Publikumsfavoritter er sjelden blant filmene som vinner jurypriser. Og mens juryenes kriterier kan variere, belønner publikum alltid følelser, historier om felles menneskelige erfaringer og hjertevarme filmer som inspirerer og beveger. Mer enn å sjarmere massene er disse filmene kraftfulle, i stand til å forandre sinn og hjerter – og inviterer ofte til refleksjon og revurdering av forutinntatte oppfatninger vi har av steder og folk.
Madeleine Gavins City of Joy vant Public Award under filmfestivalen Movies That Matter i Nederland i år, og illustrerer på en god måte det som er nevnt ovenfor. Filmen beviser at en dokumentarfilm kan være optimistisk, ha et meningsfullt emne og en innsiktsfull tilnærming, samtidig som den utforsker et tungt tema. Bakgrunnshistorien er alt annet enn oppløftende: I Den demokratiske republikken Kongo, hvor voldtekt blir brukt som krigsvåpen og rundt 200 000 kvinner har vært utsatt for dette, samarbeider gynekologen dr. Denis Mukwege – nominert flere ganger til Nobelprisen – med Christine Schuler Deschryver og den amerikanske dramatikeren og aktivisten Eve Ensler om å etablere et senter for kvinner som har overlevd voldtekt og annen kjønnsrelatert voldsbruk. De kaller senteret «City of Joy», et navn mange finner både overraskende og upassende.
Helbred
Men City of Joy lever opp til navnet sitt. Filmen følger den første gruppen av kvinner som tilbringer et halvt år på senteret og fullfører opplæringen. De gjennomgår en omfattende endringsprosess: I løpet av de seks månedene får de pusterom, de bearbeider og gir stemme til sine opplevelser og de får opparbeidet styrke og eierskap til sine egne historier. Målet med disse seks månedene er at de skal bli lederskikkelser i egne lokalsamfunn, og oppmuntre andre til å snakke ut og bryte med skammen og tausheten som gjerne følger seksualisert vold. I prosessen gjør de City of Joy til et nytt samfunn, et vakkert og forbausende gledesfylt søsterskap.
På mange måter lever disse kongolesiske kvinnene og det vestlige publikum i hver sin verden. Den lidelsen disse kvinnene har vært gjennom er vanskelig å forstå og forholde seg til for alle som har levd på et relativt trygt sted det meste av livet. Men å fortelle historien om City of Joy er å fortelle verden sannheten i disse kvinnenes erfaringer, og invitere alle til å anerkjenne denne sannheten gjennom et universelt språk av følelser og opplevelser. Et drama som er vanskelig å fatte, utgjør kjernen i filmen. Men ved å vise at tette samfunn har helbredende kraft og synliggjøre det universelle behovet for glede, håp og styrke, gjør filmen det enklere for seerne å forstå en verden som er så annerledes enn deres egen.
Sentret City of Joy tilbyr alt dette til disse kvinnene, også for at de skal ta det med seg videre i livene sine og skape endringer i samfunnet rundt seg. For seksuell vold berører ikke bare kvinnene som utsettes for den, men ødelegger også selve veven i samfunnene de bor i.
Utbytting
De som begår overgrepene, er lutfattige menn som slutter seg til militsgrupper, formodentlig for å beskytte visse territorier. Men å bli med i en milits er først og fremst et middel til overlevelse. Disse mennene har ingenting å tape. De er del av en konflikt som har pågått i minst 30 år og som egentlig er en økonomisk krig. Mens kaoset fortsetter med uforminsket styrke – drevet av fattigdom og misforståelser – tjener selskaper fra hele verden seg rike på konflikten. De utvinner Kongos rike mineralressurser – en utbytting av ikke-fornybare ressurser som ikke gir noe tilbake til det samfunnet som skulle hatt nytte av dem.
Filmen avdekker de mange lagene i denne virkeligheten ved å stille opp mot hverandre de personlige historiene til både grunnleggerne av City of Joy og kvinnene som deltar i programmet på den ene siden, og det store bildet av landet på den andre. Dette understreker landets traumer, men viktigere: at håpet lever og at endring er mulig.
Å få kjennskap til noen av kvinnenes traumatiske opplevelser er én ting, men filmens virkelige styrke ligger i at den viser hva som skjer med disse kvinnene i treningsprosessen: hvordan en person kan forandre seg fra knapt å være i stand til å snakke, til å finne styrke og mening i livet igjen. Her utmerker Janes historie seg: Hun er en spinkel kvinne som mistet alt unntatt livet, og er den eneste som ble værende i City of Joy etter at seksmånedersperioden var over, for å vie seg til å hjelpe nyankomne kvinner på senteret.
Kollektivets kraft
Kvinnenes kroppsspråk og ansiktsuttrykk, dansen, de afrikanske mønstrene på klærne deres, de sterke følelsene og den hjertelige latteren – alt dette skaper en atmosfære preget av søsterskap og styrke, og minner om filmer som Solar Mamas og What Tomorrow Brings.
Afrika er knapt blitt portrettert gjennom et lykkens objektiv. Men City of Joy klarer å fortelle om et smertefullt stykke nyere afrikansk historie med et håpefullt blikk. Den får seerne til ikke bare å åpne hjertene, men også til å innse at smerte og glede kan eksistere side om side i både mennesker og land, og at alle mennesker – om de fikk sjansen – ville velge å snakke det universelle språket om å knytte bånd og leke, finne håp og styrke. Og å bryte krenkelsens sirkel.
- Filmen er tilgjengelig i sin helhet på Netflix.
- Les mer om filmen: Filmens hjemmeside
- Flere dokumentarfilmer finner du her.
