Sorgens tyngdekraft

Essay

I fjor døde min kone på Lovisenbergs hospice etter å ha vært kreftsyk i fire år; det var tarmkreft med spredning – som det siste året rammet henne hardt etter at hun var blitt operert i hodet og bestrålt etterpå, og denne stråling gjorde at hun mistet matlysten all den stund, sa hun selv, alt […]

Balkong I – 2013, etsning 17 x 24 cm  -Nett- 2014, etsning 22 x 23 cm  © Av Giske Sigmundstad. giskesig@yahoo.no

I fjor døde min kone på Lovisenbergs hospice etter å ha vært kreftsyk i fire år; det var tarmkreft med spredning – som det siste året rammet henne hardt etter at hun var blitt operert i hodet og bestrålt etterpå, og denne stråling gjorde at hun mistet matlysten all den stund, sa hun selv, alt smakte metall; da gikk hun raskt ned i vekt, og kortisontablettene hun tok (sammen med andre tabletter; hele vårt kjøkken begynte å minne om et apotek) spiste opp fettet i musklene og hun ble så tynn og skral at det var til å gråte av, og med det skallete hodet og den smale kroppen ble hun, sammen med de andre vi møtte på Ullevål, en slags felles stamme av skallete leptosomer.

Jeg husker alle de gangene vi var på Kreftsenteret på Ullevål og ventet på tur inn til hennes kreftlege, uken etter at hun hadde tatt CT – der satt vi, sammen med mange andre på venterommet, og der var det ikke mye latter, tidlig formiddag, alltid onsdag, og jeg trodde at jeg kunne se hvem som var syke og hvem som var ektefelle, familie eller venner – og alltid satt jeg der med en vond smak i munnen og urolig mage, og jeg kunne se at hun, som hadde vært min kjæreste i 44 år, jobbet hardt for å holde angsten i ro, eller var redd for at jeg skulle bli redd.

Saken er åpen for Ny Tids abonnenter. Logg inn i toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer
DEL