Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Sosialistisk Arbeiderparti?

I sorg over Arbeiderpartiets forvirring og fall foreslår Reiulf Steen å slå sammen Ap og SV. Men SVerne vil nok betakke seg for å være Aps indremedisinere, og nettopp Aps ideologiske forvirring hindrer dem fra å se at de trenger behandling.

Når et politisk parti slåss motstrøms og ikke får det til, er det ikke overraskende at partiets ledelse og tillitsvalgte forsøker å bagatellisere problemene: vi nådde ikke ut…, vi traff ikke planken…, vi dummet oss ut på den eller den saken…, mediedekningen, dessuten…, overbudene…, folks egoisme…

Det er ikke overraskende fordi ledelsen og de tillitsvalgte alternativt må innrømme at det er noe alvorlig galt, og dermed også at det behøves en skikkelig hestekur for å komme på beina. Nederlaget blir større, håpet mindre, og de som har hatt styring med politikken må kanskje innrømme at deres politiske syn ikke er det riktige for partiet. Derfor bagatellisering, altså.

Som regel trengs det noen som står litt utenfor til å stille diagnosen og kanskje foreslå en behandling. I boka Ørnen har landet er det tidligere Ap-leder Reiulf Steen som stiller diagnosen på Det Norske Arbeiderparti, og som antyder følgende behandling: Samling av venstrekreftene i ett politisk parti, i nær kontakt med fagbevegelsen, kombinert med at fagbevegelsen selv må samles under én paraply. Det siste forutsetter imidlertid at båndene mellom Ap og LO hugges over. Det første forutsetter på sett og vis – skal vi følge Steens diagnose – at fagbevegelsen får legge mer av premissene den politiske kursen.

Steens diagnose handler nemlig i stor grad om et parti som mistet kontakten med sine velgere – arbeiderne, arbeidsfolk, folk flest – dels som følge av de grunnleggende samfunnsendringene partiet selv gjennomførte (utdanningsreform osv), dels som følge av en forgubbing fra 1960-tallet og utover, og dels som følge av at partiapparatet og fagbevegelsen ble erstattet av de profesjonelle (utdannede) politikkutøverne som partiets viktigste maktbase. Derigjennom oppstod også den ideologiske forvirring – eller impotens. En naturlig del av medisinen er altså blankere ideologiske våpen utformet i nærkontakt med “folk flest” gjennom fagbevegelsen, og i et samarbeid mellom Arbeiderpartiet og SV.

Nå vil nok mange i Det Norske Arbeiderparti mene at Steens ord er gammel manns tale, ikke minst ettersom han vil hente fram ord som i Ap-sammenheng (og, kan det se ut som, også i SV-sammenheng) må beskrives som arkaiske: sosialisme, kamerat… Enda mer får man inntrykk av en politiker som har stått på sitt mens partiet hans har glidd forbi, på vei mot høyre, og som dermed føler større fellesskap med dem som brøt ut da han selv ble igjen for 42 år siden.

Er det så noen realisme i Steens forslag om på sikt å gjenforene venstresidens to partier (Steen selv tror ikke på samling i dag, men mener prosessen for samling må starte)? Man kan kanskje si at det burde være det, men at det ikke er. Sakte men sikker har mye av det som var uoverstigelige barrierer mellom SV og Ap forsvunnet: Da USA og Storbritannia i vår bestemte seg for å gå til krig mot Irak stod ikke Jens Stoltenberg langt unna Kristin Halvorsen i sin kritikk mot krigen. Den kom nok seinere og hørtes dårligere, men materielt sett sa de omtrent det samme. Og for Kristin Halvorsen var det bare å fortsette en lang fredspartitradisjon. For Jens Stoltenberg var det et brudd med en mer enn femti år gammel USA-lojal linje.

Det er i politikken betydelig forskjell på midlertidige uenigheter og materielle, ideologiske skiller. Det som gjorde opprettelsen av Sosialistisk Folkeparti nødvendig i 1961 var den uoverstigelige forskjellen i sikkerhetspolitisk syn. I dag er det Nato som skilte dem ad i ferd med å bli irrelevant. Ennå kan nok de to være uenige i sikkerhetspolitiske vurderinger, men de vil ikke nødvendigvis være uforenelige.

På andre områder, knyttet til velferdsstat, privatisering og så videre, kan man nok mene at de to partiene ikke har beveget seg i samme retning siden Gro Harlem Brundtland overtok styringen i Ap i 1981. På den annen side: Å mene at Ap de siste 20 årene har kjempet i liberalismens tjeneste er bare billig retorikk. Det er sant at de har manglet kraften, at høyrebølgen rammet hardt og at teknokratene har fått for mye styring over partiets politikk i enkeltsaker. Men det er ikke sant at de har brutt politikkens tyngdelov, og skiftet side. Privatiseringen av Statoil og Telenor var fra Aps side aldri ideologisk motivert. Ei heller omdanningen av sykehusene etter bedriftsmodellen. Det var snarere fravær av ideologisk handle- og motstandskraft som gjorde det mulig. Og det er altså denne kraften Reiulf Steen vil gjenopprette. I kompaniskap med Sosialistisk Venstreparti.

Et forent SV og Ap vil nødvendigvis plassere seg til venstre for dagens Ap, samtidig som det må favne bredere. Må det også plassere seg til høyre for SV? Steen synes ikke å mene det. Hvis det er riktig at Aps søken mot sentrum mer skyldes forvirring enn bevisst ideologi, må man også kunne tro at et nytt parti på en ny plattform kan gjøre selv de mest sentrumsorienterte Ap-politikere til gode sosialister/sosialdemokrater.

Mange vil nok innvende mot Steens forslag om partisamling at det har historien mot seg, at et forsøk på gjenforening nødvendigvis må medføre krangel, tårer og tenners gnissel. De tar vel feil, for forsøkene på partisamling har ikke vært for mange, og de to viktigste har over tid vært rimelig vellykkede: Sammenslåingen av Det Norske Arbeiderparti og Norges Sosialdemokratiske Arbeiderparti i 1927 må i historiens lys sies å ha vært en ubetinget suksess. Sammenslåingen av SF og NKP i 1975 var mer haltende, i den forstand at NKP bestod, og i den forstand at mens Sosialistisk Valgforbund fikk 16 stortingsmandater i 1973 fikk Sosialistisk Venstreparti to mandater i 1977. Likevel tror jeg man kan si at SV er sterkere i dag enn partiet ville ha stått uten å utvide velgergrunnlaget for nesten 30 år siden.

Langt viktigere innvendinger er disse: Hvis det stemmer at Aps kurs de siste 20 årene, og problemene de sliter med, handler om ideologisk forvirring, er det vanskelig å se at ledelse og tillitsmannsapparat skal være i stand til å stille en egendiagnose som leder fram mot en samling. Og sett fra SVs ståsted ville det være nærmest idiotisk å invitere Arbeiderpartiet til sammenslåing. I takt med Aps fall har SV vokst seg bortimot jevnstore. Og i den situasjonen er det grunn til å tro at et SV som trekker Ap mot venstre i åpen konkurranse får større gjennomslag enn om de én og én skulle slåss for en mer venstreorientert politikk.

Aller viktigst er nok dette: Heller enn å diskutere organisasjonsformer, bør de to partiene hver for seg og sammen fokusere på hvilken politikk de kan samarbeide om i årene framover. Og der ligger den største utfordringen hos et forvirret Arbeiderparti.

Du vil kanskje også like