Søstersolidaritet på norsk

Skjønner du ikke hvorfor noen er lei sexistiske stereotypier av fargede kvinner? Lær deg ordet «interseksjonell». Ellers får vi en ensfarget feminisme som ikke gavner noen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).


KOMMENTAR: Lite ante jeg der jeg sto, helt bakerst på Outkast sin konsert på Øyafestivalen på Tøyen i august, at Atlanta-rapperne «André 3000» og «Big Boi» sitt vulgære sceneshow ville føre til en heftig diskusjon om hva som er og ikke er feminisme.

For å oppsummere kjapt debatten som har gått som ild i tørt gress i dagspressen og ulike nettmedier den siste måneden, så startet det med denne Outkast-konserten – hvor halvnakne kvinnekropper i ulike positurer, og en lengre sekvens av en kvinne som kler av seg, ble vist på storskjerm under konserten. Dette falt ikke helt i smak blant norske (og svenske) feminister – meg selv inkludert.

Så fortsatte det med trioen i Radioresepsjonens usmakelige, sexistiske omtale av bloggeren Sophie Elise som «knulledokke» – samt en diskusjon om artist Sandra Lyng Haugens bryster da hun var 14 år gammel. Men til tross for at jeg og mange andre rynket på nesa av sceneshowet og radioresepsjonens uttalelser, så var ikke det feministiske ramaskriket i etterkant helt unisont. Tilbakemeldingene på disse to hendelsene viser at det finnes en interessant uenighet om hvem og hva som faller innunder feminismebegrepet i dag.

Seksualisert dans. Midt oppi den opphetede debatten, som følger av den feministiske kritikken mot Outkast og Radioresepsjonen, fant en annen diskusjon sted inne på Den Selskabelige Diskusjonsforening (DSF) på Fjesboka (det norske ordet for «Facebook»: en California-drevet, overvåket nettside på internett der enkelte individer ennå legger ut de mest absurde uttalelser og selvframhevende bilder, red. anm.).

Et par uker etter at Outkast takket for seg på Øyafestivalen, fikk jeg via dette DSF med meg at den amerikanske sangeren Taylor Swift hadde sluppet musikkvideoen til låta si «Shake it off». I musikkvideoen ser vi Swift «prøve seg på» ulike dansestiler, hvor alle ballerinaene i tutu er hvite, mens de twerkende hiphop-dansende jentene er av farge. Musikkvideoen førte til en ganske interessant diskusjon på DSF, som på mange måter kan sies å være en forlengelse av Outkast-debatten om forståelsen for en annen kulturs uttrykk.

Diskusjonstråden i DSF kom som følger av at den afroamerikanske rapperen Earl Sweatshirt gikk hardt ut mot Swift på Twitter: «Jeg trenger ikke se Taylor Swift sin video for å kunne fortelle deg at den er både støtende og skadelig. Å videreføre svarte stereotyper til den samme demografien av hvite jenter som gjemmer fordommene sine ved å hevde deres kjærlighet for kulturen», twitret han, kunne Dagbladet informere om.

Rapperens twitring førte til en ganske opphetet diskusjon inne på DSF, som startet med en forherligelse av Swifts «friske og humoristiske» musikkvideo. Årsaken til hvorfor jeg trekker inn denne hendelsen er – som i de fleste tilfeller hvor det handler om noe som ikke-hvite, middelklassefeminister kan sette seg inn i – at man har en tendens til å lett avfeie ting for å være noe annet.

Det var derfor ikke lett for meg i denne norske diskusjonen å få fram at Earl Sweatshirt kanskje har et poeng: Til tross for at Swifts musikkvideo er ment å være en parodi på stereotypier, så er den med på å opprettholde sexistiske stereotypier av da særlig fargede kvinner. Stereotypier mange av de kvinnene som deltok i debatten på DSF mente var greit, ettersom en stereotypi mister noe av makten sin når den blir til en parodi. Men gjør den det?

Kun i teorien. I et innlegg i nett-tidsskriftet «Under Arbeid» skriver Victoria Steinland at «fordi vi mennesker har sammensatte identiteter, trenger vi en forståelse av diskriminering som er like sammensatt. Vi trenger interseksjonalitet».

Det var jusprofessor Kimberlé Crenshaw (bildet t.h.) som i 1989 først navnga konseptet. Crenshaw ønsket å belyse hvordan afrikanskamerikanske kvinner rammes av både rasisme og sexisme. Deres erfaringer finner ikke rom i en feministisk bevegelse som neglisjerer rasismespørsmålet, ei heller i en antirasistisk bevegelse som neglisjerer spørsmål om kjønn:

«Med interseksjonell feminisme forsøker man å imøtegå dette problemet og skape en feminisme som anerkjenner at samfunnet utgjør et komplekst vev av strukturer som gjør at individer erfarer ulike typer privilegier og ulike typer diskriminering», poengterer Steinland. Dessverre så ser det ut som at interseksjonalitet kun eksisterer på papiret.

For i andre diskusjonsforum og mer offentlige debattarenaer var også minoritetsfeministene i mindretall, eller nærmest fraværende, både i Outkast-debatten og i diskusjonstråden på DSF om stereotypier og sexisme. Konsekvensene av dette fraværet er at vi får en ensfarget feminisme, som alle vil ha vondt av.

Søstersolidaritet. Denne kommentaren ikke er ment som en kritikk mot hvite feminister som tør å heve stemmen. Derimot er den mer ment som et forsøk på å belyse hvem og hva som faller innunder feminismebegrepet i dag.

I tillegg til at jeg òg ønsker å oppfordre flere minoritetsjenter og -kvinner til å heve stemmen. Til tross for dette så har jeg kviet meg i lang tid for å skrive denne teksten. Jeg vet at jeg risikerer å fornærme noen av mine medsøstre og gjøre meg upopulær. Men sånn får det bare være, fordi jeg mener at det er på tide at man får tydeligere frem at prinsippene for søstersolidaritet i Norge skjer som oftest på den hvite, middelklasses prinsipper. Dette ble veldig tydelig for meg i Outkast-debatten og i forherligelsen av Swifts musikkvideo i diskusjonstråden på DSF.

Min feminisme. Men det er ikke, som tidligere RU-leder Mimir Kristjansson skriver i Dagbladet-kommentaren «Ikke min feminisme», snakk om en feministbevegelse bestående av «bedrevitende» smaksdommere over musikk, humor og underholdning. Nei, dette dreier seg snarere om identitetsfølelse innen en kvinnekamp som fortsatt er delt inn i subkulturer og klasser, men hvor det er den hvite, middelklasses oppfatninger som dominerer.

Det handler med andre ord om å være litt mer ydmyk og åpen for andre og flere meninger enn ens egne.

---
DEL