Solidariteten må vente

Solidaritetsregjeringa bør ikke se dagens lys i høst.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Hva gjør Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet dersom Bondevik velger å kaste kortene allerede ved høstens statsbudsjett? Det er spørsmålet som stilles i landets politiske redaksjoner om dagen – og det er spørsmålet som stilles i partiene selv.

Usikkerheten – ikke minst internt i de politiske partiene – er stor nok til at Dagbladet og Dagsavisen på samme dag i forrige uke kunne fortelle to stikk motsatte historier: Ifølge Dagsavisen er Arbeiderpartiet beredt til å overta regjeringsansvaret. Dagbladet, derimot, mener Ap vil unngå regjeringsskifte i høst for alt i verden. I bakgrunnen spøker selvsagt de dårlige erfaringene fra regjeringsskiftet i 2000, da Jens Stoltenberg tok over makta halvannet år før valget uten egentlig å ha noe politisk program å styre på.

At de to avisene forteller så motstridende historier skyldes rett og slett at begge synspunktene finnes internt i Ap. Det tør imidlertid være åpenbart at Arbeiderpartiet ikke bør skjelve ved tanken på et regjeringsskifte allerede i høst. Dersom KrF, Venstre og Høyre ikke kommer til enighet med Frp om budsjettet – og det bør vi jo håpe at de ikke gjør – legges det et betydelig press på Kristelig Folkeparti: Det er til syvende og sist de som må peke på hvem som skal styre, og det er de som må avgjøre om statsbudsjettet for neste år skal gjøres opp som et høyre- eller venstrebudsjett.

Det partiet KrF peker på som nytt regjeringsparti må nødvendigvis også være budsjettpartner sammen med KrF. En krise som etterfølges av at KrF likevel lager budsjett med Høyre og Frp, bare uten selv å sitte i regjering, vil framstå som uforklarlig overfor velgerne. Like uforklarlig vil ikke et kriseforlik med SV, Sp og Ap framstå: Da vil velgerne forstå at det eneste som hindret KrF fra å inngå forlik i første omgang, var regjeringsfellesskapet med Høyre.

Sjansene for regjeringskrise i høst er ikke særlig store: Både Ap og Frp vil nok se seg best tjent med at regjeringa fortsetter, og Ap kan føle seg ganske trygge for at kritikken fra framtidige solidaritetsregjeringspartnere vil være fraværende dersom de skulle inngå forlik med regjeringspartiene. Likevel er et forlik med Frp mest sannsynlig.

Men om det skulle bli både budsjett- og regjeringskrise i høst? Som sagt ville det framstått som snodig – ja, direkte umulig – om KrF pekte på Høyre. Altså måtte KrF ikke bare pekt på Ap som regjeringsalternativ, de måtte også vært budsjettpartner. Det er en del av prisen for å mislike sitt eget parlamentariske grunnlag.

Spørsmålet som da oppstår, er dette: Bør «solidaritetsregjeringa» stables på beina allerede i høst? Altså: Bør Ap, SV og Senterpartiet sammen gå i regjering, med (indirekte) støtte fra KrF? Nei, sier Jens Stoltenberg. Ja, sier SV-nestleder Øystein Djupedal. Men Stoltenberg har rett.

Noe av grunntanken ved solidaritetsregjeringa er at den skal kunne representere et klart politisk linjeskifte sammenliknet med dagens regjering. Det forutsetter ikke minst et klart «program» for hvordan Norge skal styres de neste fire årene. Det er ikke sikkert at de som har etterlyst et fellesprogram før valget har rett – tvert imot vil det være viktig at SV, Ap og Sp markerer egenart. Men hvert enkelt av de tre partiene bør ha en klart formulert idé om hva de ønsker seg av samarbeidet. Deretter bør de samles på et like egnet sted som Kafé Lars på Kampen – der SV-/Ap-samarbeidet i Oslo ble bygget i 1991 – for å meisle ut en godt gjennomtenkt plattform. Slikt gjør man ikke på ei uke midt i julebordssesongen. Slikt gjør man når tre partier, etter å ha avholdt sine landsmøter og gjennomført en valgkamp, med selvtilliten en valgseier gir setter seg ned og sier: Nå skal vi forandre Norge.

Blir Arbeiderpartiet tvunget til regjeringsmakt allerede i høst, får velgerne demonstrert kaoset som splitter sentrum/høyre. Det er bra. Men solidaritetsregjeringa bør ha høyere ambisjoner enn å demonstrere at det er de som kan styre. Og SV og Senterpartiet bør bruke de neste 13 månedene på å fortelle hvorfor det er forskjell på solidaritetsregjering og Arbeiderpartiregjering. Hvis ikke er det – i beste fall – Ap-regjering vi får, fram til 2009.

---
DEL

Legg igjen et svar