Publisert: 08.07.2019
Den svenske regissøren og manusforfatteren Peter Grönlund langfilmdebuterte i 2015 med Flukten (originaltittel Tjuvheder), som med en imponerende troverdighet skildret et miljø på utsiden av det svenske «folkhemmet». Etter endt filmskole hadde Grönlund – i tillegg til å ha laget noen kortfilmer – arbeidet med rusmisbrukere og hjemløse i Stockholm, og han hadde gjort omfattende research under utviklingen av spillefilmdebuten.
Systemkritikk
Flukten handlet om en rusavhengig kvinne som flykter fra Stockholm etter å ha snytt en narkolanger, og som ender opp i en illegal camping-bosetting med folk som på ulike måter har falt utenfor samfunnet. Kun et fåtall av de medvirkende i filmen var profesjonelle skuespillere. Isteden var rollene besatt av folk med tilsvarende eller beslektet bakgrunn som karakterene de gestalter, enten disse er politibetjenter, sosialarbeidere eller mennesker fra de belastede miljøene filmen gir et nokså sjeldent innblikk i. Dette ga Flukten en påtakelig ekthet, som man neppe ville fått med ordinære skuespillere. Hovedrolleinnehaver Malin Levanon er riktignok profesjonell skuespiller, men forberedte seg angivelig til rollen ved blant annet å trekke ut en tann, sove i fengsel, lære å sette sprøyter og gå ned 25 kilo – og ble velfortjent belønnet med en Guldbagge for innsatsen i filmen.
Da jeg så Flukten med regissøren til stede på Thessaloniki Internasjonale Filmfestival, fortalte han til publikum at han hadde en ambisjon om at filmen skulle være systemkritisk, uten at personene i systemet – som politi og sosialarbeidere – skulle framstilles som ondsinnede. Dette er så avgjort en styrke ved filmen. Ikke desto mindre er manuskriptet – som også vant en Guldbagge – fundert på et nokså klassisk, framdriftsskapende spenningsplott. Vel å merke uten at dette går på bekostning av filmens beundringsverdige følelse av autentisitet.
Er du nysgjerrig på papiravisen?Kriminalitet i arv
Nå er Grönlund tilbake med en ny spillefilm, som nylig vant prisen for beste nordiske fiksjonsfilm på festivalen Oslo Pix. Goliat innehar mange av de samme kvalitetene som debutfilmen, ikke minst den samme ektheten. Denne gangen har han utelukkende benyttet seg av folk uten skuespillererfaring til å gestalte rollene, inkludert de mest sentrale karakterene – noe som utvilsomt har krevd en lang og utfordrende castingprosess.
Slik rollefigurene ser det, bidrar ikke myndighetene med stort annet enn å potensielt ta barna vekk fra familien eller sette faren bak murene.
Goliat handler om tenåringsgutten Kimmie, som bor på et mindre sted i Östergötland med sine to småsøsken, en kriminell far og en kronisk syk mor. Da faren må sone en dom på 16 måneder (av faren og hans krets omtalt som et «kaffeopphold», siden det ikke oppleves som stort lengre enn tiden det tar å drikke en kopp kaffe), pekes Kimmie ut til å ivareta farens doplangeroppgaver i denne perioden. Men den unge gutten ser en utvei til en bedre og mer lovlydig framtid gjennom å få seg en lærlingplass i en naboby – og har en sensibilitet og et forsiktig lynne som ikke nødvendigvis passer spesielt godt til å fylle farens røffe sko.
Unik rollebesetning
Fortellingen har også denne gang mange velkjente elementer fra andre filmer, som far/sønn-problematikken og fokuset på vanskelighetene med å komme seg ut av et kriminelt miljø. Dette blir ikke mindre tydelig av at Grönlunds manus er enda mer presist enn i førstefilmen, hvor plottet stadig tetter seg til rundt hovedkarakteren. Men filmskaperen klarer på ny å kombinere dette med en slående autentisitet, som kan tilskrives et formodentlig grundig researcharbeid og en unik rollebesetning. Unge Sebastian Ljungblad i hovedrollen er et åpenbart funn, men aller mest imponerer Joakim Sällquist i rollen som faren Roland.
Filmen skal berømmes for sitt tydelige klasseperspektiv, som ofte
er sørgelig fraværende i norske spillefilmer.
Han har selv erfaring med rusmisbruk og fengselsopphold, og uten tidligere filmerfaring vant også han en Guldbagge for denne rollen. Sällquist har en måte å snakke og bevege seg på som mange skuespillere vil ha vanskeligheter med å tilegne seg – den signaliserer arbeidsklassetilhørighet og et hardt levd liv – samtidig som han evner å uttrykke både kjærlighet og sårbarhet bak den barske fasaden. Denne rollebesetningen er viktige bidragsytere til at miljø- og karakterskildringene igjen oppleves sjeldent ekte, i en film som unngår forenklede inndelinger i godt og ondt.
Klasseperspektiv
Filmen skal dessuten berømmes for sitt tydelige klasseperspektiv, som ofte er sørgelig fraværende i norske spillefilmer. I både form og innhold er det naturlig å sammenlikne Goliat med filmer av britiske sosialrealister som Mike Leigh og Ken Loach, samt av de belgiske Dardenne-brødrene. Filmen tegner et overbevisende bilde av mennesker med begrensede muligheter for å tjene penger på ærlig vis i det postindustrielle småstedssamfunnet, i tillegg til at mange av dem er bundet av lyssky gjeld og gamle feider. Her går roller så vel som konflikter stadig i arv.
Med empati, tilstedeværelse og inngående kjennskap skildrer Grönlund et miljø hvor staten er noe man frykter snarere enn en instans man søker hjelp og støtte hos. Slik rollefigurene ser det, bidrar ikke myndighetene med stort annet enn potensielt å ta barna vekk fra familien eller sette faren bak murene. Tilbake står individet, familien og forbryternes lojalitet – eller «tjuvheder», om man vil.
Også for denne filmen ble Peter Grönlund belønnet med en Guldbagge for beste manus, i tillegg til at Goliat vant prisen for beste klipp og musikk. Det er imidlertid skuffende at han ikke ble nominert for sin regi. Mye av filmens fortellerkraft og humanisme springer riktignok ut av det velkonstruerte manuset, men det er vel så mye den virkelighetsnære utførelsen som gir Goliat sin styrke.
Og tittelen? Om jeg skal prøve meg på en tolkning, er dette en film om en David som forventes å bli en Goliat. Men det kan også være at filmens Goliat rett og slett er den sosiale arven.
Goliat går for tiden på norske kinoer (premieredato 28. juni).
