Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Sonisk høydepunkt

Sonic Youth har vist vei innen avantgarde-rock i over 20 år. Nå gir luksusutgaven av 1992s "Dirty" et unikt innblikk i det som ble et stort vannskille for New York-bandet.

Revolusjonen lå i lufta. Året var 1991 og Sonic Youth la ut på europaturné sammen med Nirvana. Med på laget var filmskaperen Dave Markey, som med filmen “1991, The Year Punk Broke” ga et bilde av optimismen som rådde da 80-tallets storheter ble feid av banen av uflidd amerikansk punkrock – som samtiden døpte grunge.

Sammen med band som Pixies, Hüsker Dü og R.E.M. var Sonic Youth med på å så frøene til denne revolusjonen på 80-tallet, og nå var tiden inne for å høste fruktene. Slik skulle det ikke gå, for i 1994 tok Kurt Cobain i Nirvana sitt eget liv mens Sonic Youth vendte hitlister og nye fans ryggen med innadvendte “Experimental Jet Set, Trash and No Star” (Geffen/Universal). Men først rakk Sonic Youth å være et av verdens morsomste rockeband, og 1992s “Dirty” (Geffen/Universal) står sammen med Nirvanas “Nevermind” (Geffen/Universal) igjen blant 90-tallets beste album.

Punk, støy og pop

Sonic Youth fant formen midt på 80-tallet, og ga ut en rekke ambisiøse, originale og visjonære album på Blast First Records før det ble snappet opp av giganten David Geffen Records. Selv om fansen fryktet det verste var Geffen-debuten “Goo” (Geffen/Universal) i 1990 ikke noe voldsomt avbrekk i karrieren, selv om videospilling på MTV og samarbeid med Chuck D. i Public Enemy nok skremte noen.

På 80-tallet var avstanden stor mellom multinasjonale og uavhengige selskap, og Ian MacKaye i Fugazi ble faktisk skjelt ut av fans for å bidra med gitar på en låt på “Dirty” – fordi albumet var utgitt av Geffen. Sonic Youth har solgt seg til popindustrien, lød den hardeste fansens dom etter “Goo” og “Dirty”, men glemte at bandet tidligere hadde vist fram popnerven med sanger som “Starpower” fra 1986s “Evol” (Blast First) og “Teenage Riot” fra 1988s “Daydream Nation” (Blast First).

“Dirty” fra 1992 var ikke et brudd, men kulminasjonen av Sonic Youths vei fra spøkelsesaktig kunstpunk til sin særegne miks av punk, støyrock og pop. Utviklingen skjøt fart med “Daydream Nation”, og i disse årene ble gruppa sterkt påvirket av en yngre generasjon punkrockere som Nirvana, Mudhoney, Dinosaur Jr og Babes In Toyland.

Sonic Youths arbeid som talentspeidere skal ha mye av æren for at Nirvana fikk kontrakt med Geffen. Dette resulterte i “Nevermind”, som igjen førte til at Sonic Youth valgte å samarbeide med produsent Butch Vig og mikser Andy Wallace på med “Dirty”. Hva som er bandets beste album kan Sonic Youth-fans diskutere i evigheter, men det er ingen tvil om at “Dirty” står igjen som bandets mest kommersielle og morsomste album.

Vant frihet

Med “Dirty” og grungefeberen sto Sonic Youth på randen av et kommersielt gjennombrudd, men det endte i en kunstnerisk kuvending delvis framprovosert av den raske kommersialiseringen av grunge. Samtidig ga suksessen med “Dirty” Sonic Youth frihet i form av eget studio og kunstnerisk frihet til å gi ut musikk på eget plateselskap ved siden av nye album for Geffen. Denne friheten og ambisjonene om å bevege seg videre er tydelig til stede på årets “Dirty Deluxe Edition” (Geffen/Universal), en muskuløs oppdatering av originalen med b-sider, coverlåter, demoer og instrumental drodling i studio som bonus.

Luksusutgaven kaster lys over jammingen og den søkende stilen bandet dyrket i arbeidet med plata, og de langstrakte instrumentalene som la grunnlaget for pekte også ut veien videre for bandet. Sonic Youths tid som rockestjerner var forbi, erstattet av større innslag av beatpoesi, ren støy, improvisasjon, langstrakte instrumentaler og tolkning av samtidsmusikk. Stadig fascinerende, men Sonic Youth vil nok aldri vil bli like fordømt underholdende som på “Dirty”.

PS! Senere i år følger luksusutgaver av “Goo” og “Daydream Nation”.

Du vil kanskje også like