Søkelys på Henry Kissinger, tyve år etter

Med Augusto Pinochet bak lås og slå rettes søkelyset mot USAs grå utenrikseminense Henry Kissinger. Spørsmålet mange stiller, er hvor mye han visste om Operasjon Condor.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Dommere i Argentina og Chile ønsker å avhøre den tidligere amerikanske utenriksministeren Henry Kissinger. De ønsker å vite om, og i tilfelle hva, han kjente til av en omfattende operasjon som gikk ut på å eliminere opposisjonelle – marxister og kommunister – på tvers av de gamle diktatur-grensene i Sør-Amerika.

Domstolene i Santiago og Buenos Aires har derfor tatt ut stevning mot den grå eminensen i amerikansk utenrikspolitikk. Den føderale dommeren i Argentina, Rodolfo Canicoba Corral, sendte den 10. august i år en forespørsel til justisdepartementet i USA der han ba om tillatelse til å avhøre Kissinger; om nødvendig i Washington for å spare den etter hvert eldre mannen for en reise til Buenos Aires.

Fra den andre siden av Andes-fjellene kom forespørselen allerede den 30. juli. Chilensk høyesterett er først og fremst interessert i å avhøre Kissinger om drapet på den amerikanske journalisten Charles Horman, som forsvant i dagene etter kuppet høsten 1973. Liket av Horman ble seinere dumpet foran den amerikanske ambassaden, og det er antatt at han ble skutt sammen med flere hundre andre på en stadion i Santiago kort etter Pinochets maktovertakelse den 11. september.

Men også i Chile har man begynt å grave i den såkalte «Operasjon Condor,» som involverte diktaturene i Sør-Amerika på 70- og 80-tallet; Chile, Bolivia, Brasil, Argentina, Uruguay og Paraguay. Og det sentrale spørsmålet er, som alltid i USAs bakgård: i hvilken grad var amerikanske sikkerhetsorganer og myndigheter innblandet?

Operasjon Condor

Hva var Operasjon Condor? Historien begynner i Chile i september 1973. Eller – egentlig begynner den tre år før, den 4. september 1970…

Det er presidentvalg i Chile. Høyresiden er splittet, med to kandidater, og sosialisten Salvador Allende får flest stemmer. Siden ingen av kandidatene har over halvparten av stemmene, går saken videre til Kongressen som følger konstitusjonell sedvane og innsetter Allende som landets nye president.

Det er et kommunistisk plott for å knuse demokratiet i Chile og bringe den cubanske revolusjonen inn på det sør-amerikanske kontinentet, skriver Henry Kissinger i sine memoarer Years of Upheaval mange år seinere. I 1970 er han nasjonal sikkerhetsrådgiver for president Richard Nixon, og amerikanske myndigheter følger utviklingen i Chile med argusøyne. Men gjør de mer enn det?

I løpet av kort tid er Chile kastet ut i et politisk og økonomisk kaos uten sidestykke selv i Sør-Amerika. Frontene er hugget i stein; på den ene siden en Salvador Allende som går i gang med å ekspropriere all utenlandsk eiendom, inkludert amerikansk-eide bedrifter. På den annen side et USA livredd for ringvirkninger inn i andre land med betydelige, radikale bevegelser: Peru, Argentina og Bolivia.

Og dessuten livredd for et Cuba i tusende potens med mulig sovjetisk, militært nærvær midt inne på selve kontinentet – rett utenfor USAs stuedør.

Det blir krig av sånt, men den foregår i det skjulte. Plutselig er alle i streik i Chile, bedrifter klarer ikke å produsere lenger, alle lån blir holdt tilbake og inflasjonen når kolossale 350 prosent. Busser, drosjer og all øvrig transport blir stående stille. Det amerikanske selskapet ITT – International Telephone and Telegraph Company – tar kontakt med CIA.

Målet er Allende. Han må bort for enhver pris. USA kan ikke leve med «kommunister» i sin nære bakgård. De militære blir oppmuntret til å kuppe makten.

Salvador Allende gjør det lett for dem. Han har ikke noe mandat fra chilenerne til å revolusjonere landet. Han svarer med unntakstilstand, bruker hæren mot de streikende og bringer de militære inn i regjeringen. Dermed styrker han også hæren og gjør den politisk.

Kuppet kommer i september 1973, da Augusto Pinochet tar makten etter noen blodige dager i Santiago. Øverstkommanderende for hæren, Carlos Prats Gonzalez – som støtter Allende – må flykte.

«Denne utviklingen mot kaos skyldtes ikke noen form for amerikansk intervensjon. Vi var ikke involvert i Chile via CIA og hadde ingenting med streikeledere eller protestgrupper å gjøre. Vi ga ikke klarsignal for noen form for assistanse – det være seg åpen eller hemmelig – til dem; vi ga dem intet råd,» skriver Henry Kissinger i sine memoarer.

Men det er nå så.

Fire tonn dokumenter

Tyve år etter kuppet, i 1992, detter en intetanende paraguayansk dommer ved navn José Augustin Fernandez over en hel drøss med nedstøvede papirer og dokumenter på en politistasjon utenfor Asuncion. I stedet for å overlate dem til politiet, frakter han dem i all hemmelighet til justisdepartementet.

Tilsammen dreier det seg om over fire tonn med papirer; mapper, saksdokumenter, id-kort, arrestordrer og fotografier. Papirene viser seg å være arkivene etter Operasjon Condor, og inneholder alle ønskelige detaljer om hvordan diktatorene samarbeidet for å kvitte seg med fiender – les marxister.

Takket være disse dokumentene, vet man nå at «Operasjon Condor» ble iverksatt i 1975, etter initiativ av Augusto Pinochet selv – via sjefen for det chilenske hemmelige politiet DINA, Manuel Contreras. Formålet var å spore opp og eliminere – les drepe – de ulike diktaturenes indre fiender som hadde rømt fra sitt eget land men som ikke hadde kommet lenger enn til nabolandet – der det satt en annen diktator.

I Paraguay hadde Alfredo Strössner styrt med jernhånd helt siden midten på 50-tallet. I 1964 gjorde de militære ende på demokratiet i Brasil. I 1971 hadde general Hugo Banzer gjennomført et kupp i Bolivia. I Uruguay hadde president Juan Maria Bordaberry stengt parlamentet i 1972. I Argentina førte dødsfallet til Juan Peron og presidentskapet til hans kone Isabel til et kupp i 1976. Og Chile fikk altså sitt militærdiktatur i 1973.

Disse landenes sikkerhetstjenester var det altså som samarbeidet for å eliminere all opposisjon i sine respektive land. Titusener av mennesker «forsvant,» og lederne for de tidligere demokratiene ble sporet opp og myrdet i spektakulære aksjoner.

Den 30. september 1974 ble general Carlos Prats Gonzalez, som også hadde vært vise-president og forsvarsminister i Allendes regjering, skutt ned og drept i Buenos Aires. Drapet ble utført av agenter fra DINA, i samarbeid med argentinske militære.

I begynnelsen av september samme år ble fem uruguayanske opposisjonelle arrestert i Buenos Aires; likene ble funnet en uke seinere i utkanten av Uruguays hovedstad Montevideo.

Høsten 1975 ble to paraguayanere i eksil arrestert i samme Buenos Aires, av paraguayansk politi, og ført til Asuncion. Samme år ble chilenske Jorge Isaac Fuentes Alarcon arrestert av paraguayansk politi idet han krysset gransa fra Argentina. Han ble ført til Santiago, innesperret i den famøse Villa Grimaldi – og ble aldri mer sett.

I juni 1976 tok væpnede menn seg inn på hotellene Hilton og Pino i Buenos Aires, hvor det befant seg 110 politiske flyktninger med familier. Flyktningene var under beskyttelse av FN, men 26 av dem ble likevel massakrert.

I april 1976 ble tre opposisjonelle fra Uruguay arrestert i Buenos Aires. Liket av den ene ble seinere funnet i utkanten av byen; de to andre ble funnet flytende i Rio de la Plata.

I mai 1976 ble Bolivias tidligere president, Juan José Torres, arrestert av bevæpnede menn i den argentinske hovedstaden. Hans lik ble funnet noen dager etter, omlag 90 kilometer fra Buenos Aires.

Opererte internasjonalt

Slik kan man holde på, for listen er lang. Felles for disse aksjonene er at de alle ble utført i et eller annet land i Sør-Amerika, og at de derfor – bortsett fra mordet på Prats, som fikk stor oppmerksomhet – har glidd inn i den store kvasen av politiske mord og forsvinninger som var «vanlig» i disse landene på 70- og 80-tallet.

Men bærerne av de lange knivene opererte også utenfor sitt eget område, og to mord og/eller mordforsøk står sentralt i den etterforskningen som nå drives. Det ene er attentatforsøket på den tidligere visepresidenten i Chile og lederen for kristelig-demokratene, Bernardo Leighton, som var et «target» fordi han hadde åpnet for samarbeid med venstresiden i Chile.

Det førte til anklager om anti-chilensk aktivitet, noe Leighton tok som et påskudd til å flykte – til Roma. Den 6. oktober 1975 ble han og hans kone alvorlig såret i et skuddangrep rettet mot begge idet de var på vei inn i leiligheten sin.

Både Leighton og hans kone Anita overlevde.

Drapsforsøket, viste det seg seinere, var organisert av den amerikanske DINA-agenten Michael Townley, som dro til Chile på 60-tallet, ble med i den fascistiske ungdomsorganisasjonen Patria y Libertad for deretter å returnere til USA i 1970 – da Allende ble valgt.

I 1976 hadde denne Townley mer enn en finger med i spillet da den tidligere utenriksministeren til Salvador Allende, Orlando Letelier, ble myrdet i Washington i september – bare noen få kilometer fra Det Hvite Hus. Også Leteliers amerikanske sekretær, Ronnie Moffitt, ble drept under dette angrepet.

På det tidspunktet var Michael Townley vel tilbake i Chile, som betrodd medarbeider i den chilenske sikkerhetstjenesten. I 1978 ble han utlevert til amerikanske myndigheter, arrestert for mordet på Letelier og straks etter plassert i det såkalte «federal witness program» som gir beskyttelse og ny identitet til kriminelle – blant annet – som velger å samarbeide med påtalemakten.

Og så hører det med til historien at det var samme Townley som i mai i år åpnet den nye runden i etterforskningen rundt «Operasjon Condor,» som foregår i regi av de nye regimene i Chile og Argentina. Da tilsto nemlig Townley at han hadde vært hovedarkitekten bak mordet på Prats i Argentina i 1974, og at dette drapet hadde blitt utført i samarbeid med flere høytstående chilenske militære.

Ruller videre

I dag er den gamle diktator Augusto Pinochet trygt forvart bak lås og slå i den chilenske hovedstaden, takket være de spanske dommerne Manuel Garcia Castellon og Baltasar Garzon som etterforsker spanske forsvinninger i Sør-Amerika på denne tiden. Argentinske domstoler er på jakt etter Strössner, som nå bor i Brasil; Jorge Videla – landets tidligere diktator som allerede er i forvaring – og Pinochet selv, som Chile ikke ønsker å utlevere.

Det som så langt er klart, er at det var Pinochet som tok initiativet til Operasjon Condor, og at det hele gikk ut på å kvitte seg med opposisjonelle.

Men det er ikke like klart hva som var de amerikanske myndighetenes rolle.

Kuppet i Chile i september 1973 falt sammen med Henry Kissingers utnevnelse til ny utenriksminister i USA. Det var en posisjon han hadde fram til 1977, med andre ord den perioden hvor Operasjon Condor var i virksomhet.

Hva visste denne mannen som Norge valgte å gi fredsprisen samme år som Pinochet tok makten i Chile? Og var det sånn at han og flere andre ikke bare visste, men at de også spilte en rolle i alt det som skjedde?

Det lurer den argentinske dommeren Rodolfo Canicoba Corral også på.

Det man vet er at USA, med Kissinger som nasjonal sikkerhetsrådgiver, aktivt undergravde Allende og at det nok ikke kom overraskende på amerikanerne at de chilenske kristelig-demokratene nærmest tryglet hæren om å kuppe landet i september 1973.

Det man vet, er at USA var livredd for marxistisk smitte fra Chile og inn i nabolandene Peru, Bolivia og Argentina.

Det man vet, er at USA var livredd for marxister overalt i verden, og spesielt i Latin-Amerika, og at CIA ti dager etter kuppet jublende slo fast at «korpsånden i det militære er slik at de kommer til å utrydde alle spor etter kommunistene.»

Det man vet, er at USA allerede i 1976 ble informert om Operasjon Condor, av den amerikanske FBI-mannen i Argentina, Robert Scherrer.

Og det man kan hevde, er at USA nok ikke så det som noen tragedie at kommunister og sosialister ble eliminert over en lav sko i Sør-Amerika.

Men spilte de noen aktiv rolle?

Pinochet ikke «implisert»

I 1976 avviste daværende sjef for CIA, George Bush, blankt at den chilenske sikkerhetstjenesten sto bak mordet på Letelier i Washington. Siden er det blitt klart at den chilenske sikkerhetstjenesten sto bak mordet på Letelier i Washington.

Bare det er jo litt interessant.

Det som også er interessant, er at USA så langt har «implisert» åtte personer i dette mordet, blant annet tidligere DINA-sjef Manuel Contreras. Men Pinochet selv står ikke på listen. Han kommer derfor ikke til å bli forlangt utlevert til USA med det første.

Og det betyr at verken Henry Kissinger, George Bush, CIAs nestleder Vernon Walters – om han fortsatt lever – eller noen andre høyt på strå i den amerikanske administrasjonen dengang vil måtte vitne i en eventuell sak mot den tidligere diktatoren. I USA, eller andre steder.

Men den argentinske dommeren ønsker avhør. Så da får vi vel høre resten av historien når Henry Kissinger, i full frivillighet og åpent og ærlig, forklarer seg overfor Rodolfo Canicoba Corral om hva som egentlig skjedde disse svarte årene…

---
DEL

Legg igjen et svar