Leder: Solstads dristige tale

Denne uka har vist at ytringsfrihetens frontkjempere lar seg skue på håret. Forfatter Dag Solstads utfordring er dristig, på grensen mellom det dumdristige og modige.

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Forfatteren Dag Solstad har forfattet et kontroversielt stykke tekst i siste nummer av Samtiden, «Om ytringsfriheten».
Han framførte det på Litteraturhuset i Oslo tirsdag, til opphisset og unison kritikk. Og ikke uten grunn. Solstad, som i første linje definerer seg som en «opposisjonell forfatter», er virkelig eller tilsynelatende i opposisjon i sin kritikk av dagens dannede, borgerlige offentlighet. Han kritiserer nemlig det som de siste årene er blitt Norges hellige ku, ytringsfriheten. Solstad påstår provoserende nok at «ytringsfrihetens ødeleggende kraft viser seg først og fremst når ytringsfriheten blir dyrket som en hellig idé i Norge, og i Vesten for øvrig. Da kan jeg ikke annet enn å protestere. Jeg må tilstå at jeg føler meg ytterst ufri, ja åndelig kneblet, når jeg befinner meg ute i det offentlige rom nå, og observerer hvordan man i hysteriske ordelag er villig til å slå vakt om ytringsfriheten og verne våre umistelige verdier».

Og så bruker han ytringsfriheten til å kritisere Magazinet-redaktør Vebjørn Selbekk, forsker Lars Gule og generalsekretæren i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold. Samt norske redaktører som angriper dommen mot Se & Hør i Lillo Stenberg/Sæter-bryllupssaken, i tillegg til fordummende tv-debatter i terrorens og Muhammed-karikaturenes tid.

Slikt sier man ikke ustraffet. Aftenpostens kommentator var raskt ute for en uke siden og fastslo i tittelen: «Solstad på ville veier.» Norges kanskje fremste nålevende forfatter ble stemplet for å ha et «hjemmesnekret kunstsyn» som «viser seg å være fullstendig ubrukelig i et ytringsfrihetsperspektiv». Den tidligere AKP (ml)-aktivistens argumentasjon blir oppsummert slik: «Her ser vi det totalitære sinnelag i nystemt versjon.»

Så mandag var det tur for tidligere Dagbladet-redaktør, prisbelønte John Olav Egeland. I kommentaren «Solstads siste blues» skriver han at Solstad den dagen skal gå på talerstolen å fortelle at «ytringsfriheten er en falsk verdi. Det er altså en trist dag». Hans tordentale har «autoritære og dypt reaksjonære trekk».

Spesielt ille er det at pressesjefen Kokkvoll kritiseres: « Når han samtidig går til frontalangrep på generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund, sklir det helt ut,» skriver Egeland. Mens VG onsdag skrev på lederplass: «Dag Solstad sier til Dagbladet at han er imot tidsånden. Noe han også uttrykker gjennom sin frisyre.»

Også andre av de maktpersoner og maktinstanser Solstad våger å kritisere, fratar ham all verdighet: «Dette foredraget har ingen relevans i en seriøs debatt om ytringsfrihet,» uttaler Gule. Mens Anders Giæver, leder i den norske PEN-klubben, påpeker at «ytringsfrihet er blodig alvor i store deler av verden».

Det er unektelig flere problematiske sider ved Solstads argumentasjon: Som at tekster ikke skal ha gått tapt på grunn av totalitæres angrep på ytringsfriheten. Intellektuelle i Pol Pots Kambodsja, som Solstad i sin AKP-periode ikke akkurat forsvarte sterkest, kunne ha fortalte mye om det. Var de ikke blitt myrdet. Solstad er da også påfallende ego- og norsksentrert, omtrent som et gjennomsnittlig Tabloid-program.

Men samtidig er det svært samfunnskritiske og opposisjonelle problemstillinger som ligger i Solstads tekst denne gang. Han er ikke så konservativt sivilisasjonspessimistisk som ved forrige runde for et tiår siden. Mer konkret nå. På sporet av en løsning, som ligger i utenriksminister Jonas Gahr Støres forsøk på edruelighet i den pompøse opphisselsens tid.

Og han er ikke noen totalitær forsvarer, som for noen tiår siden. «Det er greit, også for meg, at kommunismen er blitt nedkjempet,» skriver han. Anklagene om at han har totalitære tanker er slik problematiske. Han innfører et interessant skille mellom trykkefrihet, som han forsvarer, og ytringsfrihet – vel verdt å diskutere videre. Han kritiserer et samfunn som står på randen av nye konflikter: «De eneste som vil ha glede av at ytringsfriheten atter en gang har brutt ned en skranke av trykkefrihetens begrensninger, er anti-muslimene.»

I hvilken grad Solstad har rett i sine bekymringer eller ikke, vil tiden vise. Inntil videre bør han respekteres for sin mangel på sjenanse, mens behovet ikke er åpenbart for nok et urimelig angrep, i ytringsfrihetens navn, på hans intellektuelle verdighet.

---
DEL