Socialisme og Frihet

Vi bringer her annen del av Jens Bjørneboes artikkelserie ”Socialisme og frihet”.

Jens Bjørneboe
Forfatter. Skrev i Ny Tids forgjenger Orientering.

Orientering 3-21 januar 1967

– Dette er verdenskrisen i dag: at politikken intet forhold har til det menneskelige. Denne krisen går igjen både i det rent kapitalistiske, de sosialdemokratiske og de sosialistiske land, hevdet Bjørneboe – og trakk i den forbindelse frem blant annet prosessene i Moskva mot de to forfattere, Daniel og Sinjavskij.
Det som i dag har hendt, det er at Moskva er en del av de centrale Europa. Moskva ligger fra nu i Europa, og det er ikke lenger tale om å benytte en egen målestokk på de ting som skjer i Sovjetunionen. Det er en verdenshistorisk begivenhet som har funnet sted. Russland har gått gjennom en prosess vi alle har vært vitne til – og bordet fanger:
Vi betrakter og bedømmer i dag en sovjetisk domstol med samme mål som vi anlegger på en engelsk, en sveitsisk eller en svensk rett.
Det er ikke motstandere av Sovjetunionen som dømmer slik – det er venner av Sovjetunionen som anlegger denne målestokken.
Enda en ting må det være tillatt å minne om, fordi det drastisk illustrerer hva en feilvurdering av menneskers egenart og personlighetsverdi kan føre til.
Under alliansen mellom Hitler og Stalin, under samarbeidet om Polens deling og den gjensidige tilpasning i alliansen mot Vesten ble det fra russisk side utlevert et stort antall tyske og jødiske kommunister til Gestapo. Jeg opplevet det indirekte, men allikevel på nært hold fordi jeg under krigen som flyktning i Sverige nesten bare omgikkes tyske eller i det hele tatt mellom-européiske antifascistiske flyktninger. Det var mennesker som var bosatt i Sverige, men hadde slektninger, venner og meningsfeller som hadde emigrert fra Østerrike og Tyskland til Sovjetunionen.
Hvor mange av disse flyktningene, som overveiende var oppriktige kommunister og i alle fall aktive antifascister og til dels av jødisk avstamning – som ble utlevert til tyske KZ, til tukthusfengsler, til mishandlinger og henrettelser, vet jeg ikke – ingen vet det. Men det var tusener.
Jeg kjenner mennesker som ble hentet fra Karaganda og sendt til Auschwitz. Hva Sovjetunionen kunne ha å vinne på å utlevere lojale kommunister til nazistiske bødler, har neppe noe menneske kunnet innse. Men hva Sovjetunionen tapte på det, både moralsk og av sympati over hele verden, det lider landet stadig under.
Jeg var på det tidspunkt, da dette fant sted, omtrent tyve år gammel, og jeg tilhører muligens akkurat den generasjonen som det har gjort det varigste inntrykk på.
Vår tid har vært preget av maktpolitikk utad – og av statens ensretting av individene innad. De land hvor man kan si sin mening høyt, kan man telle på fingrene.
Ytringsfrihet i ordets fulle, alvorlige betydning har vi idag sannsynligvis bare i Canada, Australia, England-Skottland, Nederland, Sveits og Skandinavia, muligens også i Japan og Italia. Om man skal ta med USA og Vesttyskland, tør ære et vurderingsspørsmål med ganske hårfine nyanser. Men dermed vil listen over de egentlig frie, i vår mening demokratiske land, omtrent være fulltegnet. Det er et temmelig bedrøvelig resultat i en verden hvor statene står i kø for å erklære seg som tilhengere av FN’s manifest om menneskerettighetene.
Best beskyttet er tanke- og ytringsfriheten utvilsomt i den lille gruppe av land som har de eldste parlamentariske tradisjoner: Sveits, Holland, England og Skandinavia. Det er i disse land ikke tenkbart å stille spørsmålet om statlig kontroll av publikasjonsmidlene til diskusjon, i alle fall ikke når det gjelder uttrykk for livsanskuelse, filosofi, religion eller politisk oppfatning. De land som idag praktiserer FN-erklæringen, hadde aldri behøvd å lese den. Kravet om ytringsfrihet er gått oss fullstendig i blodet, det er nedarvet. Det er en selvfølge i enhver grunnlov, i ethvert politisk program.
Allerede i et så vestlig og nært beslektet land som Tyskland er dette forhold totalt annerledes. Ennu i forrige århundre betraktet gode tyskere det demokratiske Sveits som et anarkistisk røverrede – en bandittstat uten autoriteter og sas for disiplin, et land som mottok en mann som dramatikeren og nerveanatomen Büchner, gav ham oppholdstillatelse, ytringsfrihet og til og med lot ham undervise ved universitetet. Kunne det gå annet enn galt med et slikt land som Sveits? – Enda tidligere var Holland i samme situasjon, og mottok meningsflyktninger fra hele Europa, lot dem forske og tale med en høy grad av frihet, og likeledes ha en religion de selv ønsket. Kunne det da gå annet enn galt med Holland også?
At det nu viste seg å gå atskillig bedre med disse anarkistiske frihetsparadisene, Sveits, Holland, England og for den saks skyld også Skandinavia – enn med de langt stivere og autoritære stater som Tyskland, Frankrike, Russland etc., tror jeg er et fenomen som tyske, russiske, franske og en rekke andre politikere den dag idag har vanskelig for å forstå. Jeg tror at det politiske miljø i alle land som ikke har århundrelange parlamentariske tradisjoner, nesten med nødvendighet må bli slik at det frembringer politikere og statsmenn som ekte og oppriktig er ute av stand til å tenke seg at det går an å gi et folk både tanke- og ytringsfrihet, og dessuten la det bestemme over seg selv. De nye herrer i disse fra gammelt av autoritære stater har uten å være klar over det, overtatt sine gamle keiseres, hertugers og tsarers uvilje mot en fri parlamentarisme: de betrakter fra bunnen av sine hjerter ytringsfriheten som ikke bare farlig, men i sitt vesen dypt umoralsk. Og den samme oppfatning hersker også i nesten alle lag av de folk som er objekter for den autoritære statsmakt – jeg kjenner dette best fra Tyskland: det er galt å kritisere makthaverne, fordi makthaverne best vet hva som er til folkets beste: Å kritisere sin regjering betyr stadig å skade sitt eget folk.
Hvis man tror at den evne gikk omkring og led under å være fratatt sin ytringsfrihet, eller savnet en fri kritikk av regjeringen, frie informasjoner fra utlandet etc., da gjør man seg skyldig i en alvorlig feilvurdering. Det er en feiltagelse som nettopp idag kan bli oss meget kostbar, hvis vi tillater oss å håpe på at store deler av verdens befolkning er virkelig interessert i tanke- og ytringsfrihet. De tre milliarder, som idag befolker vår tysker under Hitler-diktaturet hårdt prøvede klode, er overveiende interessert i helt andre ting enn adgangen til å sette sin politiske eller filosofiske oppfatning på trykk. De spør seg ikke om de statlige aviser, radiostasjoner eller TV-sendere de påvirkes av, virkelig gir riktige bilder av verden. En fri presse og en kritisk kontroll av hva statsmennene foretar seg, vil være hinsides alle naturlige behov. Og disse menneskemasser er idag av enorm politisk betydning.
Behovet for tanke- og ytringsfrihet eksisterer bare hos en mikroskopisk brøkdel av menneskeheten, innen en liten gruppe av velstående vestlige land. Tegnet inn og farvelagt på verdenskartet, utgjør vi noen ganske små øer i et grenseløst hav av mer eller mindre autoritære områder. En gang kan taushetens teppe trekkes over oss alle, og i de kommende år – med den voldsomme økning av den asiatiske befolkning – vil vår procentdel bli mindre og mindre.
Hvis vi nu tar for oss vår egen, parlamentariske lille del av verden, står vi også i fare for å overvurdere våre egne – nedarvede, og derfor noe passive – behov for personlig tankefrihet, for hva vi her kaller åndslivets frihet. Det er mulig at vår evne til en virkelig personlig, tankemessig frihet er langt sterkere truet enn vi er oppmerksomme på – delvis gjennom statlige krefter (som f. eks. Fysikerne av forsvarsdepartementene, o.l.), men i langt høyere grad av den almene konformisme, den frivillige ensretting gjennom en chablonmessig tenkning (i svart-hvitt, øst-vest), som gjelder alle kollektive meningsgrupper, uansett om de står til høyre eller venstre. Allikevel vil antagelig vår katastrofale overvurdering av våre levestandardsbehov kunne bli det farligste for både tanke- og ytringsfriheten: at vi blir mette husdyr på båsen, uten behov for å ytre noen som helst avvikende eller selvstendig tanke. Hva regjeringer eller politi ikke engang truer med, det kan Vestens veldige økonomiske oppsvulmning komme til å utslette, og da med oss selv som våre egne, frivillige fangevoktere og bødler.
Bortsett fra en liten håndfull profesjonelle pressefolk og skribenter, en del vitenskapsmenn, politikere og noen enkelte individualister – hvem er da i våre velhavende og frie parlamentariske land virkelig interessert i åndsfriheten? Hvor mange ville personlig lide ont, hvis ytringsfriheten langsomt og forsiktig, skritt for skritt, ble kvalt? – Under begrepet «åndslivets frihet» vil vel en ganske drøy majoritet forestille seg noe som ikke angår dem særlig intenst personlig. Man vil meget lett komme til å tenke på en slags varig «pornografi-debatt» om retten til å sette stygge ord på trykk – nokså nøyaktig de ord man selv av og til benytter seg av, men samtidig prøver å avholde sine barn fra å bruke. Man vil se på det med en viss irritasjon eller med likegyldighet.
Bare på ett eneste punkt tror jeg man kan finne en virkelig erkjennelse av ytringsfrihetens verdi: Den er vår garanti for vår rettssikkerhet – forutsatt at vi bruker den! – Hvis min nabo kan bli fengslet uten åpen, offentlig rettergang, da kan det også hende meg. Min egen sikkerhet ligger i at jeg protesterer, når uretten rammer en annen og ikke venter med å ytre meg inntil jeg selv er offeret. Grunnlaget for vårt demokrati, og den moralske bakgrunn for ytringsfriheten er i virkeligheten at vi aktivt gjør bruk av den, at man innser at friheten til å øve kritikk av myndighetene og politikerne, ikke er en borgerlig rettighet, men en borgerlig plikt! Enhver borger av et demokrati er personlig medansvarlig for alt som skjer i landet. Føler han ikke det, har han heller ikke behov for ytringsfrihet.
I dag er hele verden skrumpet sammen til en overskuelig enhet: vi har muligheter for å vite omtrent hva som skjer på kloden, og vi har stadig – på vårt lille område – vår ytringsfrihet: så grotesk det enn kan lyde: vi er medansvarlige for alt.
Med hele den verden som er rykket oss så nær, kan det komme til å gå riktig galt i tiden fremover – men det kan også gå bra. Det går bra hvis man tenker de riktige tanker, og setter dem i kraft. Forutsetningen for riktige løsninger er en fri forskning, en fri tenkning, en fri kritikk – og frie informasjoner. Ad denne vei kan de nødvendige reformer finne sted. Det vil si at ytringsfriheten er den port hele fremtiden må gå gjennom. Holdes ikke denne port åpen, kan man tenke seg en verden i fullstendig mørke som truer oss fra elle kanter, hvis vi ikke forsvarer åndsfriheten.
Det betyr at ytringsfriheten idag er det aller viktigste punkt å forsvare i verden. Bare i ly av den kan de øvrige nødvendige ting finne sted. Det er den forpost vi må holde.

 


Orienteringsspalten er fra Ny Tids forløper (1953-75), som redigeres av Line Fausko.
line@nytid.no

 

 

---
DEL