Sosialismen som utopi er død – men levende mulighet?

Hvilken teori om sosialismen i de vestlige land har Herbert Marcuse framsatt? Og kan man imøtegå den kritikk visse venstre-grupper har rettet mot Marcuse?

Email: hhee@nytid.no
Publisert: 2019-03-01

Denne artikkelen er 1. en anmeldelse av de to bøkene av den tysk-amerikanske filosofen Herbert Marcuse som i år er kommet på norsk, Det endimensjonale mennesket (Pax) og Det muliges utopi» (Gyldendal), og 2. et forsøk på å tilbakevise den kritikk som fra ledende SUF-hold er rettet mot den samme Marcuse.

Mens Marcuse i avslutningen av Det endimensjonale mennesket er svært pessimistisk på sosialismens vegne ved å vise til mangelen på revolusjonære subjekter i det moderne industrisamfunn, åpner han optimistisk i Det muliges utopi med å erklære at sosialismen som utopi er død og er blitt en levende mulighet. Dette beror ikke på at analysen i de to bøkene er vesentlig forskjellig, men på forskjellige understrekninger innen samme analyse. At understrekningene er forskjellige, har muligens bakgrunn i at Det endimensjonale mennesket kom ut i 1964 – før oppsvinget i en internasjonal studentbevegelse, mens Det muliges utopi først kom i 1967, og er et referat av diskusjoner med opprørsstudentene i Berlin.

Revolusjonært subjekt betyr hos Marcuse en bevegelse som forkaster det Bestående, og går inn for å oppheve det revolusjonært. Arbeiderklassen er et revolusjonært subjekt i den grad den er bevisst at dens interesser ikke er tjent med det kapitalistiske samfunnet, og kjemper for å erstatte det med et samfunn som tjener arbeiderklassens og dermed allmennhetens interesser, og ikke en liten herskergruppes interesse av å opprettholde sitt herredømme. En arbeiderklasse som ikke er dette bevisst, er bare objekt, det vil si bare et mulig revolusjonært subjekt.

En av Marcuses hovedteser i «Det endimensjonale mennesket» er at arbeiderklassen i det moderne industrisamfunnet ikke lenger er et revolusjonært objekt. Det endimensjonale mennesket er å forstå som et menneske som ikke ser utover det Beståendes dimensjon som ikke ser muligheten eller ønskeligheten av å forandre det Bestående. Marcuses dom er at arbeiderne ikke oppfatter at deres interesser er i strid med det Bestående, men at de derimot har identifisert seg med sine undertrykkeres interesser.

Marcuse sier med andre ord noe som ikke er særlig originalt, nemlig at arbeiderklassen er «borgerliggjort». Det originale er at han ikke feller dette som en moralsk eller …

Abonnement halvår kr 450

Kjære leser. Du har lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Legg igjen et innlegg

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.