Sosialismen som utopi er død – men levende mulighet?

Hvilken teori om sosialismen i de vestlige land har Herbert Marcuse framsatt? Og kan man imøtegå den kritikk visse venstre-grupper har rettet mot Marcuse?
Avatar
Email: hhee@nytid.no
Publisert: 01.03.2019

Denne artikkelen er 1. en anmeldelse av de to bøkene av den tysk-amerikanske filosofen Herbert Marcuse som i år er kommet på norsk, Det endimensjonale mennesket (Pax) og Det muliges utopi» (Gyldendal), og 2. et forsøk på å tilbakevise den kritikk som fra ledende SUF-hold er rettet mot den samme Marcuse.

Mens Marcuse i avslutningen av Det endimensjonale mennesket er svært pessimistisk på sosialismens vegne ved å vise til mangelen på revolusjonære subjekter i det moderne industrisamfunn, åpner han optimistisk i Det muliges utopi med å erklære at sosialismen som utopi er død og er blitt en levende mulighet. Dette beror ikke på at analysen i de to bøkene er vesentlig forskjellig, men på forskjellige understrekninger innen samme analyse. At understrekningene er forskjellige, har muligens bakgrunn i at Det endimensjonale mennesket kom ut i 1964 – før oppsvinget i en internasjonal studentbevegelse, mens Det muliges utopi først kom i 1967, og er et referat av diskusjoner med opprørsstudentene i Berlin.

Revolusjonært subjekt betyr hos Marcuse en bevegelse som forkaster det Bestående, og går inn for å oppheve det revolusjonært. Arbeiderklassen er et revolusjonært subjekt i den grad den er bevisst at dens interesser ikke er tjent med det kapitalistiske samfunnet, og kjemper for å erstatte det med et samfunn som tjener arbeiderklassens og dermed allmennhetens interesser, og ikke en liten herskergruppes interesse av å opprettholde sitt herredømme. En arbeiderklasse som ikke er dette bevisst, er bare objekt, det vil si bare et mulig revolusjonært subjekt.

En av Marcuses hovedteser i «Det endimensjonale mennesket» er at arbeiderklassen i det moderne industrisamfunnet ikke lenger er et revolusjonært objekt. Det endimensjonale mennesket er å forstå som et menneske som ikke ser utover det Beståendes dimensjon som ikke ser muligheten eller ønskeligheten av å forandre det Bestående. Marcuses dom er at arbeiderne ikke oppfatter at deres interesser er i strid med det Bestående, men at de derimot har identifisert seg med sine undertrykkeres interesser.

Marcuse sier med andre ord noe som ikke er særlig originalt, nemlig at arbeiderklassen er «borgerliggjort». Det originale er at han ikke feller dette som en moralsk eller endelig dom. Hans hovedinteresse og hovedfortjeneste i «Det endimensjonale mennesket» er hans påvisning av at selv om klassekampen ligger nede, er ikke klassesamfunnet opphevet, hans påvisning av at klassesamfunnet fungerer mer effektivt enn noen gang, av at utbyttingen bare tar mer sinnrike former enn tidligere.

Nøkkelen til Marcuses forståelse av moderne kapitalisme er den egenskap han betegner som kapitalismens irrasjonelle rasjonalisme. Depresjonen i 1929, som var resultat av en voksende kløft mellom tilbud og etterspørsel, satte en endelig stopper for det ikke-regulerte, frie næringsliv. Siden den gang er ressursene og markedet blitt stadig sterkere samordnet i en statlig regulert monopolkapitalisme. Gapet mellom tilbud og etterspørsel er blitt helet gjennom 1. større statlige bestillinger, særlig militære, til det private næringsliv, og 2. utbygging av et omfattende trygdesystem og større lønnsutbetalinger. Dette har ikke minsket herredømmet. Det er snarere konsentrert og rasjonalisert på færre hender, men er til gjengjeld mindre gjennomsiktig på grunn av det voksende byråkratiet det omgir seg med.

En av byråkratiets hovedfunksjoner er planlegging. Denne planleggingen skjer ut fra det Beståendes behov, men på grunn av dens tilsynelatende upolitiske ekspert-karakter antar den et rasjonelt skinn. Det mest groteske eksemplet er at det synes rasjonelt å bruke store deler av ressursene på å forberede krig og ødeleggelse. Vitenskap og teknikk blir ideologi, de viktigste forsvarsverkene for herredømmet. Den vitenskap som setter spørsmålstegn ved rasjonaliteten i det Bestående, blir avfeid som irrasjonell, nettopp fordi den ikke tar utgangspunkt i det som er gitt.

Den økte del arbeiderne har fått i kapitalismens velstand, har medført at de identifiserer sine interesser med det Bestående. De ser det som sin interesse å produsere elektriske tannbørster, som de så kan spinke og spare for å kjøpe. De ser det som sin interesse å produsere stadig dårligere biler, som de så må skifte ut oftere og oftere. De ser det som sin interesse å produsere våpen, som makthaverne bruker mot deres klassefeller ute, og kan holde som et ris bak speilet hjemme. De ser det som sin interesse å rasjonalisere og samarbeide om den produksjon som for kapitalismen er produksjon av sosialt nødvendig søppel. De ser det kort sagt som sin interesse å produsere sin egen undertrykkelse.

Den misnøye arbeiderne føler under systemet, manipuleres bort av en mer og mer effektiv industri-sosiologi og psykologi. Marcuse nevner som eksempel hvorledes amerikanske industripsykologer går til verks overfor arbeidere som sier at lønna er for lav. I et slikt utsagn ligger en potensiell misnøye med hele systemet. Denne misnøyen manipuleres bort ved at en individualiserer utsagnet: En finner ut at den spesielle arbeideren som sa dette for eksempel sto i den spesielle situasjon at han hadde kona på sykehus, eller hadde en ubetalt avbetalingsrate hengende over seg. Den enkelte arbeider blir så hjulpet i den spesielle situasjonen.

I denne artikkelen blir det ikke anledning til å komme med flere eksempler på Marcuses analyse. Her skal bare sies at Marcuse gjør endimensjonaliteten gjennomsiktig på de fleste av samfunnslivets områder, og at hans ana-lyse dermed er av den største betydning for opplegget av en sosialistisk taktikk og strategi i dag.

Når Marcuse i Det muliges utopi framholder at sosialismen ikke lenger er en utopi, er det ikke fordi han mener at oppsvinget i studentbevegelsen alene kan gjøre sosialismen til virkelighet. Det han sier, er at i den moderne kapitalismen er de objektive, materielle forutsetninger for sosialismen tilstede i sterkere grad enn noen gang tidligere. Objektivt er det ikke lenger noen utopi å innskrenke arbeidet til et minimum. Objektivt er det ikke lenger noen utopi å dekke alle menneskers behov langt ut over de mest elementære. Objektivt er det dermed ikke lenger noen utopi at alle mennesker kan bli frie og selvstendige.

Det er innen det nødvendighetens og ufrihetens rike som kapitalismen opprettholder, disse mulighetene synes å være utopier. Bare gjennom revolusjonær opphevelse av kapitalismen kan mulighetene bli til virkelighet.

Dilemmaet for Marcuse og de vest-tyske studentene i Det muligens utopi er dermed at de muligheter som bare kan virkeliggjøres ved opphevelse av kapitalismen, av de fleste innen kapitalismen subjektivt oppfattes som utopier. Dilemmaet er med andre ord det samme som alle revolusjonære sosialister i dag står oppe i, og som for øyeblikket truer med å slite dem i stykker som gruppe. Her må det sies at Marcuse har lite å bidra med når det gjelder taktikk og strategi. Hans hovedfortjeneste er å klarlegge det grunnlaget taktikken og strategien må bygge på.

Hadde den kritikk som fra ledende SUF-hold er blitt rettet mot Marcuse, gått ut på at han ikke er i stand til å levere en oppskrift på mobilisering for sosialismen, ville det vært en kritikk som kanskje Marcuse selv kunne ha godkjent. Men det er ikke dette den dreier seg om.

SUF-bulletin nr. 3 for i år fyrer av et helt annet angrep på Marcuse. Den er redigert av Brigt Kristensen, som også har skrevet et forord. Ellers inneholder bulletinen en artikkel av Torbjørn Kalberg, «Herbert Marcuse en fornyer av marxismen?», og en artikkel av Kjell Skjervo, «Sosialismens forfall fra vitenskap til utopi».

Angrepet kan sammenfattes i følgende tre påstander:

  1. Marcuses teori om arbeiderklassens borgerliggjøring er en teori som benekter klassesamfunnets eksistens, og som dermed oppfordrer til klassesamarbeid.
  2. Marcuse legger følgelig «voldsom» vekt på de intellektuelles og ungdommens rolle i den revolusjonære kampen.
  3. Marcuse er opptatt av teknologien, ikke av kapitalismen.

Dette angrepet bygger i hovedsak helt tydelig på et avgjørende, men sviktende hovedpremiss. Og det er at Marcuse mener for eksempel at klassesamfunnet objektivt er opphevet når han sier at det subjektivt synes å være det. Slik må artikkelforfatterne ha oppfattet han. Men dette premisset svikter altså. Marcuse understreker gang på gang at det er en av hans hovedinteresser å avsløre virkeligheten bak ideologien. Og han leverer sterke angrep på den samfunnsvitenskap som lar folks subjektive meninger beskrive den objektive virkelighet og således opphever ideologi til vitenskap.

Når det gjelder påstand nr. 1, er det altså ikke riktig at Marcuse benekter klassesamfunnets eksistens. Han sier tvert om at klassesamfunnet eksisterer, og han gjør noe mer: Han viser ved hvilke midler det fungerer, blant annet utbyttingen, manipuleringen og indoktrineringen av arbeiderklassen.

Til påstand nr. 2 er det å si at Marcuse på ingen måte har tro på at studentene alene kan lage noen revolusjon. Et sitat fra Det muliges utopi: «Aller først vil jeg atter forebygge den misforståelse at jeg skulle betrakte den intellektuelle opposisjonen i og for seg som en allerede foreliggende revolusjonær kraft, eller hippies som proletariatets arvinger.»

Til påstand nr. 3 er det å si at det av anmeldelsen ovenfor skulle gå klart fram at Marcuse i høyeste grad er opptatt av kapitalismen. Han er riktignok også opptatt av vitenskap og teknologi. Han er opptatt av at vitenskap og teknologi, i og med at de er i ferd med å bli de viktigste produktivkrefter, er blitt noen av kapitalismens viktigste redskaper for undertrykkelse, og han er opptatt av den ideologiske funksjon de har i kraft av det selvstendige, rasjonelle herredømmet de synes å utøve.

SUF-bulletinens kritikk utmerker seg altså ikke med særlig rasjonell styrke. Artiklene forvrenger Marcuse i den grad at det nesten er umulig å kjenne han igjen fra hans bøker. De er også fulle av selvmotsigelser. Dette feier Brigt Kristensen ganske suverent til side med følgende merknad: «Sannsynligvis er det uklarheter og selvmotsigelser av Marcuse.» For undertegnede synes det snarere som om det enten er slik at artikkelforfatterne har lest lite eller ingenting av den filosof de kritiserer, eller så har de lest Marcuse som en viss mann leser Bibelen. Det er dette som gjør kritikken interessant, ikke dens innhold i og for seg.

SUF er en ungdomsorganisasjon som har satt revolusjonen på programmet (og dette er utmerket), men dessuten har SUF-ledelsen gått i spissen for å innføre en språkbruk og en taktikk som hører hjemme i en revolusjonær situasjon. Dermed vil riktigheten av den nåværende SUF-ledelsens taktikk stå og falle med spørsmålet om vurderingen av situasjonen har vært riktig. Den vil stå eller falle med spørsmålet om situasjonen er subjektivt revolusjonær, med spørsmålet om «klassekampens konkrete virkelighet» er en subjektiv virkelighet.

I tilknytning til dette vurderer Marcuse i sine bøker situasjonen totalt forskjellig fra ledende SUF-ere. Han mener at vi ikke står i en subjektivt revolusjonær situasjon. Hvis han har rett, tar SUF med sin taktikk feil. Den eneste forklaringen på en kritikk av Marcuse som skyter så helt utenfor målet, er at en ikke har innsett rekkevidden av ens språkbruk og taktikk, og at en dermed reagerer irrasjonelt på en analyse som en instinktivt føler går på tvers av ens egen taktikk.

Vi som er enige med Marcuse, blir, som Kjell Skjervø skriver, hengende fast i det dilemmaet at behovene for revolusjon undertrykkes av kapitalismen. Denne undertrykkelse av behovene kalte gamle Karl Marx fremmedgjøring. Vi tror sosialismen er vanskelig, men mulig. Kanskje går det an å gjøre den for lett, og dermed umulig.

Kommentarer