De håper at sangene de synger til støtte for hjemstedet, høres i Ayn al-Arab. Det man hører derfra er stort sett granatnedslag, jetfly og eksploderende bomber. Søyler av røyk stiger kontinuerlig til værs.

I en observerende stil følger regissør Tuvi landsbyboerne når de feirer sin kultur, holder historiene sine i live og hjelper andre kurdere, samtidig som de følger med på nyhetene om Ayn al-Arab. Blant de nye innbyggerne finner vi den karismatiske unge Botan, som krysset grensen og dens piggtrådsperringer helt alene – og betrakter seg selv som en voksen mann, selv om han egentlig bare er en gutt. Han og andre deler sine historier med landsbyboerne og hverandre.

Kurdiske militser er blant de viktigste grupperingene som slåss mot IS.

Visuelt narrativ. Filmskaperen gir få eller ingen eksplisitte forklaringer i filmen, men lar historien utfolde seg etter hvert som filmen går fremover. Hun satser i stor grad på et nøye oppbygd, strengt visuelt narrativ, og lar bildene tale for seg selv. Dette narrativet dreier seg ikke bare om den aktuelle kampen for byen Ayn al-Arab, men også om den vedvarende kampen for enhet og uavhengighet for det kurdiske folket. Grenser tjener som regel til å holde nasjoner adskilt; her bidrar grensene til å splitte et helt folk. Scener fra motstandskampen spilles for å høyne moralen. Det er en feiring av den felles kampen.

Tuvi reiser videre til en kurdisk flyktningleir. Her forteller den tidligere krigeren Ape Nemir om sin motstandskamp, mens en kvinne beretter om sitt hjelpearbeid bak frontlinjene. Hun lovpriser Ayn al-Arab overdrevent i propagandaaktige ordelag («Våre barn våkner og spør om Ayn al-Arab … Ayn al-Arabs jord er søtere enn sukker, tyngre enn salt.») som gjør det vanskelig å virkelig få grep om deres personlige perspektiver og følelser. Ettersom alle personene blir introdusert uten navn eller annen informasjon, tar det en stund å forstå tilleggsverdien av det som virker å være ganske generelle bilder av flyktningene. Likevel, etter hvert som filmen beveger seg fremover, får dens få, utvalgte hovedkarakterer langsomt mer farge og blir til fullendte individer.

Skoledagen starter med en introduksjon om hvordan man kan overleve i et etterkrigslandskap.

Gjenoppbygging. I utgangspunktet betrakter vi, tilsynelatende, rett og slett hverdagslivet i et ellers begivenhetsløst lokalsamfunn på landsbygda i Tyrkia. Men langsomt blir IS drevet ut av Ayn al-Arab, og byen blir befridd av styrker fra de tidligere nevnte YPG og YPJ. I Maheser blir dette feiret som en stor seier; IS’ tilbaketog åpner for å vende tilbake til byen, som nå ligger i ruiner. Selv om veiene ser ut til å være ryddet for murblokker og andre ruinrester (hvilket indikerer at det kan ha gått noe tid siden IS trakk seg ut og til eksilfolket vender tilbake), er det allikevel granathylser og patroner overalt. Etter hvert som folk møter kjente og deler flere historier og erfaringer over en uunnværlig kopp te, begynner de også å bygge opp igjen sine egne liv og dermed selve byen. Skoledagen starter nå med en introduksjon om hvordan man kan overleve i et etterkrigslandskap. Når innbyggerne vender tilbake, gir de nytt liv til selve Ayn al-Arab og gjør den til et symbol på overlevelse.

Men selv om Ayn al-Arab er befridd fra IS, fortsetter kampen utenfor byen og hinsides konflikten i Syria. Med politiske spenninger i overflod mellom tyrkere, kurdere, amerikanere, europeere, syrere og IS, vil kurderne trekke det korteste strå uansett løsning på denne konflikten. Det hjelper ikke med svake politiske bånd som i beste fall, avhengig av omstendighetene, må sies å være ganske fleksible. Eller, som journalistene Martin Chulov og Fazel Hawramy fra The Guardian nylig hevdet: «Her, i det mest kompliserte hjørnet av krigen i Syria, ser det ut til at situasjonen temmelig sikkert blir verre». Kurderne forsøker å kreve sin plass i historien om kampen mot IS – men, gitt deres større agenda og interesser som er i konflikt med andre makters, forblir det et åpent spørsmål om de noen gang vil lykkes.

---