Sosiral libalisme

La oss skjære med kniv i den ideologiske grøten.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«De liberale ideene har mye til felles med de sosialistiske, det er grunnen til at mange av oss er liberale sosialister,» skrev partisekretær i SV Bård Vegar Solhjell og høgskolelektor Svein Tuastad i et debattinnlegg i Dagbladet lille julaften i fjor.

Et par måneder tidligere, den 9. august, skrev venstreformann Lars Sponheim i samme avis: «Det er tid for et sosialliberalt Norge.» Den 19. januar fortsatte han med å hevde at liberalismen er radikal. Ikke bare at den var radikal, men at den fortsatt er: «Liberalismen sitt mål er å tøyle makta elitane har over enkeltenneska, anten det er ein embetselite, ein kapitalelite eller ein politisk elite… Når dei som har mykje ressursar uhindra kan nytte desse til å undertrykkje dei som har lite eller ingenting, så er ikkje dette eit mindre overgrep mot individet sin fridom enn om ein allmektig stat gjer det same.»

Sosial liberalisme, liberal sosialisme, sosiral libalisme. Hva foregår her, kunne en være fristet til å spørre. Og det gjøres herved. For om mulig å bidra til at venstresiden som har mistet seg selv ideologisk skal finne seg selv igjen. Eller rettere: Skal finne seg selv på nytt – etter krisen i det moderne, og i sosialdemokratiet også.

Sponheim skriver: «Den sosialliberale grunntanke er enkeltmenneskets frihet og makt over eget liv. Staten skal brukes til å fremme friheten for alle mennesker, uansett bakgrunn, status, tro osv. Sosialister har sjelden forståelse for at det må være grenser for statens makt over enkeltmenneskene og det sivile samfunn… På motsatt side kan konservative låse mennesker fast i konvensjoner og strukturer, mens markedsfundamentalister ytterst til høyre mangler forståelse for at uhemmet frihet fører til faktisk ufrihet for flertallet (min utheving. red.anm).»

Det er ganske lett å være enig med Sponheim her, men det må være tillat å spørre hva i huleste han driver med når han sanksjonerer ekteskapet mellom de to andre regjeringspartiene – et ekteskap som får frem det verste i begge.

Det er ganske lett å påpeke den skingrende hulheten i Venstres retorikk, slik Solhjell/Tuastad gjør, men la oss heller ta tankene Sponheim her presenterer på alvor. Ikke bare deler Solhjell/Tuastad og Sponheim favorittfilosof (John Rawls), de er sågar enige om at overdreven markedsliberalisme truer de liberale verdiene.

Vel, det er selvsagt nyanser, og innholdet i honnørordet «liberalisme» er forskjellig.

Tuastad/Solhjell skiller skarpt mellom økonomisk og politisk liberalisme og mener den politiske liberalismen, som setter likeverd, menneskets ukrenkelighet, universelle rettigheter og sivile og demokratiske friheter høyest, har mye til felles med sosialismen. Sponheim insisterer på at (sosial)liberalismen er en enhetlig og selvstendig ideologisk retning som skiller seg klart fra både konservatismen og sosialismen. Dette siste har imidlertid blitt en fetisj: Vi kan berolige Sponheim med at det i dag er en langt skumlere tendens som bør bekjempes – et tohodet troll som har inntatt regjeringskorridorene.

Tuastad/Solhjell står for en interessant nyorientering når de løser opp i forholdet mellom den økonomiske den politiske sfære, slik at det å være politisk liberal og økonomisk radikal fremstår som en ny og naturlig mulighet. I tillegg burde de imidlertid tatt med tanker om den kulturelle sfære. Også her bør man være liberal i forhold til ulike livsanskuelser i et flerkulturelt samfunn.

La oss ikke late som om det dette er friksjonsfritt og uten dilemmaer på et praktisk politisk nivå. En fornyet venstreside må balansere hensynene til frihet og likhet på måter som både gir like muligheter for flest mulig og individuell frihet til å realisere egne livsprosjekter. Den liberale sosialismen tilfører sosialismen det siste. Den sosiale eller politiske liberalismen tilfører liberalismen det første. Det er på den flik av felles grunn som da oppstår at venstresiden i dag bør lete etter svar. Dette er et positivt spenningsforhold som kan avføde nye politiske løsningsforslag. Og det er her demokratiet, likeverdet, toleransen, friheten og den fremtidsrettede politikken har best vekstvilkår i dag. Dessverre er gode krefter i Venstre alvorlig korrumpert av regjeringssamarbeidet, og noen ny vår er neppe i emning, mens SV fortsatt tråkker barneskoene i dette politisk-ideologiske landskapet – inntil videre.

---
DEL

Legg igjen et svar