Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Sosialdemokrater og leninister

Dag Østerberg
Dag Østerberg
Forfatter, professor. (1938–2017) Siden 1960-årene vært en av Norges fremste sosialteoretikere og intellektuelle, som bl.a. har gitt viktige bidrag til den såkalte positivismedebatten og vist en kritisk profil i sine skrifter.
REFORM OG REVOLUSJON / Nå i valgforbundsbestrebelsenes tid er det kanskje et forsøk verdt å prøve å tenke gjennom begrepene om reform og revolusjon.

Nå i valgforbundsbestrebelsenes tid er det kanskje et forsøk verdt å prøve å tenke gjennom begrepene om reform og revolusjon. Forholdet mellom de to begrepene anses i alminnelighet som en motsetning – hva slags motsetning dreier det seg så om?

En tolkning av motsetningsforholdet kunne være at reformistene er de som trives såpass bra, eller i bokstavelig og overført betydning har såpass mange aksjer i sitt samfunns nåværende oppbygging at de ytterst nødig vil være med på politiske tiltak hvor følgene er usikre. «Man vet hva man har, men ikke hva man får» – «Play safe». Politiske bevegelser som prøver å endre selve produksjonsmåten i samfunnet – eiendoms- og arbeidsforholdene, materiellstrukturen osv. – vil fra dette hold lett fortone seg som eventyrlige, til tross for at reformistene til syvende og sist («prinsipielt») kan være enig i at produksjonsmåten er ufornuftig og urettferdig.

Men produksjonsmåten har også sine åpenbare fordeler, ikke minst for dem selv, og derfor nøyer de seg med å fremme eller støtte mindre forbedringer av samfunnsformasjonen.

Revolusjon

Tilsvarende blir de revolusjonære å finne blant de samfunnsmedlemmene som med Det kommunistiske manifestet#s ord, «ikke har annet å tape enn sine lenker». Det blir de som ikke har noe å sette overstyr, det blir de desperate, dvs. de som kan la alt håp fare dersom ikke samfunnsformasjonen forbedres vesentlig. Derfor tenker man seg at de er villige til å ofre eller satse alt, i motsetning til reformistene. Slik folket blir motsetningen mellom revolusjonære og reformister som mellom de varme og de lunkne.

Fra alle hold er det nå et overbud av langtidsprogrammer, perspektivskisser, prognoser, fremtidsforskning og futurologi.

Imidlertid er det på det rene at det hører til unntaket at de er de som har det verst, som går inn for å rokke samfunnsbyggingens produksjonsmåte – og følgelig blir denne tolkningen lite treffende.

En annen tolkning går ut på at reformistene er innstilt på å holde seg innen lovens og ordensvernets opptrukne grenser, mens de revolusjonære er oppsatt på å omforme produksjonsmåten med vold. Reform tenkes her som en fredelig forandring, revolusjon som et voldelig opprør. Men denne utlegningen av forskjellen er ugunstig for de revolusjonære, fordi den forlener reformistene med et skinnhellig skjær. For i virkeligheten er alle grupperinger i samfunnet innstilt på vold i nødsfall. «Nød bryter alle lover». Kanskje er det heller slik at det er de som høster størst fordel av vår produksjonsmåte som mest av alle er beredt på vold.

Gradualister og leninister

En tredje tolkning kunne gå ut fra den opprinnelige betydning av revolusjon – «omveltning»: Å ville revolusjon skulle da si å tilsikte en brå, hurtig forandring av samfunnsformasjonen – mens reformisten går inn for langsiktige endringer. Dette er kanskje hovedtolkningen. Og likevel: La oss sammenligne sosialdemokratene og leninistene på dette punktet.

De er villige til å ofre eller satse alt, i motsetning til reformistene.

De første er «gradualister», dvs. går inn for gradvis omforming av samfunnsforholdene, smått om senn. «Me skal koma, um inkje så brått». Og veien er å beherske statsapparatet.

Og leninistene? De vil først «knuse borgerstaten», deretter opprette et nytt statsapparat, som deretter, smått om senn, på temmelig, ja, meget lang sikt skal få smuldre eller dø bort.

I praksis har disse to teoriene mye kommet ut på ett, fordi begge er enige om at produksjonsmåten selv forandres langsomt, og begge enes om statsapparatets betydning. Det de strides om, er først og fremst om det er viktig eller riktig eller gode utsikter for å gjennomføre et statskupp. Men et statskupp er ikke i seg selv noe som omformer samfunnsbygningens produksjonsmåte.

Mer alment har striden om samfunnsforandringer selv forandret seg mye, selv bare etter siste krig. Mindre enn noen gang er kapitaleierne og andre ledende skikt særlig konservative. Tvertom. Alle er nå innstilt på forandring. Fra alle hold er det nå et overbud av langtidsprogrammer, perspektivskisser, prognoser, fremtidsforskning, futurologi og hva det nå heter, og farten er upåklagelig omkring oss. Bystrøk raseres og trafikkmaskiner settes opp i stedet, bygder avfolkes, næringsgrener nedlegges og omlegges, forbruksvarene og forbruksmønstrene forvandles ustanselig, og fjernsynsmediet avskaffer gamle samværsformer.

Kanskje er det sant at Kapitalen er den samme, uansett sine fremtredelsesformer, uansett hvordan den kler seg ut. Men en slik iakttagelse hjelper oss ikke til å skille de gode forandringer fra de dårlige, og det gjør heller ikke skillet mellom reform og revolusjon.

Hva munner dette ut i? For min egen del: Å la begrepene om reform og revolusjon hvile en stund. I mine øyne går ikke hovedskillet mellom reformister og revolusjonære, men mellom den som stoler på at industriproduksjonen har en alment frigjørende virkning, og dem som tviler på at det (lenger) er noen entydig forbindelse mellom på den ene siden industriell endring og vekst, og på den annen side frigjøring og nedtrapping av tvangen og , rredømme#t i samfunnet.

- egenannonse -

Siste kommentarer:

Siste artikler

En ideell fredsavtale som fører til at krigen opphører én gang for alle

FRED: Tre hundre år etter at Immanuel Kant ble født, er den prøyssiske filosofens argumenter for en rasjonell, klarsynt pasifisme mer aktuelle enn noensinne. Europa har i den senere tid blitt et sted der motsetningen mellom det gode og det onde rutinemessig påberopes for å rettferdiggjøre uansvarlig brutalitet, og der krigstrommene lyder stadig høyere. Kant er kjent som forfatteren av et av filosofihistoriens mest berømte antikrigsessays: Den evige fred. Kants kosmopolitisme tar utgangspunkt i menneskets opprinnelige, felles besittelse av jorden og innebærer en anerkjennelse av en ‘rett’ til å besøke alle steder uten å bli behandlet med fiendtlighet.

Hvor er rettssikkerheten?

KOMMENTAR: Siden 11. februar 2023 har Ilaria Salis sittet fengslet i Budapest for drapsforsøk på to militante nynazister. Hun erklærer seg uskyldig. Påtalemyndigheten har nedlagt påstand om 11 års fengsel, 24 år hvis hun ikke tilstår. Hva er det med Ungarn?

Det forbanna kvinnespråket

SEXISME: Da hun døde av kreft i fjor, 51 år gammel, var Michela Murgia blitt et feministikon i Italia. Som forfatter og dramatiker vant hun høythengende priser på 00-tallet før hun begynte å se skrivingen som et instrument for aktivismen. Som journalist og feminist forsto hun virkelig kraften i symbiosen av lyd og skrift. Ord betyr noe, de kan splitte, og de kan smitte.

«Kulturen vår består av knuste steinbiter, men nåtidens sollys faller konstant på dem, og der ligger håp.»

POESI: NY TID presenterer her filippinske Cirilo F. Bautista. Han er en internasjonalist, påvirket av europeisk og amerikansk høymodernisme. For Bautista er det ingen annen måte å forstå den filippinske nåtidens politikk enn ved å gjenfortelle dens historie.

Feministisk utenrikspolitikk – teori og praksis

FEMINISME: I Why the Future of Foreign Policy is Feminist forsøker Kristina Lunz å gi feministisk utenrikspolitikk et konkret innhold. Sverige, Canada, Tyskland, Frankrike og Mexico har innført sin egen feministiske utenrikspolitikk. Men det er ingen automatikk mellom økt kvinnelig representasjon og bedrede forhold for kvinner generelt.

Skamløs kunnskapsrikdom

TIDSSKRIFT: Trues tidsskrifter som en del av den litterære offentligheten av å bli utradert? Den utprøvende kritikken, den som våger å være selvstendig litteratur, våger å være selvrefererende, innoverskuende og selvimpliserende.

Var Dag Hammarskjöld homofil?

FILM: Hammarskjölds humor, dramatikk, varme, aksjonisme, sinne, ironi, møter med presse og ungdom, hans åndelig og sjelelig grubling danner uendelig rike og fascinerende muligheter som regissør Per Fly bare unntaksvis berører i denne nye filmen.

Postkolonial og maktkritisk

HOLBERGPRIS-VINNER: Achille Mbembes bøker kretser alle om hvordan folket i postkoloniale stater holdes nede og marginaliseres. Men også om hvordan demokrati i dag ikke fungerer fordi trusler, vold og drap holder folk borte fra den offentlige sfæren, fra debattene, fra å kunne si hva man mener av frykt for å miste jobben, bli satt i fengsel eller drept.

Jeg var helt ute av verden

Essay: Forfatteren Hanne Ramsdal forteller her hva det vil si å bli satt ut av spill – og komme tilbake igjen. En hjernerystelse fører blant annet til at hjernen ikke klarer å dempe inntrykk og følelser.

Når man i stillhet vil disiplinere forskningen

PRIO: Mange som reiser spørsmål om legitimiteten til USAs kriger, synes å bli presset ut fra forsknings- og mediainstitusjoner. Et eksempel er her Institutt for fredsforskning (PRIO), som har hatt forskere som historisk sett har vært kritiske til enhver angrepskrig – som neppe har tilhørt atomvåpnenes nære venner.

Er Spania en terrorstat?

SPANIA: Landet får skarp kritikk internasjonalt for politiets og sivilgardens utstrakte bruk av tortur som aldri straffeforfølges. Regimeopprørere fengsles for bagateller. Europeiske anklager og innvendinger ignoreres.

Er det noen grunn til å juble over koronavaksinen?

COVID-19: Fra offentlig hold ytres det ingen reell skepsis til koronavaksinen – man anbefaler vaksinering, og folket er positive til vaksinen. Men er omfavnelsen av vaksinen basert på en informert beslutning eller et blindt håp om en normal hverdag?

De militære sjefene ville utslette Sovjet og Kina, men Kennedy sto i veien

Militært: Vi tar for oss amerikansk strategisk militærtenkning (SAC) fra 1950 til i dag. Kommer den økonomiske krigen å bli supplert ved en biologisk krig?

Hjemlengsel

Bjørneboe: Jens Bjørneboes eldste datter reflekterer i dette essayet over en mindre kjent psykologisk side ved sin far.

Arrestert og satt på glattcelle for Y-blokka

Y-BLOKKA: Fem demonstranter ble ført vekk i går, blant dem Ellen de Vibe, tidligere direktør i Oslos plan- og bygningsetat. Samtidig havnet Y-interiøret i containere.

En tilgitt, lutret og salvet korgutt

Tangen: Finansnæringen tar kontroll over norsk offentlighet.

Michael Moores nye film: Kritisk til alternativ energi

MiljøFor mange er grønne energiløsninger bare en ny måte å tjene penger på, hevder regissør Jeff Gibbs.

Pandemien vil skape en ny verdensorden

Mike Davis: Ifølge aktivisten og historikeren Mike Davis ligger det i ville reservoarer, som blant flaggermus, opptil 400 typer koronavirus som bare venter på å smitte over til andre dyr og mennesker.

Sjamanen og den norske ingeniøren

SAMHOLD: Forventningen om et paradis fritt for moderne framskritt ble til fortellingen om det motsatte, men mest av alt handler Newtopia om to svært ulike menn som støtter og hjelper hverandre når livet er som mest brutalt.

Hudløs eksponering

Anoreksi: Ublu bruker Lene Marie Fossen sitt eget forpinte legeme som lerret for sorg, smerte og lengsel i sine serier av selvportretter – aktuelle både i dokumentarfilmen Selvportrett og i utstillingen Gatekeeper.