Sønner av Bob

Bob Marley blir med rette kalt den tredje verdens første popstjerne, men det ble heller en trist affære da Oslo World Music Festival presenterte de skrøpelige restene av Marleys gamle band The Wailers som et av hovednavnene på årets festival. Neste år bør festivalen ristet av seg reggaenostalgien og vise et snev av nytenkning ved […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Bob Marley blir med rette kalt den tredje verdens første popstjerne, men det ble heller en trist affære da Oslo World Music Festival presenterte de skrøpelige restene av Marleys gamle band The Wailers som et av hovednavnene på årets festival. Neste år bør festivalen ristet av seg reggaenostalgien og vise et snev av nytenkning ved å booke inn en av nåtidens mange lysende stjerner innen sjangeren? For eksempel en av Bobs egne sønner.

Uten karisma

Det var ikke noe i veien med verken stemningen på Rockefeller eller låtutvalget under The Wailers’ konsert på Oslo World Music Festival 1. november. Fire av gutta i bandet har spilt med Bob Marley, men det hjalp fint lite når det var totalt ukjente Gary Pine som sto bak mikrofonen i klassikere som «Rastman Vibration» og «Exodus».

Pine har utseendet med seg, men sliter med både innoverkarisma, en total mangel på publikumskommunikasjon der han tøflet rundt på scenen og en puslete sangstemme som var nærmere Harald Eias parodi på Knut Arild Hareide enn hans kongelige Bob-het.

Selve bandet var kompetent, men sammenlignet med dynamittkonserter med Sizzla, Burning Spear og Sly & Robbie på samme scene ble denne kvelden en kinaputt av en mimretur. Ved å booke The Wailers underbygget Oslo World Music Festival den seiglivede myten om at Bob Marley er reggaes eneste verdensstjerne. Kommersielt sett var det fullt forståelig valg, men man hadde ikke trengt å gå så langt for å finne et bedre alternativ. Vi trenger ikke en gang gå ut av Marley-familien.

Sjangersurfing

Ta Damian «Jr. Gong» Marley, som med albumet Welcome To Jamrock (Universal 2005) har gitt ut en velsmakende og variert godtepose av et reggaealbum. I praksis er dette verket til to av Bobs sønner, for Stephen Marley er med som produsent, musiker og låtskriver.

Albumet gir et forvirret helhetsinntrykk, men dagens reggae-artister har svært mange hensyn å ta når de skal gi ut plate. Reggaescenen er heller ikke så panisk opptatt av troverdighet og «ekthet» som rock og hiphop, og derfor er det akseptert å kjapt veksle mellom de dummeste poplåter og den strengeste politiske musikk. Trendnisser vil krympe seg over de glatte 80-tallssaksofonene og Bobby Browns klissete refreng på «Beautiful», reggae-puritanere vil vemmes av minimalistiske dancehall-låter og hiphop-flørting, mens de militante ropene om revolusjon kan bli for voldsomt for et pop-publikum.

Tittelsporet «Welcome To Jamrock» er uansett den klare vinneren her; en låt så sterk at den vil gi ringvirkninger for Damians karriere i årevis. Her setter han fingeren presist på dagens problemer på Jamaica over et effektivt og minimalistisk komp, krydret med et faretruende sitat fra artisten Ini Kamoze: «Out in the streets, they call it murder». For mens turistene sipper drinker på stranda, dreper ungdommene i Kingstons getto hverandre på grunn av politikk, dop og fattigdom. Turistene besøker Jamaica, mens befolkningen bor i Jamrock – og det er denne skyggesiden av hjemlandet som spiller hovedrollen på dette albumet. Selv om det naturligvis blir plass til både glade festlåter og småklissete kjærlighetsballader.

Flere marleyer

Damian Marley har ikke arvet den myke og varme sangstemme til faren, men har en hes stemme som ligger nærmere klassiske toastere (Jamaicas svar på rappere) som Ninjaman og Supercat. Han vil veldig mye på en gang, og det er både styrken og svakheten til dette albumet. Det er en musikalsk oppsummering av livet på Jamaica anno 2005, og nettopp derfor gir det et langt bedre og mer underholdende bilde av dagens reggae enn den antikvariske og støvete reggaen The Wailers forpakter.

Damien er ikke den eneste Marley-sønnen der ute. Stephen Marley er nevnt, mens eldstemann Ziggy Marley har gitt ut over ti album med The Melody Makers. Julian og Rohan er mindre synlige, og sistnevnte er nok mest kjent for å ha giftet seg med Lauryn Hill.

Dersom jeg skal anbefale et Marley jr.-album ved siden av Welcome To Jamrock, må det bli Many More Roads (Artists Only 2001) av Ky-mani Marley. Han er den av sønnene som kanskje mest trofast begraver seg i farens musikalske univers, og dette er et dypt og ektefølt roots-album – og en plate som er trygt farvann for mer tradisjonelt anlagte Bob Marley-fan. Og langt å foretrekke framfor stillestående The Wailers.

---
DEL

Legg igjen et svar