Sosial dumping en myte

Norsk debatt om tjenestedirektivet er på villspor. Vi diskuterer ikke reelle utfordringer og muligheter ved direktivet, men problemer som ikke er der. Tjenestedirektivet vil bli vedtatt i en eller annen form, så vi må tenke nytt.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Tjenestedirektivet skal virkeliggjøre EUs målsetning om et indre marked for tjenester. Forslaget foreskriver forenkling av formaliteter og «opprinnelseslandprinsippet»: at tjenestetilbyderens hjemlands regler gjelder for godkjenning og utførelse av tjenesten. Ansvaret for kontroll av tjenesten ligger hos hjemlandet til tjenestetilbyder. For at dette skal virke, skal vertslandet hjelpe hjemlandet med kontroll av driften av tjenesten, men kun på hjemlandets forespørsel.

Reaksjonene på forslaget har fokusert på sosial dumping. Det blir påstått at opprinnelseslandsprinsippet medfører at bedrifter kan se bort fra arbeidsmiljø- og lønnsbestemmelser i vertslandet, og at økt handel med tjenester betyr økt konkurranse på pris og dermed også på lønn. Ingen av delene er rett.

Hvis et firma fra ett land utfører en tjeneste i et annet land og arbeiderne ikke er fast i landet tjenesten utføres, er de utstasjonerte arbeidstakere. Direktivforslaget bevarer reglene i direktiv 96/71/EF, som sier at vertslandets arbeidsmiljø- og lønnsregler skal følges, og at vertslandet skal kontrollere arbeidsforholdene. Sosial dumping som følge av at bedrifter flytter til andre land for å tilby de samme tjenestene som tidligere, men med dårligere arbeidervern, vil ikke gå an under disse reglene.

At økt konkurranse betyr lavere lønninger er en ufullstendig tanke. Mange tjenester kan bare gjøres der kundene er. Andre tjenester utføres i stor grad fra et annet sted allerede i dag. Skulle forslaget til tjenestedirektiv medføre noen forandring, må det skyldes at en rekke bedrifter plutselig flytter sin administrasjon til land med dårlige standarder for godkjenning og kontroll av driften, fordi de der kan drive billigere og underby og utkonkurrere bedrifter med høyere kvalitetsstandarder. Siden disse landene også har lavere lønnskostnader, ville arbeidstakeres lønns- og arbeidsvilkår undergraves. Imidlertid er de språklige, kulturelle og PR-messige kostnadene som må overvinnes ganske store, og gjør det lite lønnsomt å flytte driften. Det gir lite grunnlag for å tro at tjenestedirektivet ville ført til utstrakt sosial dumping.

Forslaget til tjenestedirektiv har andre brister enn sosial dumping. En rapport for Europaparlamentets komité for arbeid og sosiale saker påpeker juridiske problemer som kan få store ringvirkninger, perspektiver som ikke har vært oppe i norsk debatt:

  • Direktivets omfang er uklart. Det kan gi en rask deregulering av nasjonale markeder for det vi i Norge ser på som et offentlig ansvar – som helsetjenester, arbeidsformidling og hjemmehjelp – med de negative konsekvenser det kan gi for kvalitet og kostnad for tjenestebruker.
  • Harmoniseringer av regelverk mellom EU-landene har ikke kommet langt nok til å skape nok tillit til at opprinnelseslandprinsippet kan gjennomføres uten at forbrukerne av tjenestene risikerer å få dårligere kvalitet.

Nordmenn misforstår også prosessene i EU. Tjenestedirektivet er gjenstand for den såkalte medbestemmelsesprosedyren, hvor forslag går fram og tilbake mellom Kommisjonen, Europaparlamentet og Rådet inntil de to sistnevnte blir enige. Underveis kan Kommisjonen revidere sitt forslag, eller trekke det tilbake. Siden januar 2004 har forslaget til tjenestedirektiv ligget i Europaparlamentet, hvor fagkomiteen vedtok sin innstilling 24. november. I innstillingen lå en rekke kompromissforslag som trolig blir vedtatt, blant annet at:

  • De fleste offentlige tjenester unntas fra direktivet, og det slås eksplisitt fast at direktivet ikke skal medføre privatisering. En rekke andre tjenester unntas også.
  • Direktivet må vike for mer sektorspesifikke regler.
  • Kontrollansvaret vil ligge hos vertslandet, som også kan kreve at hjemlandet utfører visse kontroller. Kravene til forenkling er drastisk redusert, og det vil være mulig å utøve skjønn i godkjenning av tjenesteutøvere.

Opprinnelseslandprinsippet er det ennå ikke enighet om. Det er også uklarheter rundt omfang, men i sum har Europaparlamentet fått til enighet om å avverge noen av de verste konsekvensene. Endelig avslutning av denne fasen er ved plenumsbehandling i januar/februar. Etterpå uttaler Kommisjonen seg, og ansvarlig kommissær, Charles McCreevy, har alt sagt at forslaget blir endret drastisk før Rådets første lesning, i tråd med en del av kritikken. Så vil Europaparlamentet ha sin andre lesning, før eventuelle sluttforhandlinger mellom det og Rådet. Prosessen vil ta minst ett år til. Da er det pinlig at norske statsråder, fagbevegelse og andre alt nå krever EØS-reservasjon mot dette direktivet. Jeg har tre innspill til andre løsninger:

1) Norske myndigheter kan kontakte EUs regjeringer og lage konstruktive forslag til gode løsninger på felles nasjonale problemer med direktivet. Å spille på norske forhold er en blindvei. Bygger vi på felles interesser og utvikler god argumentasjon vil andre regjeringer tale vår sak ved å argumentere for seg selv i Rådet.

2) Norske aktører må drive omfattende lobbyisme overfor Europaparlamentet. Brevskriving holder ikke. Når andre lesning kommer, må norske aktører kontakte de relevante parlamentarikerne og foreslå løsninger på de flokene som har oppstått i Rådet.

3) Norske politikere og organisasjoner bør bruke sine nettverk i europeiske partigrupper og plattformer. Myndighetene kan organisere et forum for tjenestedirektivet hvor de norske aktørene kan møtes for å utveksle informasjon og erfaringer og diskutere strategi. Dette forumet må være åpent, og posisjonene Norge inntar bør være godt kjent og debattert hjemme. Bred forankring kan være avgjørende for å gi legitimitet under EØS-behandling siden.

Rasling med reservasjonsretten møter liten forståelse i Brussel, og kan i ytterste konsekvens føre til konfrontasjon mellom EU og Norge eller Norge og våre EFTA-partnere. Det ønsker de færreste utenfor nei-kjernen. Vi kan bidra til å videreutvikle en veletablert tjenestesektor, uten sosial dumping eller dårligere kvalitet på tjenestene. Skal vi få et mer bærekraftig Europa med arbeid til alle, må vi satse på tjenestemarkedet. Det krever en mer konstruktiv innstilling enn den norske debatten har vært preget av så langt.

Christer Gulbrandsen er prosjektkoordinator, Brusselkontoret AS.

---
DEL

Legg igjen et svar