“For at alt skal kunne forbli som det er, må alt forandre seg.»
Dette berømte litterære sitatet fra en like berømt roman har skapt begrepet gattopardisme: om å late som man vil ha forandring for å beholde status quo. Da forfatteren av Il gattopardo (Leoparden) døde, hadde han ikke utgitt noe som helst. Fyrst Giuseppe Tomasi di Lampedusa (1896–1957) opplevde aldri sin egen verdensberømmelse. Manuskriptet hans ble avvist av forleggere to ganger, og bare takket være Lampedusas standhaftige enke så denne ekstraordinære dokumentasjonen av et samfunn i oppløsning dagens lys.
Handlingen foregår på Sicilia i forbindelse med Italias Risorgimento – bevegelsen for et samlet Italia, anført av hærfører Giuseppe Garibaldi. Forfatteren utleverer seg og sine med all den innsikt og sanselighet livet ga ham stoff til. Han var et barn av sin tid, en aristokratisk dagdriver som kunne støtte seg på oppfatningen at det å tjene penger var noe ufint, noe for tjenerskapet. Dermed kunne han vie seg helt til studier av kultur, språk og litteratur. Da han i 1943 opplevde bombingen av familiepalasset i Palermo, inspirerte sjokket ham til å starte sitt memento-prosjekt: å skrive ned alt som forsvant for hans øyne. Sørgelig nok opplevde han verken sin egen suksess med Leoparden eller Luchino Viscontis spektakulære filmatisering fra 1963.
Sorg og lys
Maike Albath, prisbelønt tysk litteraturkritiker og Italia-kjenner, vandrer gjennom Sicilias litterære og politiske landskap i boken Trauer und Licht (Sorg og lys). Hun gir rikelig plass til fenomenet Lampedusa og samtidig til det faktum at litteratur på dette avsondrede stykket Italia, invadert og erobret fra så mange kanter gjennom historien, får en spesiell betydning. Et finne-seg-selv-prosjekt på alles vegne; noe en annen av Sicilias store forfattere bearbeidet i skrift så vel som i liv: Luigi Pirandello (1867–1936) er ansett som en av det 20. århundres største dramatikere og mottok Nobelprisen i litteratur i 1934. Hans bakgrunn fra gruvemiljø kunne neppe stått i større kontrast til Lampedusas adelige kokong og førte ham naturlig inn i sjangeren sosialrealisme.
«Det mest revolusjonære man kan gjøre på Sicilia, er å følge loven og straffe forbryterne.» Dommer Giovanni Falcone
Pirandellos ungdommelige begeistring for Mussolinis fascisme må ses i sammenheng med samfunnets oppløsningstilstander og behovet for den sterke mann. Han tok senere klart avstand fra Il Duce.
Maike Albath beskriver en mann som ifølge ham selv lyktes i faget, men ikke i livet. Han var produktiv og nyskapende – gjorde blant annet først skandale og så braksuksess med teaterstykket Seks personer søker en forfatter (oppført på Nationaltheatret i Oslo 1967 i regi av Ingmar Bergman).
Hans privatliv var derimot en plaget historie. Hans kone, mor til deres tre barn, var sykelig sjalu og ble etter et familieråd innlagt permanent på et psykiatrisk sykehus.
Hvilket bringer Albath til kvinnens stilling i et arkaisk, mannsdominert samfunn. Kvinner med lav status kunne på 1900-tallet arbeide på fabrikk eller som tjenestefolk; der trengte samfunnet dem. Men i ekteskapet – som måtte inntreffe innen 25-årsalderen – var kvinner, enten de var adelige eller proletære, underlagt ektemannen i ett og alt. De var bokstavelig talt innestengt. Hjemmet ble deres eneste domene, der de kunne utøve sin innflytelse. Den overbeskyttende, possessive mor var resultatet. Den søritalienske familien var – og er – en mektig institusjon. Den glir også sømløst inn i mafiaens maktstruktur, med sin familismo amorale. Familien – ikke samfunnsinstitusjonene – utgjør loven.
Mafiatemaet
Den høyt aktede forfatteren Leonardo Sciascia (1921–1989) fra Palermo var blant de første som behandlet mafiatemaet. I 1961 utkom boken Il giorno della civetta (Uglens dag). Den analyserte forbindelsen mellom politikk og organisert kriminalitet på et tidspunkt da både kirken og den sicilianske regjeringen fornektet mafiaens eksistens.
Boken ble en internasjonal suksess og er etter hvert blitt solgt i over en million eksemplarer. Albath siterer ham: «En av det italienske samfunnets mest åpenbare og største defekter er mangelen på hukommelse. Kanskje kommer det av at det måtte omfatte så mye og derfor blekner, forsvinner i tåke.»
Sciascias fatalistiske pessimisme fikk ham for øvrig på kollisjonskurs med dommer Giovanni Falcone når det gjaldt forholdet til mafiaen. Falcone ble viden kjent etter at han på 1980-tallet fikk satt 360 sicilianske mafiabosser bak lås og slå. Hans devise lød: «Mafiaen er et historisk fenomen som oppstår og vil ende. Det er ikke en tendens i den sicilianske sjelen.» Han uttalte også at «det mest revolusjonære man kan gjøre på Sicilia er å følge loven og straffe forbryterne».
Cosa Nostra kvitterte 23. mai 1992 med å sprenge Falcone og senere hans kollega Paolo Borsellino i luften. Det ble et vendepunkt i befolkningens passive holdning, og fra nå av het det at «nok er nok». Dermed oppsto det historiske vendepunktet Falcone var talsmann for – og som han betalte for med sitt liv.
Forleggeren Elvira Sellerio fra Palermo uttalte en gang i et fjernsynsintervju: «Da Sicilia er en øy, synes den å egne seg spesielt godt til fortelling. Virkeligheten her er alltid en roman (…), men egentlig overgår virkeligheten alltid disse fortellingene. Sicilia har en mytisk dimensjon, en som ikke lar seg oppløse, noe hemmelighetsfullt. Noe antikt.»
Maike Albath flanerer behendig og detaljrikt mellom forfatternes egenpersoner og deres fiktive presentasjoner med tidsånden som historisk bakteppe. Alltid med like deler saklighet og hengivenhet for Sicilias skjebnemettede særpreg. Det gir stor leselyst.
