Essay

Balkong I – 2013, etsning 17 x 24 cm  -Nett- 2014, etsning 22 x 23 cm  © Av Giske Sigmundstad. giskesig@yahoo.no

Sorgens tyngdekraft

I fjor døde min kone på Lovisenbergs hospice etter å ha vært kreftsyk i fire år; det var tarmkreft med spredning – som det siste året rammet henne hardt etter at hun var blitt operert i hodet og bestrålt etterpå, og denne stråling gjorde at hun mistet matlysten all den stund, sa hun selv, alt […]

Ole Robert Sunde
Email: ors@olerobertsunde.com
Publisert: 16.03.2017

I fjor døde min kone på Lovisenbergs hospice etter å ha vært kreftsyk i fire år; det var tarmkreft med spredning – som det siste året rammet henne hardt etter at hun var blitt operert i hodet og bestrålt etterpå, og denne stråling gjorde at hun mistet matlysten all den stund, sa hun selv, alt smakte metall; da gikk hun raskt ned i vekt, og kortisontablettene hun tok (sammen med andre tabletter; hele vårt kjøkken begynte å minne om et apotek) spiste opp fettet i musklene og hun ble så tynn og skral at det var til å gråte av, og med det skallete hodet og den smale kroppen ble hun, sammen med de andre vi møtte på Ullevål, en slags felles stamme av skallete leptosomer.

Jeg husker alle de gangene vi var på Kreftsenteret på Ullevål og ventet på tur inn til hennes kreftlege, uken etter at hun hadde tatt CT – der satt vi, sammen med mange andre på venterommet, og der var det ikke mye latter, tidlig formiddag, alltid onsdag, og jeg trodde at jeg kunne se hvem som var syke og hvem som var ektefelle, familie eller venner – og alltid satt jeg der med en vond smak i munnen og urolig mage, og jeg kunne se at hun, som hadde vært min kjæreste i 44 år, jobbet hardt for å holde angsten i ro, eller var redd for at jeg skulle bli redd.

Så ble det vår tur, og idet vi gikk inn døren og satte oss for å vente på legen, så håpet jeg alt det jeg kunne at denne gangen måtte resultatene være bra og at spredningen hadde stoppet; vi ventet og mange ganger spurte jeg min kone om det var et godt eller dårlig tegn at legen brukte så lang tid.

Når legen kom inn, så jeg på henne for å lese kroppsspråket og ansiktet hennes, om hun var blid eller alvorlig, eller noe midt imellom, noe som kunne avleses via de resultatene hun hadde fått på CT-prøvene; det var ofte vanskelig, men ikke alltid ettersom hun var profesjonell til fingerspissene og sikkert visste at hun ble gransket, ikke bare av meg, men av alle de hun var kreftlege for.

Etter legekonsultasjonen, og etter at min kone hadde tatt blodprøve, gikk vi dypere inn i Kreftsenteret, for som regel var blodprøvene bra og hun kunne fortsette med cellegiften, og som alltid var vi for tidlig ute og måtte vente på enda et venterom, et som var mye mindre angstfylt enn de andre venterommene; jeg har ventet mye på alle mulige venterom på Ullevål, og én gang, mens hun var inne til CT, det var i etasjen over Kreftsenteret så jeg satt ute på gangen og ventet, kom det en gjeng med leger og sykepleiere trillende på en seng, alt var stille og jeg forsto raskt hva det var, og det var horribelt, det så ut som en trafikkulykke.

Jeg glemmer ikke det blodige, sovende fjeset, og det som var synlig under bandasjen, og den lille skoleranselen ved fotenden av senga; det var en jente og foreldrene, eller noen jeg tok for å være det, gikk bak senga og jeg så ned i forlegenhet, ikke uten å tenke på hvilken jobb som gjøres på et stort sykehus i vår hovedstad.

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer. (Du har allerede lest 3 gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer