Sorry, Gundersen

Vi trenger mye mer levende skjønnlitteratur om livet innenfor murene, men det er ikke alltid det hjelper om forfatteren har god bakgrunn for egne meninger. Dessverre.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Hovedpersonen i denne jeg-fortellingen er Jonatan, en fyr som fører et språk sånn akterutseilte folk med sans for «Deep Purple in rock» snakker i våre dager, altså en mann i de beste 40-årene. Han er jevngammel med forfatteren og er nok også et Guds barn, men ikke av Guds beste – det skjønner vi ganske tidlig i denne teksten. Amfetamin hører med til noe av det Jonatan liker best. Og kvinner, sjølsagt.

Jonatans venner er av samme ulla, like ustabile, like direkte i språkføringen – og med en vanskelig fortid og antagelig enda vanskeligere framtid. Hvor lang denne framtida blir for enkelte av dem er kanskje bare et spørsmål om dager eller måneder – vi har å gjøre med stoffmisbrukere som har relativt få årer å stikke sprøytespissen i og som trenger hjælp i mer enn én forstand.

«I lysken … og det er et ultimatum, sa jeg bestemt. Motvillig tok hun buksa av seg og satte seg på armlenet til sofaen. Jeg bøyde meg ned … daska henne kjapt noen ganger på innsida av låret ved lysken og kjente med pekefingeren at det fortsatt rant litt blod gjennom årene hennes. Resten var en smal sak. Sekunder seinere satt Claudia atter i sofaen og kopa … enda et stikk nærmere avgang.»

Jonatan har en datter, Mia, på 13 år. Mias mor døde ung, bare 31 år gammel, og er en av mange som narkotikaen har tatt. Forholdet mellom Mia og Jonatan har en sentral plass i boka. Her er for så vidt ansatser til tematikken «barn med foreldre i fengsel», men den utnyttes ikke godt nok.

Romanen er i tre deler. I den første blir vi kjent med Jonatan og vennene hans, det lille miljøet som kretser i en evig runddans om rus og kriminalitet. I den andre delen har Jonatan havna i fengsel. Dette er den mest interessante delen. Ikke minst fordi det er skrevet så lite skjønnlitterært om livet i fengsel her til lands.

Enkelte har (blant annet forlaget) tillatt seg å sammenligne Øivind Marius Gundersen med forfattere som Ingvar Ambjørnsen og Arthur Omre. Etter min mening har Gundersen ingenting til felles med Omre, når det gjelder Ambjørnsen må det eneste likhetstrekket være at de kommer fra samme by: Larvik. Sorry, Gundersen – men du har et stykke igjen til du når det litterære nivået til Ambjørnsen.

Når det gjelder Jonatan, så har han en kamerat med navnet Jon Havre, en ustødig fyr som skal ut på sin første permisjon fra fengslet. Havre er livredd, helt på tuppa, han har ikke vært utafor murene i Skien fengsel på elleve måneder. Jonatan lurer på hva han skal gjøre. «- Dra ut til sjøen, Jonatan. Ut på Mølen, utafor Helgeroa. Der alle de runde glatte steinane ligger og rullær att og fram i fjæra. Der er det ei lita grasslette som jeg veit om og som er grønn hele året … banna bein. Dit vil jeg dra og pule ei deilig og villig dame. Få meg skikkelig grassmus, Jonatan. Er lei av å sitte på cella og runke på eldgamle minner.»

I dette miljøet blir altså få gamle. Jonatan opplever barndomskameratens avgang mens han sjøl sitter fengslet – han sitter og dagdrømmer i ei trang celle med gitter foran vinduet om alle de damene han ikke greier – og har greid – å holde på. Hilde, Elisabeth, Trine og hva de nå heter alle sammen.

Øivind Marius Gundersen debuterer skjønnlitterært med denne boka. Derfor er det ikke like hyggelig å måtte påpeke for potensielle lesere at denne romanen er full av så vel språklige som innholdsmessige/tematiske klisjeer. Kanskje burde erfaringene forfatteren så åpenbart har fra fengslets innside vært bearbeidet og brukt i en mer faglitterær sammenheng. For skjønnlitteratur og fiksjon krever noe langt mer enn bare en god historie og et slags virkelighetsnært sjargongspråk for å bli god. Ja, som det er sagt så ofte når det gjelder storytelling: det kommer overhodet ikke an på om historien er god eller dårlig, men om den er godt fortalt – altså om historiens «hvordan», på hvilken måte den er fortalt.

Språket i Gjentagelsesfare (en tittel som av andre er berømmet for sin mangetydighet – men såpass må man da kunne forvente!) er kanskje troverdig nok både for jeg-fortelleren og de andre karakterene som skildres, men det svinger ikke noe av det for meg, sjøl om det er aldri så muntlig og sjargongaktig. At språket er lagt i en blanding av Vestfold og nedre Telemark dialekt, gjør det ikke nødvendigvis bedre – men bidrar kun til å stedfeste hvor handlingen i romanen utspiller seg.

Det er forskjell på skriftlighet og muntlighet – og en roman er verken et radioteater eller en spillefilm. Den type muntlighet som nærmer seg kjekkaseriet er en vanskelig form å skrive i, den egner seg sikkert bedre for en mer erfaren forfatter. Gundersen prøver seg også på litt mer reflekterende partier, lar Jonatan gjøre seg noen livsfilosofiske betraktninger. Også der faller han gjennom. Romanen ligner for mye på dagboknedtegnelser fra cella.

Her et utdrag fra da Jonatan forelsket seg i Hilde og ble spurt om å være med henne hjem: «Det var ikke nei i min munn, og jeg la i vei mot Ulefoss. Det var i begynnelsen på den ferden og det forholdet som starta så vennskapelig og fint. Side ved side, og etter hvert hand i hand, langs en stille gruslagt sti, en nykter sommer. Og som endte en mørk og stormfull januarnatt med en forferdelig kollisjon på livets motorvei. Akkurat så ille det kan gå når begge sjåførene hevder å ha forkjørsrett og alle trafikkreglene på sin side.»

I kapittelet «Fergemannen» (som åpenbart er en allusjon til gresk mytologi) i del 3 der Jonatan er på rømmen, surrer forfatteren seg bort ved å foreta et umotivert synsvinkelskifte til en allvitende tredjepersonsforteller. Påliteligheten svekkes også ved at Notodden et sted blir forvekslet med Nesodden. Her burde forlaget vært våken i både redigerings- og korrekturarbeidet.

Avslutningen er dessuten svært søkt, nær det melodramatiske og sjølhøytidelig. Forfatteren roter igjen med synsvinkelen og kombinerer jeg-form og tredjepersonsforteller. Kombinasjonen er ikke lett, og Gundersen får det ikke til – dessverre.

Og «dessverre» er nok det mest dekkende ordet for denne romanen. Tema (hvordan komme seg ut av den onde spiralen rus – kriminalitet – fengsel – rus) er interessant nok, det er skrevet så lite om det, forfatteren er på ingen måte talentløs, og han har et tydelig uttrykksbehov og vil så mye. Men i «Gjentagelsesfare» lykkes Gundersen ikke.

---
DEL

Legg igjen et svar