(THIS ARTICLE IS MACHINE TRANSLATED by Google from Norwegian)
Nå i valgforbundsbestrebelsenes tid er det kanskje et forsøk verdt å prøve å tenke gjennom begrepene om reform og revolusjon. Forholdet mellom de to begrepene anses i alminnelighet som en motsetning – hva slags motsetning dreier det seg så om?
En tolkning av motsetningsforholdet kunne være at reformistene er de som trives såpass bra, eller i bokstavelig og overført betydning har såpass mange aksjer i sitt samfunns nåværende oppbygging at de ytterst nødig vil være med på politiske tiltak hvor følgene er usikre. «Man vet hva man har, men ikke hva man får» – «Play safe». Politiske bevegelser som prøver å endre selve produksjonsmåten i samfunnet – eiendoms- og arbeidsforholdene, materiellstrukturen osv. – vil fra dette hold lett fortone seg som eventyrlige, til tross for at reformistene til syvende og sist («prinsipielt») kan være enig i at produksjonsmåten er ufornuftig og urettferdig.
Men produksjonsmåten har også sine åpenbare fordeler, ikke minst for dem selv, og derfor nøyer de seg med å fremme eller støtte mindre forbedringer av samfunnsformasjonen.
Revolusjon
Tilsvarende blir de revolusjonære å finne blant de samfunnsmedlemmene som med Det kommunistiske manifestet#s ord, «ikke har annet å tape enn sine lenker». Det blir de som ikke har noe å sette overstyr, det blir de desperate, dvs. de som kan la alt håp fare dersom ikke samfunnsformasjonen forbedres vesentlig. Derfor tenker man seg at de er villige til å ofre eller satse alt, i motsetning til reformistene. Slik folket blir motsetningen mellom revolusjonære og reformister som mellom de varme og de lunkne.
Fra alle hold er det nå et overbud av langtidsprogrammer, perspektivskisser, prognoser, fremtidsforskning og futurologi.
Imidlertid er det på det rene at det hører til unntaket at de er de som har det verst, som går inn for å rokke samfunnsbyggingens produksjonsmåte – og følgelig blir denne tolkningen lite treffende.
En annen tolkning går ut på at reformistene er innstilt på å holde seg innen lovens og ordensvernets opptrukne grenser, mens de revolusjonære er oppsatt på å omforme produksjonsmåten med vold. Reform tenkes her som en fredelig forandring, revolusjon som et voldelig opprør. Men denne utlegningen av forskjellen er ugunstig for de revolusjonære, fordi den forlener reformistene med et skinnhellig skjær. For i virkeligheten er alle grupperinger i samfunnet innstilt på vold i nødsfall. «Nød bryter alle lover». Kanskje er det heller slik at det er de som høster størst fordel av vår produksjonsmåte som mest av alle er beredt på vold.
Gradualister og leninister
En tredje tolkning kunne gå ut fra den opprinnelige betydning av revolusjon – «omveltning»: Å ville revolusjon skulle da si å tilsikte en brå, hurtig forandring av samfunnsformasjonen – mens reformisten går inn for langsiktige endringer. Dette er kanskje hovedtolkningen. Og likevel: La oss sammenligne sosialdemokratene og leninistene på dette punktet.
De er villige til å ofre eller satse alt, i motsetning til reformistene.
De første er «gradualister», dvs. går inn for gradvis omforming av samfunnsforholdene, smått om senn. «Me skal koma, um inkje så brått». Og veien er å beherske statsapparatet.
Og leninistene? De vil først «knuse borgerstaten», deretter opprette et nytt statsapparat, som deretter, smått om senn, på temmelig, ja, meget lang sikt skal få smuldre eller dø bort.
I praksis har disse to teoriene mye kommet ut på ett, fordi begge er enige om at produksjonsmåten selv forandres langsomt, og begge enes om statsapparatets betydning. Det de strides om, er først og fremst om det er viktig eller riktig eller gode utsikter for å gjennomføre et statskupp. Men et statskupp er ikke i seg selv noe som omformer samfunnsbygningens produksjonsmåte.
Mer alment har striden om samfunnsforandringer selv forandret seg mye, selv bare etter siste krig. Mindre enn noen gang er kapitaleierne og andre ledende skikt særlig konservative. Tvertom. Alle er nå innstilt på forandring. Fra alle hold er det nå et overbud av langtidsprogrammer, perspektivskisser, prognoser, fremtidsforskning, futurologi og hva det nå heter, og farten er upåklagelig omkring oss. Bystrøk raseres og trafikkmaskiner settes opp i stedet, bygder avfolkes, næringsgrener nedlegges og omlegges, forbruksvarene og forbruksmønstrene forvandles ustanselig, og fjernsynsmediet avskaffer gamle samværsformer.
Kanskje er det sant at Kapitalen er den samme, uansett sine fremtredelsesformer, uansett hvordan den kler seg ut. Men en slik iakttagelse hjelper oss ikke til å skille de gode forandringer fra de dårlige, og det gjør heller ikke skillet mellom reform og revolusjon.
Hva munner dette ut i? For min egen del: Å la begrepene om reform og revolusjon hvile en stund. I mine øyne går ikke hovedskillet mellom reformister og revolusjonære, men mellom den som stoler på at industriproduksjonen har en alment frigjørende virkning, og dem som tviler på at det (lenger) er noen entydig forbindelse mellom på den ene siden industriell endring og vekst, og på den annen side frigjøring og nedtrapping av tvangen og , rredømme#t i samfunnet.
