Soldatmødrene i Russland

Soldatmødrene har holdt på i snart tjue år. Det starta med at de ville ha sønnene sine hjem fra Afghanistan. Og hvis de ikke fikk dem hjem, ville de vite hvor de var, og om de var i live. Det gikk så dårlig for sovjethæren i Afghanistan at det var satt lokk på all informasjon. […]

Ny Tid

Soldatmødrene har holdt på i snart tjue år. Det starta med at de ville ha sønnene sine hjem fra Afghanistan. Og hvis de ikke fikk dem hjem, ville de vite hvor de var, og om de var i live.

Det gikk så dårlig for sovjethæren i Afghanistan at det var satt lokk på all informasjon. Det kunne gå måneder og år før de nærmeste fikk vite om sønnen eller ektefellen var død, savna eller såra.

Soldatmødrene reiste ned til grenseområdene mot Afghanistan, skrek opp overalt ellers, og demonstrerte sin fortvilelse ved både passende og upassende anledninger. De bidro aktivt til at sovjetledelsen fant ut at krigen kosta mer enn godt var.

Med skader på kropp og sjel

Krigen i Afghanistan hadde dramatiske virkninger i det sovjetiske samfunnet. 15.000 av soldatene kom hjem i likkister og ble begravd med full militær honnør. Det var en mager trøst for de etterlatte.

Verre var myndighetenes behandling av dem som kom levende fra det, men med varige skader på kropp og sjel. 36.000 krigsinvalider var ett av resultatene av krigen i Afghanistan. Mange flere hadde mindre synlige skader.

De hadde deltatt i en krig som ble stadig mer brutal – og stadig mer meningsløs. Stoffmisbruk ble løsningen for mange av dem, både under krigen og etterpå.

Soldatmødrene kasta seg inn i kampen om et minstemål av ettervern, attføring og arbeidsplasser for de skadeskutte krigsveteranene fra Afghanistan. Med lite hell.

Nå gjelder det Tsjetsjenia

På 1990-tallet er det krigene i Tsjetsjenia som har stått i fokus for mye av arbeidet, den første fra november 1994 til august 1996, og den andre fra november 1999, den som ennå pågår.

Ifølge Anna Politkovskaja (En reise i helvete. Pax 2001) ble 70.000 tsjetsjenere (militære og sivile) drept i den første krigen. Den russiske hærledelsen setter systematisk de russiske tapene for lavt, rundt 3.000. Kanskje døde så mange som 10.000 russiske soldater.

I den andre krigen er alle tall enda mer usikre. Russiske myndigheter gjør alt de kan for å hindre innsyn både fra OSSE, fra journalister og fra hjelpearbeidere. Det som er noenlunde sikkert, er at en kvart million mennesker er drevet på flukt ut av Tjsetsjenia.

Soldatmødrene støtter dem som vil nekte å delta i krigen i Tsjetsjenia – og dem som vil nekte sønnene sine å delta.

– Vekk med verneplikten!

Soldatmødrene har kampen mot verneplikten som en av hovedsakene sine. De ser den som rota til det meste av det som er vondt i den russiske hæren.

Verneplikten er i dag på to år, langt mindre enn under den kalde krigen da den var 3-5 år. Men rekruttene innkalles alt som 18-åringer. Det er tidlig når en skal inn i et så brutalt og avstumpende system som det russiske militærsystemet

Men bare en tredjedel ender som soldat. Studenter er fritatt. Slik var det stort sett også i sovjettida. Så kampen om studieplassene var beinhard da som nå.

Andre blir fritatt av helsemessige grunner. Derfor er det et stort marked for helseattester, og det er utsteders marked – så prisen er høy.

Prisgitt de mest brutale

At nye rekrutter skal “døpes” er et rituale i mange sammenhenger. I den russiske hæren har “døpingen” vært utafor kontroll langt tilbake i sovjettida. Fysisk og psykisk mishandling som kan gå over i rein tortur fører hvert år til et stort antall dødsfall og sjølmord.

Både veteraner og offiserer kan stå bak overgrepene, og mørketallene er store. For soldatmødrene har dette hele tida vært et sentralt arbeidsfelt. De krever at tilsyn fra helsepersonell styrkes, at ofrene får slippe ytterligere militærtjeneste og at de skyldige straffes.

Men det er tunge saker å jobbe med. Det var derfor et gjennombrudd da en høytstående offiser i 2001 ble dømt til tre og et halvt års fengsel for ha mishandlet den unge rekrutten Sergej Janov.

Kommentarer
DEL