Sosialismens grenser?

Det ligger i sosialismens natur at den er grenseoverskridende. Derfor bør Norge bli EU-medlem.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Globaliseringskritikerne følger to ulike retninger. De som vil bekjempe internasjonale institusjoner som EU, WTO og IMF, og de som mener institusjonene kan forandres. Jeg tilhører den sistnevnte retningen.

På en landarbeiderkonferanse arrangert av European Federation of Agriculture workers på Sicilia i 1996 snakket jeg med lederen for det Portugisiske Landarbeiderforbundet. Han representerte en av de fattigste og mest utsatte yrkesgruppene i Europa. Han spurte meg om hvorfor jeg som sosialist, ikke ville stå sammen med hans politiske meningsfeller og slåss innenfor EU og hvorfor dette rike Norge stod utenfor unionen. Det var komplett umulig for meg å se ham i hvitøyet og med troverdighet argumentere med at det var internasjonale solidaritetsargumenter som lå bak mitt nei-standpunkt. Jeg greide det simpelt hen ikke – jeg ville ikke blitt trodd.

Grenser

Det gjør meg vondt å se hvordan deler av venstresida og nei-sida bruker nasjonalstatens grenser og nasjonalstatens rammer som et utgangspunkt i en argumentasjon for å styre de globale markedskreftene.

Sosialister bør ha fokus på helt andre grenser enn nasjonalstatens:

  • Grensen mellom dem som har arbeid og de arbeidsløse.
  • Grensen mellom dem som tar hensyn til det ytre miljø og de krefter som ikke gjør det.
  • Grensen mellom dem som driver sosial dumping og dem som ivaretar det indre miljø.
  • Grensen mellom de fattige og undertrykte og dem som undertrykker.

Dette er alle grenser som går på tvers av nasjonalstatenes grenser. Nasjonalstaten kan aldri bli den viktigste kamparenaen for en sosialist. Det ligger i sosialismens natur at den er grenseoverskridende.

EU som politisk kamparena

Jeg har aldri vært EU-tilhenger – men jeg er tilhenger av at Norge skal bli medlem av EU. Kapitalismen har sine ofre i Europa som i Norge. Faren ved å utelukke EU som politisk arena for sosialister, kan fort bli oppfattet som at europeere ikke trenger sosialismen, en sosialisme som SV faktisk mener at Norge trenger.

I boka Moteld – Texter mot nyliberalismens utbredning argumenterer den franske sosiologen Pierre Bourdieu (2000) for det han kaller en kritisk internasjonalisme. Han uttrykker at den kritiske internasjonalismen skal utgjøre et alternativ til den innskrenkede og ofte blodtørstige nasjonalismen, som nå utgjør en vanlig reaksjon på den nyliberale verdensordningen. Den kritiske internasjonalismen krever sterke nye institusjoner, institusjoner som kan hindre de sosiale nedbrytningsprosessene som pågår overalt.

I den politiske kampen for kritisk internasjonalisme reiste Pierre Bourdieu følgende spørsmål: «Om man inte vill att Bundesbank genom räntesatser ska styra olika staters ekonomiska politikk, måste man då inte försöka bygga upp en övernationell stat som är relativt oberoende såväl av internationella ekonomiska kräfter som av nationella politiska krafter för att kunna tilföra de europeiska institutionerna en social dimension?» (s. 59).

Utviklingen av den internasjonale kapitalismen gjør det nødvendig med sterke regionale og overnasjonale forpliktende institusjoner. Like nødvendig er det at sosialister må sloss på disse politiske arenaene. EU er en slik kamparena. Hvordan skal vi ellers bidra til at EU utvikler seg i den retning vi vil, når norske sosialister ikke vil delta på denne arenaen.

Det er vanskelig for meg å henge med i svingene når nei-sida signaliserer en tro på at Norge kan få gjennomslagskraft i FN med over 180 medlemmer og i WTO med sine 145 medlemsland, men ikke i EU med sine 15, nå snart 25 medlemsland.

Eller sagt på en annen måte – en sterk optimisme for norsk innflytelse på den internasjonale arenaen ved å stå utenfor EU – i skarp kontrast til den sterke pessimismen omkring hvilke muligheter som ligger i innflytelse ved et eventuelt medlemskap i EU.

Norge har ingen mulighet alene til å styre den internasjonale kapitalismen. Overalt i Europa diskuteres det hvordan nyliberalismen og spekulasjonsøkonomien kan bremses. Men det finnes vel knapt noe land i Europa som har en regjering som Bondevik II-regjeringen i utenforlandet Norge, som så skamløst lar sine statsbudsjett bli formet og diktert av Høyre og ytre høyre. Her hjemme vaskes alt til høyre stuerent – det sitter to Nei-partier i Regjeringen.

Vi får aldri svaret på hva EU blir. Grunnlovsprosessene vil alltid pågå. EUs utenrikspolitiske prosjekt vil også forandre seg. Jeg savner forståelsen i SV av EU som en prosess. Nye politiske prosesser vil stadig avløse gamle. Det tar tid å videreutvikle demokrati og samarbeid i EU.

Brobyggerprosjektet som alternativ til EU-medlemskap

Det seiler opp en alternativ vei til kritisk internasjonalisme hvor sosialister i SV ser for seg Norge som et freds- og solidaritetsland. Det drømmes om at Norge skal spille en brobyggerrolle og utvikle en mer selvstendig norsk utenriks- og bistandspolitikk. Det må i rettferdighetens navn stilles spørsmålstegn ved om Norge alene, som den rike konsulenten i nord, kan ha reell innflytelse på fattigdomsproblemene i verden.

Grensa i nord

Den 20 mil lange grensa mellom Finnmark og Russland er den landegrensa i verden hvor kontrasten mellom rikdom og fattigdom mellom nabolandene er størst. I SVs debattopplegg om EU har forsker ved NUPI Christian Marius Stryken et interessant fokus rettet mot behovet for å utvikle en nordområdepolitikk.

Ingen ting er av større nasjonal betydning og interesse for norsk økonomi og velferd enn at Norge er en troverdig produsent og leverandør av olje og gass til Europa. Flere av våre europeiske allierte er avhengig av vår energi. Norge bør forsøke å dreie EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk mot nordområdene. Heldigvis så er ikke utfordringen i nord militær, men økonomisk og politisk, slik at EU til forskjell fra NATO har noe å bidra med.

Utfordringen i nord er viktig både for Norges og for EUs forhold til Russland. Russland er for stort til at Norge kan håndtere Russland alene. Norge er blant de EØS-/EU-land som vil bli sterkest påvirket dersom ikke flertallet i Russland opplever økonomisk vekst og demokratisering.

Sammen med Finland og Sverige ville Norge innenfor EU oppnå betydelig innflytelse i å utvikle EUs såkalte nordlige dimensjon. Det er viktig i en tid da EU er oppslukt av utvidelsene mot øst og sør.

De globale utfordringene

Det bor 6 milliarder mennesker på jorda, av disse er 3 milliarder arbeidsdyktige.

Av de arbeidsdyktige er 1 milliard arbeidsledige, noe som innebærer en global ledighet på 30-35 prosent. 750-900 millioner mennesker i arbeid tjener under eksistensminimum.

Bare 1 – 1,2 milliarder har nok til å brødfø seg. 4 milliarder av oss kan ikke brødfø seg – hovedtyngden lever i U-landene og Øst-Europa.

FFI (Frie Faglige Internasjonale) har 130 millioner medlemmer. Det tilsvarer en organisasjonsprosent globalt på 6,5 prosent. Den industrialiserte verden har 50 prosent av FFIs medlemmer. I U-landa er organisasjonsprosenten på under 1 prosent. Halvparten av verdens skoler har ikke tilgang på strøm.

Slike rammetall peker på de store globale utfordringene. Det er også i dette perspektivet at vi i Norge må snu spørsmålsstillingen i EU-debatten fra «Hva er best for Norge?» til «Hva kan Norge gjøre for verden også gjennom EU?»

---
DEL

Legg igjen et svar