Når stater i Vesten i større og større grad drives av populisme og fremmedfiendtlighet, er det på tide å utøve ulydighet mot statsmaktene. For Donald Trump er ikke den eneste nye fremmedfiendtlige lederen der ute, man kan bare plusse på statsledere fra Ungarn, Polen, Storbritannia og snart Frankrike. Disse har store deler av folket bak seg – demokratiets svakhet er jo at flertallets ufornuft kan være avgjørende. Vi ser økt polarisering og konfrontasjon – spenningene øker i takt med militærbudsjettene. Vår sivilisasjon er inne i en ond spiral. Gevinsten ved å vinne med militærmakt er vanskelig å realisere på sikt: Å rette en revolver mot hodet på motparten, er aldri noe annet enn en midlertidig løsning.
Er en ny bølge av samfunnsmessig kritikk er i ferd med å slippes løs?
Hva annet enn sivil ulydighet kan vi besvare dette med? Vi kan bare ikke la oss smitte av denne industrien av frykt og hat. Det som kreves nå, er toleranse, anstendighet og solidaritet på et internasjonalt plan. Siden vi ser flere statsapparat som institusjoner som korrumperer, bør disse derfor begrenses. Og hva er det egentlig som får mennesker til å ønske sin egen undertrykkelse, å måtte ha slike «sjefer» som Trump, Erdogan, Putin, Netanyahu, Assad og Le Pen? Nei, det er på tide at sivilsamfunnet igjen delegeres mer makt, at deltakerdemokratiske institusjoner og interessefellesskap blir mer dominerende – på tvers av landegrensene.
Vi fikk med USA-valget avslørt hva stat & kapital betyr med Hillary Clintons tette allianser med elitene – således var nok nettopp nok for den amerikanske befolkningen. Dog er alternativet man fikk med Trump klart verre. Kandidatene Bernie Sanders og Jill Stein var i det minste fornuftige, men tilhørte nok den tenkende, nestekjærlige minoriteten.
Interessant nok på dokumentarfilmfestivalen DOK Leipzig i oktober, lot en rekke filmskapere seg lede av hva festivalsjef Leena Pasanen kaller disobedience (ulydighet) – og et par debattmøter tok for seg mulighetene for dette i henholdsvis Polen og Tyrkia. Man etterspurte «a new cinema of moral unrest», og spør om ikke en ny bølge av samfunnsmessig kritikk er i ferd med å slippes løs. For oss som tilhører samfunnets kritiske «minoriteter», søkes andre rom med både økologiske og solidariske forbilder
– vi ønsker å slippe unna vulgaritet, rasisme, homofobi, dum konservatisme (tenk Polens abortlov) og amerikansk profittsuksess som livets målestokk og mål.
Uken etter på nettverket Eurozines konferanse i Gdansks Solidaritetshus i Polen, tok vi opp solidaritet som tema. Verdens humanistiske «minoriteter» må nå kjempe mer enn før for en solidaritet på tvers av statsgrensene – en føderalisme og kosmopolitikk og gjerne verdensborgerskap, der man tar utygangspunkt i at alle mennesker er født like. Og fra den franske revolusjons slagord frihet, likhet og brorskap er det kanskje sistnevnte vi trenger mer enn noensinne.
Mens statsmakter med militaristiske ledere i dag fyrer oppunder fiendebilder – om det er Russland, muslimer eller «truende» immigranter – er det heller brorskapets diplomati som nå trengs på vår lille klode. Utbredt nasjonalisme og egeninteresse gjør verden til et farligere sted å være. Uten ulydighet mot de nye populistiske statsmaktene (Se eks. Betal ikke «krigsskatt») og en omfavnende internasjonal solidaritet (se våre freds- og økologiartikler), vil tilstanden gå fra vondt til verre.
