Sosialismen som utopi er død – men levende mulighet?

Hvilken teori om sosialismen i de vestlige land har Herbert Marcuse framsatt? Og kan man imøtegå den kritikk visse venstre-grupper har rettet mot Marcuse?

Avatar
Email: hhee@nytid.no
Publisert: 01.03.2019

Denne artikkelen er 1. en anmeldelse av de to bøkene av den tysk-amerikanske filosofen Herbert Marcuse som i år er kommet på norsk, Det endimensjonale mennesket (Pax) og Det muliges utopi» (Gyldendal), og 2. et forsøk på å tilbakevise den kritikk som fra ledende SUF-hold er rettet mot den samme Marcuse.

Mens Marcuse i avslutningen av Det endimensjonale mennesket er svært pessimistisk på sosialismens vegne ved å vise til mangelen på revolusjonære subjekter i det moderne industrisamfunn, åpner han optimistisk i Det muliges utopi med å erklære at sosialismen som utopi er død og er blitt en levende mulighet. Dette beror ikke på at analysen i de to bøkene er vesentlig forskjellig, men på forskjellige understrekninger innen samme analyse. At understrekningene er forskjellige, har muligens bakgrunn i at Det endimensjonale mennesket kom ut i 1964 – før oppsvinget i en internasjonal studentbevegelse, mens Det muliges utopi først kom i 1967, og er et referat av diskusjoner med opprørsstudentene i Berlin.

Revolusjonært subjekt betyr hos Marcuse en bevegelse som forkaster det Bestående, og går inn for å oppheve det revolusjonært. Arbeiderklassen er et revolusjonært subjekt i den grad den er bevisst at dens interesser ikke er tjent med det kapitalistiske samfunnet, og kjemper for å erstatte det med et samfunn som tjener arbeiderklassens og dermed allmennhetens interesser, og ikke en liten herskergruppes interesse av å opprettholde sitt herredømme. En arbeiderklasse som ikke er dette bevisst, er bare objekt, det vil si bare et mulig revolusjonært subjekt.

En av Marcuses hovedteser i «Det endimensjonale mennesket» er at arbeiderklassen i det moderne industrisamfunnet ikke lenger er et revolusjonært objekt. Det endimensjonale mennesket er å forstå som et menneske som ikke ser utover det Beståendes dimensjon som ikke ser muligheten eller ønskeligheten av å forandre det Bestående. Marcuses dom er at arbeiderne ikke oppfatter at deres interesser er i strid med det Bestående, men at de derimot har identifisert seg med sine undertrykkeres interesser.

Marcuse sier med andre ord noe som ikke er særlig originalt, nemlig at arbeiderklassen er «borgerliggjort». Det originale er at han ikke feller dette som en moralsk eller endelig dom. Hans hovedinteresse og hovedfortjeneste i «Det endimensjonale mennesket» er hans påvisning av at selv om klassekampen ligger nede, er ikke klassesamfunnet opphevet, hans påvisning av at klassesamfunnet fungerer mer effektivt enn noen gang, av at utbyttingen bare tar mer sinnrike former enn tidligere.

Ny Tid i julegave

Nøkkelen til Marcuses forståelse av moderne kapitalisme er den egenskap han betegner som kapitalismens irrasjonelle rasjonalisme. Depresjonen i 1929, som var resultat av en voksende kløft mellom tilbud og etterspørsel, satte en endelig stopper for det ikke-regulerte, frie næringsliv. Siden den gang er ressursene og markedet blitt stadig sterkere samordnet i en statlig regulert monopolkapitalisme. Gapet mellom tilbud og etterspørsel er blitt helet gjennom 1. større statlige bestillinger, særlig militære, til det private næringsliv, og 2. utbygging av et omfattende trygdesystem og større lønnsutbetalinger. Dette har ikke minsket herredømmet. Det er snarere konsentrert og rasjonalisert på færre hender, men er til gjengjeld mindre gjennomsiktig på grunn av det voksende byråkratiet det omgir seg med.

En av byråkratiets hovedfunksjoner er planlegging. Denne planleggingen skjer ut fra det Beståendes behov, men på grunn av dens tilsynelatende upolitiske ekspert-karakter antar den et rasjonelt skinn. Det mest groteske eksemplet er at det synes rasjonelt å bruke store deler av ressursene på å forberede krig og ødeleggelse. Vitenskap og teknikk blir ideologi, de viktigste forsvarsverkene for herredømmet. Den vitenskap som setter spørsmålstegn ved rasjonaliteten i det Bestående, blir avfeid som irrasjonell, nettopp fordi den ikke tar utgangspunkt i det som er gitt.

Den økte del arbeiderne har fått i kapitalismens velstand, har medført at de identifiserer sine interesser med det Bestående. De ser det som sin interesse å produsere elektriske tannbørster, som de så kan spinke og spare for å kjøpe. De ser det som sin interesse å produsere stadig dårligere biler, som de så må skifte ut oftere og oftere. De ser det som sin interesse å produsere våpen, som makthaverne bruker mot deres klassefeller ute, og kan holde som et ris bak speilet hjemme. De ser det som sin interesse å rasjonalisere og samarbeide om den produksjon som for kapitalismen er produksjon av sosialt nødvendig søppel. De ser det kort sagt som sin interesse å produsere sin egen undertrykkelse.

Den misnøye arbeiderne føler under systemet, manipuleres bort av en mer og mer effektiv industri-sosiologi og psykologi. Marcuse nevner som eksempel hvorledes amerikanske industripsykologer går til verks overfor arbeidere som sier at lønna er for lav. I et slikt utsagn ligger en potensiell misnøye med hele systemet. Denne misnøyen manipuleres bort ved at en individualiserer utsagnet: En finner ut at den spesielle arbeideren som sa dette for eksempel sto i den spesielle situasjon at han hadde kona på sykehus, eller hadde en ubetalt avbetalingsrate hengende over seg. Den enkelte arbeider blir så hjulpet i den spesielle situasjonen.

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.