Sosialistisk perspektiv

Hvis mennesket ikke får anledning til å virke for et rasjonelt og humanistisk mål, vil den enkelte isteden bli offer for diktatorers og demagogers irrasjonelle og djevelske visjoner.

FOTO_HARALD_GROVEN_FLICKR_CREATIVE_COMMONS.png

7. september 1963 

Overgangen fra den nåværende sentraliserte stat til en fullstendig desentralisert samfunnsform må nødvendigvis skje gradvis over et lengre tidsrom. Sentral planlegging og statlig innblanding blir uunngåelig.

Men helt fra først av må man ta sikte på å avløse byråkratiske former for kontroll med former som oppmuntrer hver enkelt borger til aktiv og ansvarlig deltagelse på alle områder av det sosiale, økonomiske og politiske liv. Selv om staten må fortsette å utøve kontroll, så må staten selv bli brakt under effektiv kontroll av sine borgere.

Det vil kreve mange års studier og forsøk for å komme fram til helt korrekte anvisinger for overgangen til et sosialistisk samfunn, studier og forsøk som krever innsats av landets beste hjerner og hjerter.

Foreløpig er det bare mulig å gi noen antydninger om veien videre.

Prinsippet er at sosial kontroll og ikke juridisk eiendom er avgjørende for sosialismen. Det nærmeste mål blir da å omdanne alle større bedrifter på en slik måte at deres ledere blir utpekt og står under full kontroll av alle ansatte (arbeidere, funksjonærer, ingeniører, administrator osv.) sammen med representanter for fagforeningene og forbrukerne. Disse grupper utgjør den høyeste myndighet for enhver større bedrift. De avgjør alle hovedspørsmål om produksjon, pris, utnyttelse av overskudd etc. Alle ansatte har andel i bedriftens fortjeneste. De bidrar også til å dekke hele samfunnets sosiale og kulturelle behov.

Det sentrale planleggingsorgan vil ikke begrense hver bedrifts selvstyre mer enn det som er nødvendig for at produksjonen skal tjene samfunnsbehov.

Mindre bedrifter bør arbeide på samvirkebasis, og de må oppmuntres ved skattepolitikken og andre midler. I mindre bedrifter som ikke er kooperative, må de ansatte dele fortjenesten og kontroll over ledelsen på lik linje med eieren.

Banker, transport, olje og andre viktigere næringer må nasjonaliseres, men administreres etter de samme prinsipper om effektiv kontroll av de ansatte, fagforeningene og forbrukerne.

På alle områder hvor det er samfunnsmessig behov, men ikke tilstrekkelig produksjon i gang, må samfunnet finansiere bedrifter som fyller disse behov.

Byråkratenes makt må brytes på alle områder, ikke bare det politiske.

Den enkelte må gjøres mest mulig fri for frykt og tvang. Derfor må samfunnet gratis sørge for at hver enkelt er sikret et minimum av mat, husrom og klær. Enhver som har større materielle behov, må arbeide for dem. Men når et minimum av materielt utkomme er sikret, kan ikke noe menneske lenger øve materielt press på et annet.

Sosialisme avskaffer ikke privat eiendom til eget bruk og krever heller ikke full utjamning av alle inntekter. Inntekt må stå i forhold til innsats og dyktighet. Men inntektsforskjellen må ikke være større enn at ikke alle mennesker kan omgås på like fot.

Politisk demokrati må gjennomføres i samsvar med det 20. århundres virkelighet. Men de tekniske hjelpemidler man nå har, er det mulig å gjeninnføre prinsippet om byforsamlinger i samtidens massesamfunn. Ved studier og forsøk må man finne ut hvordan dette kan gjennomføres. Det kan være tale om å danne hundrevis og tusenvis av små grupper der alle kjenner hverandre. Slike grupper kan organiseres der man arbeider eller der man bor. På denne måten kan det dannes et nytt slags annetkammer som kan dele makten med et sentralt valgt parlament. Desentralisering må ta sikte på mest mulig lokale avgjørelser, riktignok i samsvar med prinsipper som ligger til grunn for hele samfunnet. Poenget er at velinformerte og ansvarlige borgere kommer til å ta avgjørelser istedenfor automatiserte massemennesker som kontrolleres ved den rene massesuggesjon. Byråkratenes makt må brytes på alle områder, ikke bare det politiske. Flere avgjørelser må komme nedenfra istedenfor ovenfra. Arbeidere organisert i fagforeninger må ha konstant kontakt med sentrale myndigheter. Nye tiltak, lover, forordninger osv. bør helst gjennomføres etter tilslutning fra de enkelte velgere. Alle valgte representanter må være gjenstand for vedvarende kritikk og om nødvendig kunne fratas sine verv.

Sosialismens mål er naturligvis å avskaffe nasjonal suverenitet, alle slags væpnede styrker og å opprette et forbund av nasjoner.

Målet for oppdragelse og utdannelse må være å gjøre den enkelte i stand til aldri å la seg utnytte som redskap for andre. Kunnskap må bety, ikke å hope opp informasjon, men å bruke fornuften til å erkjenne de underliggende krefter som bestemmer den materielle og menneskelige utvikling. Kunnskap må ikke bare tjene den materielle produksjons formål, men heller til å utvikle det enkelte menneskes forstand og karakter. For at ikke tilegnelsen av kunnskap skal bli livsfjern, bør teoretisk opplæring skje hånd i hånd med manuelt arbeid i folkeskolen og gymnaset. Enhver ungdom bør vite å framstille noe verdifullt med egne hender.

Voksenopplæringen må utvides sterkt. Et hvert menneske bør på et hvilket som helst tidspunkt i livet stå fritt til å skifte yrke. Økonomisk vil dette ikke være gjennomførlig uten at et minimum av de materielle behov i alle tilfelle er dekket av samfunnet.

Vi appellerer til enhver borger om å føle ansvaret for sitt liv, for sine barn og for hele menneskeheten. Mennesket står foran sitt mest skjebnesvangre valg: enten å bygge en verden som selv om den ikke blir noe paradis, kan gjøre den enkelte bedre i stand til å realisere sine egne muligheter, en verden av glede og skapende evner, eller en verden som ødelegger seg selv, enten med atombomber, eller ved tomhet og kjedsomhet.

Mange vil påstå at menneskene ikke ønsker idealer, at de slett ikke ønsker å se utover sine næreste omgivelser. Vi sosialister sier at dette ikke er sant. Tvertimot har menneskene en dyp lengsel eller noe de kan leve for og tro på. Mennesket er avhengig av et innhold i tilværelsen, av et mål utenfor hverdagen å streve henimot, hvor vanskelig det enn kan være å nå.

Hvis mennesket ikke får anledning til å virke for et rasjonelt og humanistisk mål, vil den enkelte isteden bli offer for diktatorers og demagogers irrasjonelle og djevelske visjoner. Svakheten ved det nåværende samfunn er nettopp at det ikke byr noen idealer, at det ikke krever noen tro, at det ikke har noe perspektiv.

Svakheten ved det nåværende samfunn er nettopp at det ikke byr noen idealer, at det ikke krever noen tro, at det ikke har noe perspektiv.

Sosialisering må nødvendigvis begynne innen de sosialistiske partier, gjennom hvert medlems ansvarlige deltakelse. Så lenge sosialistiske partier ikke gjennomfører dette sosialistiske prinsipp innen sine egne rekker, kan de ikke vente å overbevise andre. Får de politisk makt, vil de bare følge sine ideer i kapitalistisk ånd, uansett hvilke sosialistiske merkelapper dem åtte bruke. Det samme gjelder fagforbund; i den grad deres mål er industrielt demokrati, må de innføre demokratiets prinsipp i sine egne organisasjoner, istedenfor å drive dem som en hvilken som helst større forretning etter kapitalistisk mønster.

Erich Fromm, som står bak disse grunnleggende betraktninger, er en tysk-amerikansk sosialpsykolog, kjent for sin humanistiske oppfatning av sosialismen, i motsetning til den autoritære.


Spalten fra Ny Tids forløper Orientering (1953-1975) redigeres av Line Fausko.
line@nytid.no

---
DEL