Sosial dumping en bitter realitet

Christer Gulbrandsen vil i julenummeret ha det til at sosial dumping er en myte – og at forslaget til tjenestedirektiv ikke øker faren for sosial dumping. Begge deler er grunnleggende feil.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Forslaget til tjenestedirektiv øker faren for sosial dumping nettopp fordi europeisk arbeidsliv alt på forhånd er sønderrevet av sosial dumping. Enhver regelendring som øker konkurransen i arbeidslivet, øker samtidig omfanget av sosial dumping. Men det å øke konkurransen, er hele hensikten med tjenestedirektivet.

To oppslag i Dagens Næringsliv, ett fra april 1990 og ett fra august 1997, viser hva konkurranse fører til – i et Europa der kapitalsida gis stadig større handlefrihet og der offentlige regelverk ikke fungerer etter hensikten.

Bergen 1990

5. april 1990 skildres renholdsbransjen i Bergen slik:

– «Kampen om oppdrag … har utviklet seg til en veritabel krig der alle midler brukes. En rekke selskaper opererer uten å betale moms, skatt eller tarifflønn til ansatte, bare 15-20 av selskapene er seriøse …»

– «…laveste anbud på en jobb kan ligge på en femtedel av høyeste anbud.»

– Selskapene «ansetter først og fremst uorganisert arbeidskraft, og med dagens situasjon på arbeidsmarkedet er det lett å finne personer som tar en jobb lønnet under tariff.»

– «… det er grelle eksempler på krav fra arbeidsgiver om å arbeide opptil syv timer ekstra hver dag uten betaling. En person som ikke var villig til dette fikk sparken.»

Berlin 1997

7. august 1997 skildrer Dagens Næringsliv byggebransjen i Berlin slik: Potsdamer Platz i Berlin var i noen år Europas største byggeplass. Der bygde firma som Daimler-Benz, Sony og ABB en ny bydel til 30 milliarder kroner. Fire tusen bygningsarbeidere var i sving, de færreste av dem var tyske. Tyske bygningsarbeidere ble utkonkurrert av utlendinger som jobba lengre dager til lavere lønn. Portugiserne fikk 8-15 mark timen avhengig av kvalifikasjoner. Rumenere kunne ikke regne med mer enn 5-10 mark. Jobba du svart som illegal innvandrer, var det ingen nedre grense. Russere og ukrainere ble betalt ned til 2 mark timen, under en tiendedel av tysk minstelønn for hjelpearbeidere.

Den største gruppen med legal innreise kom fra Storbritannia og Irland og definerte seg som sjølstendig næringsdrivende. Dermed skulle de ikke trygdes og de jobba gladelig for halvparten av tysk tarifflønn. Det var langt bedre enn å gå arbeidsløse hjemme.

Før tjenestedirektivet

Dette var før tjenestedirektivet. Men utstasjoneringsdirektivet var på plass. Og Bygningsarbeiderforbundet IG Bau hadde fått i gjennom en lov som likner på vår lov om allmenngjøring av tariffavtaler. Den skulle i teorien gi samme lønnsvilkår for alle som jobba på tyske byggeplasser. Denne loven viste seg fullstendig ubrukbar i praksis. 250.000 tyske bygningsarbeidere gikk den gang arbeidsløse – samtidig som 200.000 bygningsarbeidere fra andre land jobba på tyske byggeplasser på vilkår langt under det som tyske arbeidere var vant til.

Utstasjoneringsdirektivet ingen trøst

Christer Gulbrandsen trøster seg med utstasjoneringsdirektivet – som angivelig sier at «vertslandets arbeidsmiljø- og lønnsregler skal følges». Det er riktig at utstasjonerte arbeidstakere er underlagt det meste av norsk arbeidsmiljølov. Det forhindrer ikke at norske aviser fra det ganske land stadig har oppslag om hårreisende arbeidsvilkår for utlendinger.

Men det hjelper ikke at det står at «norske lønnsregler» skal følges – for vi har ingen lønnsregler i Norge. Vi kan riktig nok allmenngjøre tariffavtaler – og har gjort det i noen bransjer noen steder i landet. Men det er en tung prosess, og kontrollen er lagt til et Arbeidstilsyn som ikke har kapasitet til å følge opp. Se et utall av eksempler på nettstedet http://www.heis.no/Nyheter.aspx?docid=141

Der det ikke fins tariffavtaler

I den delen av arbeidslivet der det ikke fins tariffavtaler, og den delen vokser for hvert år, fins det derimot ingen lønnsregler. Og det er særlig der tjenestedirektivet vil sikre at konkurransen øker. Den som hevder at økt konkurranse ikke vil øke faren for sosial dumping i denne delen av arbeidslivet, lever i en virkelighet der det ikke fins maktesløse mennesker, bare beroligende setninger i et regelverk.

Uansett hvor mye tjenestedirektivet begrenses og tilskjæres før det blir endelig vedtatt, vil det øke konkurransen mellom mennesker som må livberge seg i de delene av arbeidslivet som alt på forhånd er umenneskeliggjort av en konkurranse de ikke behersker.

Dag Seierstad er EØS-rådgiver for SVs stortingsgruppe og medlem av SVs landstyre.

---
DEL

Legg igjen et svar