Solidaritet?


Når stater i Vesten i større og større grad drives av populisme og fremmedfiendtlighet, er det på tide å utøve ulydighet mot statsmaktene. For Donald Trump er ikke den eneste nye fremmedfiendtlige lederen der ute, man kan bare plusse på statsledere fra Ungarn, Polen, Storbritannia og snart Frankrike. Disse har store deler av folket bak […]

Ansvarlig redaktør i Ny Tid
Email: truls@nytid.no
Publisert: 2016-11-17

Når stater i Vesten i større og større grad drives av populisme og fremmedfiendtlighet, er det på tide å utøve ulydighet mot statsmaktene. For Donald Trump er ikke den eneste nye fremmedfiendtlige lederen der ute, man kan bare plusse på statsledere fra Ungarn, Polen, Storbritannia og snart Frankrike. Disse har store deler av folket bak seg – demokratiets svakhet er jo at flertallets ufornuft kan være avgjørende. Vi ser økt polarisering og konfrontasjon – spenningene øker i takt med militærbudsjettene. Vår sivilisasjon er inne i en ond spiral. Gevinsten ved å vinne med militærmakt er vanskelig å realisere på sikt: Å rette en revolver mot hodet på motparten, er aldri noe annet enn en midlertidig løsning.

Er en ny bølge av samfunnsmessig kritikk er i ferd med å slippes løs?

Hva annet enn sivil ulydighet kan vi besvare dette med? Vi kan bare ikke la oss smitte av denne industrien av frykt og hat. Det som kreves nå, er toleranse, anstendighet og solidaritet på et internasjonalt plan. Siden vi ser flere statsapparat som  institusjoner som korrumperer, bør disse derfor begrenses. Og hva er det egentlig som får mennesker til å ønske sin egen undertrykkelse, å måtte ha slike «sjefer» som Trump, Erdogan, Putin, Netanyahu, Assad og Le Pen? Nei, det er på tide at sivilsamfunnet igjen delegeres mer makt, at deltakerdemokratiske institusjoner og interessefellesskap blir mer dominerende – på tvers av landegrensene.

Vi fikk med USA-valget avslørt hva stat & kapital betyr med Hillary Clintons tette allianser med elitene – således var nok nettopp nok for den amerikanske befolkningen. Dog er alternativet man fikk med Trump klart verre. Kandidatene Bernie Sanders og Jill Stein var i det minste fornuftige, men tilhørte nok den tenkende, nestekjærlige minoriteten.

Interessant nok på dokumentarfilmfestivalen DOK Leipzig i oktober, lot en rekke filmskapere seg lede av hva festivalsjef Leena Pasanen kaller disobedience (ulydighet) og et par debattmøter tok for seg mulighetene for dette i henholdsvis Polen og Tyrkia. Man etterspurte «a new cinema of moral unrest», og spør om ikke en ny bølge av samfunnsmessig kritikk er i ferd med å slippes løs. For oss som tilhører samfunnets kritiske «minoriteter», søkes andre rom med både økologiske og solidariske forbilder
– vi ønsker å slippe unna vulgaritet, rasisme, homofobi, dum konservatisme (tenk …


Kjære leser. Du har nå lest månedens 3 frie artikler. Så enten logg inn hvis du har abonnement, eller støtt oss gjerne ved å tegne et abonnement for fri tilgang?

Abonnement kr 195 kvartal