Sorgens tyngdekraft

Essay

I fjor døde min kone på Lovisenbergs hospice etter å ha vært kreftsyk i fire år; det var tarmkreft med spredning – som det siste året rammet henne hardt etter at hun var blitt operert i hodet og bestrålt etterpå, og denne stråling gjorde at hun mistet matlysten all den stund, sa hun selv, alt […]

Balkong I – 2013, etsning 17 x 24 cm  -Nett- 2014, etsning 22 x 23 cm  © Av Giske Sigmundstad. giskesig@yahoo.no
Ole Robert Sunde

Forfatter. Essayist. Skriver jevnlig i Ny Tid. Se Gyldendal

I fjor døde min kone på Lovisenbergs hospice etter å ha vært kreftsyk i fire år; det var tarmkreft med spredning – som det siste året rammet henne hardt etter at hun var blitt operert i hodet og bestrålt etterpå, og denne stråling gjorde at hun mistet matlysten all den stund, sa hun selv, alt smakte metall; da gikk hun raskt ned i vekt, og kortisontablettene hun tok (sammen med andre tabletter; hele vårt kjøkken begynte å minne om et apotek) spiste opp fettet i musklene og hun ble så tynn og skral at det var til å gråte av, og med det skallete hodet og den smale kroppen ble hun, sammen med de andre vi møtte på Ullevål, en slags felles stamme av skallete leptosomer.

Jeg husker alle de gangene vi var på Kreftsenteret på Ullevål og ventet på tur inn til hennes kreftlege, uken etter at hun hadde tatt CT – der satt vi, sammen med mange andre på venterommet, og der var det ikke mye latter, tidlig formiddag, alltid onsdag, og jeg trodde at jeg kunne se hvem som var syke og hvem som var ektefelle, familie eller venner – og alltid satt jeg der med en vond smak i munnen og urolig mage, og jeg kunne se at hun, som hadde vært min kjæreste i 44 år, jobbet hardt for å holde angsten i ro, eller var redd for at jeg skulle bli redd.

Så ble det vår tur, og idet vi gikk inn døren og satte oss for å vente på legen, så håpet jeg alt det jeg kunne at denne gangen måtte resultatene være bra og at spredningen hadde stoppet; vi ventet og mange ganger spurte jeg min kone om det var et godt eller dårlig tegn at legen brukte så lang tid.

Når legen kom inn, så jeg på henne for å lese kroppsspråket og ansiktet hennes, om hun var blid eller alvorlig, eller noe midt imellom, noe som kunne avleses via de resultatene hun hadde fått på CT-prøvene; det var ofte vanskelig, men ikke alltid ettersom hun var profesjonell til fingerspissene og sikkert visste at hun ble gransket, ikke bare av meg, men av alle de hun var kreftlege for.

Etter legekonsultasjonen, og etter at min kone hadde tatt blodprøve, gikk vi dypere inn i Kreftsenteret, for som regel var blodprøvene bra og hun kunne fortsette med cellegiften, og som alltid var vi for tidlig ute og måtte vente på enda et venterom, et som var mye mindre angstfylt enn de andre venterommene; jeg har ventet mye på alle mulige venterom på Ullevål, og én gang, mens hun var inne til CT, det var i etasjen over Kreftsenteret så jeg satt ute på gangen og ventet, kom det en gjeng med leger og sykepleiere trillende på en seng, alt var stille og jeg forsto raskt hva det var, og det var horribelt, det så ut som en trafikkulykke.

Jeg glemmer ikke det blodige, sovende fjeset, og det som var synlig under bandasjen, og den lille skoleranselen ved fotenden av senga; det var en jente og foreldrene, eller noen jeg tok for å være det, gikk bak senga og jeg så ned i forlegenhet, ikke uten å tenke på hvilken jobb som gjøres på et stort sykehus i vår hovedstad.

Etter å ha møtt min kones cellegift-sykepleier, gikk vi inn på et lite kontor med flere stoler som kunne reguleres, tepper og puter samt cellegift-stativer, og flere pasienter som allerede fikk cellegift, og så ble min kone koblet til de ulike ledningene, sammenkoblet på overflaten av den venstre hånden med nåler som ble felt inn i håndens blodårer, før hun senere fikk inn-operert en plastkrave i brystet, en såkalt veneport, forkortet til VAP, som lettet muligheten til å få gitt cellegiften intravenøst; jeg spurte henne mange ganger om hvordan hun merket at cellegiften kom inn i blodårene og hva hun kunne kjenne, men alltid var det slik at hun ikke merket giften før uken etter, og da var hun svært svak og brukte hele uken for å komme seg, og da var det tid for en ny runde.

En av hennes venninner som også gikk på cellegift, men en annen type ettersom hennes venninne hadde fått brystkreft, fikk også merke giften etter en uke og hun sa det var som å være konstant i bakrus på dårlig hjemmebrent.

Så jeg masespurte om hva hun merket når giften rant inn i kroppen; det var ulikt fra den ene kuren til den andre, men etter den første runden ble hun iskald på den ene hånden, der hvor giften hadde gått inn, og stemmen ble litt fordreid, spesielt om vinteren; de andre kurene kunne gi henne mange dager med treig mage, deretter løs mage; alt dette er trøblete når en har utlagt tarm, og som regel ble hun helt utslått etter en uke, tømt for krefter og helt uten matlyst, og konstant kvalm.

Etter den tredje og siste kuren ble hun uvel, selv etter å ha tatt kvalmetabletter, og ikke bare kvalm, hun fikk skjegg, ble overfalt av kviser samt at hele huden ble tørr, nesten som i et anfall av lett psoriasis, og hun kastet opp med en gang hun hadde spist noe, og så ville hun ikke ta til seg føde, om enn jeg maste og prøvde å lage noen retter som hun ville elske, det gjorde hun ikke, så da ble det brød og all verdens helsedrikker, fulle av proteiner, men med en ekkel bunnsmak av noe glatt og ufyselig, uansett hvor mye appelsinsmak som var lagt til så greide hun ikke å få det ned; det forsto jeg etter å ha drukket det selv.

Men hun var så stoisk at hun aldri klagde, og det var ikke for å være stoisk, hun var stoisk, mens jeg klagde på alt.

Jeg tenkte, eller trodde, at hun skulle bli bedre, til og med når cellegiftkuren var over, den som ikke hadde virket, det er mitt lyse sinn som jeg har arvet fra min far, og den dro ham gjennom krigen, men denne krigen tapte jeg. 

I en fæl episode fikk hun problemer med flere svulster i leveren, så mye at hun ble gul i øyeeplet og fikk halsbrann, og så ble hun gul i hele fjeset, og greide så vidt å holde seg på beina, og kreftlegen skjønte med én gang hva det var, og hun ble innlagt øyeblikkelig og de satte inn en avlaster, et stent, heter det vel, via halsen, etter at hun hadde fått en sterk sovetablett, ned i spiserøret og inn i leveren, og det hjalp, nesten over natten, som jeg husker det, slik at gulfargen forsvant, og hun fikk tilbake det vesle hun hadde av overskudd.

Dernest begynte hun å gå drastisk ned i vekt, og det var mye, og som sagt alt muskelfettet forsvant på grunn av kortisontablettene, men hun ble ikke mager i ansiktet, og med sine hårtuster, litt skjegg og voldsomme russiske øyenbryn, samt hårete øyenlokk, skinte hun og hadde et vakkert hode; det som på latin heter dolikokefal, altså langskalle, og alltid mye rød leppestift på sin fantastiske munn; hun hadde den vakreste munnen jeg visste om, og hun var alltid full av livsglede, før til og med den ble satt i parentes, men dit var det ennå en stund.

Og i ettertenksomhetens grusomme lys, er det mye jeg gjerne skulle ha omgjort, som hva da, herregud, for et spørsmål, jo, det at jeg aldri, ikke et sekund, trodde at hun skulle dø, det vil si før hun gikk inn i koma; jeg tenkte, eller trodde, at hun skulle bli bedre, til og med når cellegiftkuren var over, den som ikke hadde virket, det er mitt lyse sinn som jeg har arvet fra min far, og den dro ham gjennom krigen, men denne krigen tapte jeg.

Om så var at jeg var blitt klar over at hun skulle dø, før hun gikk i koma i fjor sommer, hva hadde det gjort fra eller til, ingenting, som om jeg da skulle ha hatt en dyp samtale med henne før hun ble borte for godt, kom igjen, men hva er det da, det siste blikk på henne, som jeg hadde akkurat da hun døde på hospicet på Lovisenberg, men da så hun ikke meg, er det dét, et siste blikk før døden lukket hennes blikk for godt, det er ikke dét, hva er det da, det må jeg tenke på.

Jeg tror jeg vet hva det er, etter å ha trodd at hun skulle overleve og at hun skulle få sitt gamle liv tilbake og sin gamle kropp tilbake, så ville alt gå tilbake til det livet vi hadde levd før hun ble hardt rammet av kreft, så ettertenksomheten skulle ha fortalt meg noe annet og så gitt meg et vink om noe annet, noe totalt annet som et liv uten henne, er det dét?

Som jeg nå, et halvt år etter at hun døde, tenker på, bare fordi jeg er sen i oppfattelsen, kan det være så enkelt, akkurat de ordene den tyske mystikeren og filosofen Walter Benjamin skrev i sitt essay om Proust, rammer også meg: «Rynkene og foldene i ansiktet bokfører de store lidelsene, lastene, erkjennelsene som besøker oss – men vi, herskapet, var ikke hjemme.»

---
DEL