Solidaritetens bakside

Den propalestinske bevegelsen i Norge ønsker å hjelpe et undertrykket folk. I stedet kan de gjøre vondt verre.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I fredsarbeid er det å være nøytral et viktig prinsipp. Fredsarbeidere skal ikke stå på utsiden av en konflikt uten følelser, men det er en forutsetning å kunne utvise empati for alle parter i konflikten. Det kan bli en stor utfordring i konflikter hvor maktbalansen er skjev. Det er da vi får bilder av en aggressiv stormakt med avanserte våpen mot sivilbefolkning og opprørere med håndvåpen. I Norge har vi en sterk tradisjon for å utvise solidaritet overfor de svake, sultne og nakne. Det er vel og bra, men kan denne solidariteten virke mot sin hensikt?

I konflikten mellom israelere og palestinere vil jeg påstå det. I Norge har vi en sterk propalestinsk bevegelse, med viktige talspersoner som legene Mats Gilbert, Erik Fosse og generalsekretær i Norsk Folkehjelp, Petter Eide. Det synes som om læresetningen er at jo høyere man snakker palestinernes sak, dess jevnere blir maktbalansen mellom israelere og palestinere. Sympatien internasjonalt skal øke sjansene for palestinsk gjennomslag.

Det er veldig lett å forstå solidariteten med et folk som har blitt systematisk undertrykt i flere tiår. Det er også veldig lett å forstå palestinernes motstandskamp. Men dersom man utelukkende fokuserer på det og gir sin støtte til dette, er faren for at man bidrar til å legitimere ekstremistiske handlinger stor. Heller enn å utjevne maktbalansen, bidrar man til å eskalere konfliktnivået mellom partene.

Fredsprisvinneren Norman Angell sa i sin tid at frykten er krigens fremste våpen. Israelere er i stor grad bærere av denne frykten. Løsningen ligger med andre ord i å endre Israel og deres strategi overfor palestinerne. Økt konfliktnivå vil gi mer frykt og gi militante israelere den bekreftelsen de trenger for å styrke sine maktposisjoner. Distansen mellom proisraelere og propalestinere i Norge er stor. Dialogen mellom israelere og palestinere er om lag ikke-eksisterende, og forsøkene på å nyansere oppfattes som å undergrave palestinernes kamp for rettferdighet.

Å utvise solidaritet overfor et vanskeligstilt folk i konflikt er naturligvis en viktig komponent, men dersom vi ønsker å være drivkraft for fred i Midtøsten, krever det en mer nyansert og levende debatt også her i Norge.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre hadde sist helg møter med Israels statsminister Benjamin Netanyahu og palestinernes president Mahmoud Abbas, og twitrer optimistisk om Norges rolle i nye forhandlinger som kan gjenopptas allerede neste mandag. Det har ikke vært noen direkte kommunikasjonslinje mellom partene siden desember 2008. Sjargongen er likefullt posisjonsbasert. Posisjoner baserer seg ofte på en for-mot tankegang, slik som for eller mot fritt Palestina, for eller mot militær tilstedeværelse, for eller mot akademisk boikott. Dette betyr at opplevelsen av uforenlighet blir langt større i diskusjonen om posisjoner enn hvis man gjennom dialogvirksomhet skreller av posisjonene til fordel for å avdekke de mer grunnleggende interessene. Hva er det som egentlig er viktig her? Hva er det vi ønsker oss?

Ved en forflytning fra disse polariserte posisjonene til mer interessebasert dialog, har vi større muligheter for å finne frem til et samtaleklima som gjør at partene nærmer seg hverandre.

Vi må ta utgangspunkt i hvilke interesser den jevne israeler og palestiner har. Det er nærliggende å tro at både palestinere og israelere deler et felles fremtidshåp om at de neste generasjonene vil leve under langt bedre kår enn det dagens generasjon har hatt muligheten til.

Disse tingene henger uløselig sammen. Vi kan ikke forvente en diplomatisk seier i Midtøsten basert på posisjonsbaserte forhandlinger. På samme måte kan vi ikke forvente å ha en opplyst debatt i Norge, så lenge formålet med formidlingen fra viktige aktører innenfor solidaritets- og bistandsarbeid er å få frem at palestinerne har rett.

I Midtøsten er det dessverre ikke nok å ha rett. Og rettferdig kamp gir ofte destruktive og selvrettferdige aksjonsmønstre. Solidaritetsarbeid blir da ikke fredsarbeid – men støtte til fortsatt kamp. ■

Norges Fredsråd er et paraplyorgan for 24 norske fredsorganisasjoner. de skriver i Ny Tid annenhver uke.

---
DEL