6. desember storma et tjuetall amerikanske soldater det nyoppretta hovedkontoret for den irakske fagforeningsføderasjonen (IFTU). Åtte av fagforeningslederne ble arrestert, alt utstyr ødelagt (kontoret hadde ikke såpass som en pc), plakater og bannere revet ned og vinduene knust. Svart maling ble brukt for å fjerne alle tegn på at dette var et fagforeningskontor – også for å dekke over en parole som krevde slutt på terroraksjonene.
De åtte arresterte ble satt fri dagen etter – men fikk ingen forklaring på hvorfor kontoret ble storma. Det dreier seg naturligvis om fagforeningsfolk som har vært innbitte motstandere av Saddam-regimet.
Angrepet i Bagdad har utløst protester verden over. COSATU i Sør-Afrika, skotsk LO og den største italienske fagbevegelsen CGIL er blant dem som har protestert. Informasjon om arrestasjonene og andre overgrep mot faglige aktivister fins på nettstedet labourstart.org/iraq/.
Internasjonal støtte
Internasjonal fagbevegelse prøver nå å støtte opp om den uavhengige fagforeningsbevegelsen i Irak. Denne helga har ICFTU, den internasjonale faglige føderasjonen, tatt initiativet til et møte i Amman om den vanskelige situasjonen for alt faglig arbeid i Irak. Representanter for de faglige miljøene i Irak er invitert, og fagbevegelsen i arabiske land er fyldig representert. ICFTU er særlig bekymra for hva som vil skje når de amerikansk-styrte privatiseringene skyter fart.
Etter at Saddam-regimet falt i april, har fagforeninger sprunget ut i alle deler av Irak. I Basra organiserte de uavhengige fagforeningene en to dagers streik med det samme de britiske troppene tok over kontrollen av byen. Streiken var en protest mot at britene oppnevnte et medlem av Baath-partiet til ny borgermester i Basra.
Meldingene om streiker og andre faglige aksjoner fra både shia-og sunniområder kommer så tett at det er utrolig hvor lite som når fram om slikt i vestlige media.
Fagorganisasjoner stiftes
I juni møttes 400 fagforeningsaktivister i Bagdad og stifta Den demokratiske fagforeningsføderasjonen med mål å danne avdelinger i tolv av de viktigste bransjene.
8. desember ble det stifta en landsomfattende organisasjon for arbeiderråd og fagforeninger (Workers’ Councils and Unions, WCUI). Det kom folk fra hele landet, fra Basra i sør til kurdiske byer i nord. Den aktivistiske Unionen av arbeidsløse (Union of Unemployed in Iraq, UUI) ser ut til å gå inn i den nye organisasjonen.
I en uttalelse fra stiftelsesmøtet understrekes det at de faglige miljøene i Irak ikke anerkjenner noen splittelser av arbeidere på religiøst, rasemessig eller etnisk grunnlag – og at den nye organisasjonen fordømmer spillet om makt som foregår på slikt grunnlag i det amerikansk-utnevnte styringsrådet.
Saddams lov gjelder
Det ene hovedproblemet for faglig aktive er at det amerikansk-oppnevnte styringsrådet ikke vil oppheve arbeidslivsloven fra 1987. Loven satte forbud mot enhver uavhengig fagforening og tok vekk streikeretten.
Lokale arbeidsgivere er i dag ofte villig til å inngå avtaler med sine ansatte, men alle slike forsøk blir avvist av de nye myndighetene og okkupasjonsledelsen. Enhver slik avtale er i strid med iraksk lov – med Saddams lov fra 1987.
Okkupasjonsledelsen (The Coalition Provisional Authority, CPA) tviholder på dette forbudet mot uavhengige fagforeninger og mot streiker. Lederen, Paul Bremer, har advart om at arbeidere kan bli arrestert og internert som krigsfanger hvis de setter i gang protestaksjoner på arbeidsplassen sin.
Rettsløse ved privatisering
Det andre hovedproblemet, er de privatiseringene som nå skal presses igjennom. Hvis ansatte i Saddams utallige statsbedrifter ikke har lov til å organisere seg og inngå avtaler, står de fullstendig rettsløse og uten innflytelse på hva som skal skje hvis bedriften privatiseres.
19. september sendte okkupasjonsledelsen ut ordre nr. 39 som åpner for at utenlandsk kapital kan overta inntil 100 prosent av alle statsbedrifter i Irak – og for at profitt kan føres fritt ut av Irak.
Oljeindustrien er eneste unntak.
I oktober presenterte okkupasjonsledelsen ei liste over bransjer der privatisering er nært forestående. Sementfabrikker, kunstgjødselfabrikker, fosfat- og svovelgruver, legemiddelfabrikker og flyselskapet står øverst på lista. Det meldes at 138 av rundt 600 statsbedrifter allerede er lagt ut på salg.
Det fins ingen privatkapital i Irak som kan konkurrere om å kjøpe disse bedriftene hvis utenlandske selskap begynner å by. Direktøren for en større planteoljefabrikk sier til den amerikanske månedsbladet The Progressive at utenlandske eiere vil sette pris på verdiene i bedriften, “men vil de like arbeiderne?”
Ingen penger
Den nyoppnevnte lederen for Al Daura-raffineriet regner med at han må si opp 1500 av sine 3000 ansatte hvis raffineriet kommer på private hender. “Men hvis jeg gjør det, dreper jeg dem og familiene deres.” Det fins ingen dagpenger eller sosialhjelp som kan holde dem i live.
En assistent for den nye arbeidsministeren sier til The Progressive at det arbeides med en ordning med dagpenger for arbeidsløse. Men det skal være opptil 70 prosent arbeidsløse i dag – “og dessverre har vi ikke klart å finne noe land som er villig til å hjelpe oss med å finansiere ordningen”.
Det hjelper naturligvis ikke at ordre nr. 37 fra okkupasjonsledelsen tok vekk all skatt på personer og selskaper ut året – og setter fra nyttår et tak på femten prosent på all slik skatt.
Etter sammenbruddet av Saddam-regimet har det vært en eksplosjon av protester rundt om på alle større arbeidsplasser i Irak. Utilstrekkelig lønn er en viktig drivkraft. De aller fleste får i dag rundt 6o dollar i måneden. Lønnsskalaen er bestemt av okkupasjonsledelsen, og kalles også for kriselønn (emergency wage).
Kommandolinjene er krystallklare for de nyoppnevnte direktørene . Det har ingen rett til å inngå avtaler med de ansatte. De må til departementet for å få godkjent alle endringer i lønns- og arbeidsforhold, og departementene må til okkupasjonsledelsen. Det sier mye om situasjonen at da en amerikansk fagforeningsdelegasjon i oktober møtte en statssekretær i arbeidsdepartementet, satt en britisk representant for okkupasjonsledelsen ved siden av han i sofaen. (The Progressive, desember 2003)
