Da Orientering ble startet for 20 år siden og innledet forspillet til den fornyelsen av norsk arbeiderbevegelse som slo så kraftig ut ved valget i høst, var det et gjennomgående trekk i «kretsen» at deltakerne fortsatte i sine forskjellige fag og jobber uten tanke på at politikk skulle bli hovedfaget. Det kunne ligge en styrke i dette at ingen drømte om en personlig, politisk karriere og prøvde å markere seg mer enn andre.
Men ingen ny bevegelse får makt bare som et anonymt kollektiv. Bevegelsen trenger enkeltmennesker som tolker dens ideer og dagsaktuelle krav med sin personlighet, med talent og mot, mennesker som har vilje til politisk makt fordi ideene og kravene føles som et uavviselig press, en livsoppgave – koste hva den koste vil. De er ikke strebere, de vet at de kan tape og havne i en varig, kald ensomhet.
Kampen koster mye gjennom mange år, den krever styrke til å tåle likegyldighet, forakt, latterliggjørelse – og har, når framgangen blir åpenbar.
Det norske Arbeiderparti – en koloss på leirføtter
Så bryter bevegelsen igjennom, den får makt. Og da kommer prøvelsenes tid for hver enkelt som har sin del av denne makten.
Med sine 16 representanter i Stortinget sitter Sosialistisk Valgforbund (SV) plutselig med en innflytelse som få vågde å drømme om for bare noen måneder siden.
Og nå har vi jublet lenge nok. Tiden er inne til en vaksinasjon mot maktens farer, maktens forgiftning av mennesker som tidligere slet og ofret i det uvisse, uten tanke på personlig vinning og prestisje.
I Norges politiske historie kan vi lese eksempler som burde skremme: Venstres storhet og tilintetgjørelse, Det norske Arbeiderparti i storhet, i svikt mot grunnleggende ideer, i forvirring og nederlag.
Skal vi så tro at ledende kvinner og menn i Valgforbundet er immune mot maktens basiller, fordi så mange av dem i en lang årrekke sto tett sammen i isolasjonens kulde og da ervervet seg vesentlige menneskelige kvaliteter, som ekte kameratskap tross meningsforskjeller, kontakt med grasrota – ikke som en taktisk nødvendighet, men et menneskelig behov, evnen til å innordne seg i et fellesskap og tre til side for den dyktigere istedenfor å bruke spisse albuer?
Våre folk kunne fra år til år lære av utviklingen i de store partiene, framfor alt maktens skadevirkninger i Det norske Arbeiderparti, som i sitt langvarige enevelde ble en koloss på leirføtter. Noen av de vesentlige erfaringene var disse: Et stort parti trekker til seg medløpere som bare er ute etter egen «opptrapping», som utvikler et apparat som er sentraldirigert og støtter seg på servile partisersjanter ute i distriktene både i partilag og i avisene. Folk som kan utgjøre en effektiv politisk armé gjennom noen år, men til slutt blir en ulykke for sitt parti, fordi også de vil markere sin betydning ved å gi et falskt bilde av partiets makt lokalt.
Apparatmenneskene
«Apparatsjikij» kalles de i Sovjet – apparatmenneskene, fra toppen til grunnplanet. I et diktatur kan de fungere effektivt gjennom årtier. I et demokrati kan de snart bli en katastrofe for partiet.
Om en tid vil Sosialistisk Valgforbund bli et Sosialistisk forbund, ett parti med betydelig makt og med gode sjanser til enda større makt. «Et parti som er kommet for å bli», sa den kloke Høyre-mannen Jon Lyng om Valgforbundet i et intervju med Arbeiderbladet like etter valget.
Og vi ville være idioter, om vi ikke regner med at også hos oss følger i maktens kjølvann de farene som har ført mange store partier til politisk-moralsk forfall, til dels med dødelig utgang.
Kanskje hadde det vært en fordel om Valgforbundet ikke hadde kommet i en vippe-posisjon i Stortinget, som snart kan skape kompliserte situasjoner. Men heller fått tid til indre avklaring, stabilisering og en markering fra Stortingets talerstol av den nye, sosialistiske politikken i Norge, uten å måtte skjele til vippingen på vekten sammen med Det norske Arbeiderparti.
Med den situasjonen som foreligger, blir kravene til hver enkelt av de 16 representantene særlig store. Jeg tenker ikke så mye på at Valgforbundet er en raskt sammentømret allianse mellom flere partier, og at det forestår en langvarig prosess med dannelsen av ett parti. Det er nå at hver enkelt av de 16 må vise sine menneskelige kvaliteter, som kan være vel så viktige som evnen til å samkjøre politiske teorier for et nytt parti.
Vi vil ikke se spisse albuer i denne gruppen, og heller ikke noe sersjantvelde i grunnorganisasjonene.
Et av budene i Aksel Sandemoses Jantelov lyder: «Du må ikke tro at du er noe».
Vi er ikke Jantelovens folk. Vi sier til våre tillitsmenn i Stortinget, i sentral- og landsstyret og på lokalplanet: Dere er noe.
Men ikke for å bli strebere. Dere er noe, fordi vi er i ferd med å bli en massebevegelse og fordi dere er egnet til å tjene – ja tjene denne utviklingen, i permanent kontakt med grasrota.
