Solidaritet i pervers praksis

Fred. Olsens datter Annette kunne vært et av deres ofre. Jo da, det er norske dimensjoner i den utrolige historien om Blekingegadebanden.

OSLO 20020108:Fred. Olsen og datteren Annette Olsen ankommer NHOs årsmiddag på Radisson SAS Scandinavia Hotel tirsdag kveld. Foto: Ida von Hanno Bast / SCANPIX
Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[ekstremisme] 200.000 dansker har kjøpt og formodentlig lest Peter Øvig Knudsens to bøker om den lille, venstreekstreme Blekingegadebanden. Det er nærmest utrolig. To tjukke, pertentlig kildenære sakprosabøker er blitt folkelesning. Hvorfor? Fordi historien om de maoistiske røverne nesten er for fantastisk til å være sann, og fordi Peter Øvig Knudsen har en nærmest magisk penn.

Det finnes ikke maken til skribent innen den skandinaviske språkfamilien i dag. Øvig Knudsen har en rastløshet i språkføringen som selv den mest garvede krimforfatter bare kan misunne ham, og er i tillegg så utsøkt presis at både romanforfattere og historikere bør studere triksene han benytter seg så virtuost av.

Journalisten Øvig Knudsen er en forteller og en formidler – ingen analytiker eller syntesemaker. Han holder seg til storyen, og bryr seg lite om omkringliggende problemstillinger. En svakhet? Ikke egentlig. Forfatteren sitter på en kruttsterk historie, og da er det ikke rom for andre blikk enn det strengt journalistiske. Han vil for fanden fortelle alt om denne banden, ikke bedrive strukturell historieskriving om venstreradikalismens besynderlige plass i den nære danske fortid.

Brutal kriminalitet

Banden fikk sitt navn etter dekkleiligheten i veistubben Blekingegade på Amager i København. Politiet fant den ved en tilfeldighet. Tidlig om morgenen, 2. mai 1989, mistet Carsten Nielsen, bandens ferskeste og mest urutinerte medlem, kontrollen over sin leide, hvite Toyota Corolla og deiset inn i en elektrisitetsmast på Kongevejen ved Birkerød. I bilen lå en rekke remedier som tydet på kriminell virksomhet, og politiet fikk dermed bevisene de hadde søkt i lang tid. I leiligheten fant man også store mengder våpen, noen særdeles tunge, og annet materiale som tydet på at de relativt unge maoistene var identiske med gjengen som hadde utført en rekke spektakulære og voldelige ran i Danmark siden begynnelsen av 1970-årene. En av forbrytelsene, det særdeles brutale postranet i Købmagergade, kostet politiynglingen Jesper Egtvet Hansen livet. Den påfølgende rettssaken var en mediebegivenhet uten like, men påtalemyndigheten maktet ikke å få bandemedlemmene dømt for drapet.

I dag er alle bandemedlemmene på frifot, og en av dem, i bøkene anonymisert som «Stemmen», forteller om den absurde logikken som preget miljøet: «Den syge tanke, tror jeg, er blant andet vokset ud av Maos tese fra hans bog Om modsigelser, der for eksempel konkluderer, at kvantitative ophobninger slår om i ny kvalitet. Konsekvensen er, at når vi arbejder for bedre forhold for den tredje verdens milliarder av undertrykte og fattige mennesker, så bliver et kraniebrudd hos en vagtmand eller et psykisk sammenbrud hos en portvagt betydningsløst.»

Kidnappinger og jødelister

Blekingegadebanden hadde sine røtter i det maoistiske partiet Kommunistisk Arbejderkreds (KAK), som ble ledet av den marxistiske teoretikeren Gotfred Appel og hans oppfarende elev og senere kone Ulla Hauton. Appels fremste teoretiske bidrag var den såkalte «snylterstatsteorien». Kort sagt påsto Appel at arbeiderklassen i det rike Vesten var bestukket av borgerskapet, noe som førte til revisjonisme og dermed ikke-revolusjonære holdninger. Først når den tredje verden hadde befridd seg fra imperialismen og dermed fjernet grunnlaget for de rike landenes superprofitt, ville det være grobunn for revolusjon i Vest-Europa. Dermed ble politisk kamp i Vesten, i Danmark, unødvendig. Det gjaldt istedenfor å støtte revolusjonære frigjøringsbevegelser i Sør. Valget falt på den palestinske gerilja- og terrorgruppen PFLP, som nøt godt av de danske maoistenes ransutbytte. Egennyttige var de knapt, blekingegaderøverne.

Ikke bare røvere, forresten. Bandemedlemmet Bo Weimann utviklet midt på 1980-tallet et svært sofistikert kartotek over danske jøder, kalt Z-file. Kartoteket ble overlevert til PFLPs hovedkvarter i Damaskus. I tillegg syslet de med grandiose kidnappingsplaner, der ett potensielt offer var Fred. Olsens datter Anette. Valget falt til slutt på den svenske milliardarvingen Jörn Rausing, men planene ble oppgitt i siste sekund. Skjønt enkelte politietterforskere mener kidnappingen av Rausing faktisk ble gjennomført, men at verken Rausing-familien eller bandemedlemmene i dag har noen interesse av å fortelle om det som skjedde.

Kritikk fra høyre

Øvig Knudsen har mottatt en rekke priser – både litterære og journalistiske – for bøkene. Anmeldelsene har vært strålende. Likevel har han møtt motbør, spesielt fra liberalt og konservativt hold. Gjør han Blekingegadebanden særere enn det de egentlig var, sammenlignet med den øvrige venstrefløyen i dansk politikk på 1970- og 80-tallet? Den konservative historikeren og pressemannen Bernt Blüdnikow (som selv var oppført i Z-file) mener så. I et intervju med avisen Information, sier han: «Det væsentlige budskab er, at vi har at gøre med en bevægelse og ikke bare 10 gale mennesker i en pervers afsides gruppe. Disse ekstreme tanker blev delt af mange på venstrefløjen. Efter min opfattelse er det alt, alt for nemt bare at beskrive Blekingegadebanden som nogle ekstremister, hvis tanker i øvrigt ikke fandt grobund i den pæne del af venstrefløjen.»

Blüdnikows kritikk mot Øvig – at han «mangler intellektuel refleksion» – er feilslått all den tid dette faller utenfor det strenge mandat forfatteren ga seg selv da han ville skrive Blekingegadebandens historie. Journalisten Øvig vil fortelle, historikerne får konkludere og sette det hele i sammenheng.

Bøkene er under oversettelse og blir utgitt på norsk av forlaget Press i løpet av året. De bør anspore til debatt også her tillands – kanskje vi nå endelig kan få et edruelig og selvransakende ordskifte om venstresidens totalitære tilbøyeligheter på 1970-tallet og framover. Det hevdes dessuten at venstreekstreme og autonome miljøer i Danmark fortsatt er stinne av fascinasjon for Blekingegadebandens perverse «solidaritet i praksis». Det er skremmende at slike holdninger fortsatt lever i beste velgående, uansett hvor avsondret miljøene som fremmer dem enn måtte være.

---
DEL