Internasjonal spaltist: Snu! Døra er lukket

For iranere flest er internett blitt vårt viktigste vindu mot verden.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Nylig hadde besøkende til biblioteket på Universitetet i Oxford, England, i én uke et uvanlig problem: Hovedinngangen var nemlig avsperret med sperrebånd, og et fareskilt var også på plass. Det var i tillegg blitt hengt opp portrettbilder, samt nettsider med tittelen «Ingen tilgang til denne nettsiden!».

Oxford-bibliotekets besøkende måtte snu for så å ta en annen inngang.

Alt dette skjedde etter et initiativ fra to iranske fotografer, Arash Ashoori-Nia og Amir Javadi: De fikk til utstillingen «Portrett av iranske bloggere», som ble arrangert av Oxford Internet Institute fra den 22. september. De to fotografene ville med sine bilder vise den lange veien iranske internettbrukere må ta for å få tilgang til informasjon på nettet.

Det å filtrere nettsteder og personlige nettsider (blogger) på internett er en form for sensur som brukes for å hindre tilgang til informasjon. Det er sikkert vanskelig for dere i Norge å forestille dere hvor vanskelig det er for iranske internettbrukere å komme fram til den nettsiden de ønsker å besøke. Mange av nettsidene med nyheter og politiske ytringer blir filtrert. Det er ingen adgang til nettsider som inneholder stoff om menneskerettigheter, kvinnerettigheter og minoritetsrettigheter. Personlige blogger som kan inneholde det minste om seksualitet, blir filtrert.

Journalister i Iran er nødt til å bøye seg for sensurlovene, og til og med sensurere seg selv, for å hindre at deres aviser blir stengt og deres kolleger arbeidsløse. En journalist vet derfor at han eller hun skal følge de skrevne og uskrevne sensurreglene. Disse reglene omfatter blant annet politiske ytringer som er forskjellige fra myndighetenes offisielle politikk, og det som berører tradisjonen i samfunnet, for eksempel det å skrive om seksualitet. «Vi går i et minefelt,» pleier journalistene å si til hverandre, for det er nesten umulig å vite når man bryter reglene som myndighetene setter. For noen år siden ble 18 aviser stengt på samme dag, og årlig blir flere aviser nedlagt.

Et lite vindu mot lyset

Økt tilgang til internett det siste tiåret gjør at man i Iran får noe større tilgang til nyheter og annen informasjon. De offisielle mediene følger fortsatt sine strenge retningslinjer, men flere og flere akademikere, kulturfolk, samfunnsaktivister, journalister og unge ser på internett som et vindu mot den frie verden.

I de første årene, da internett kom til hjemmene til det iranske folket, var det en bølge av informasjon som da var fritt tilgjengelig. Alle kunne lese andres synspunkter usensurert. Det var mange fra den yngre generasjonen som begynte å skrive om sine erfaringer i sine daglige blogger. Spesielt jenter og kvinner skrev om kjønnsdiskrimineringen i samfunnet og den urettferdigheten de selv opplevde daglig. Journalistene kunne skrive de forbudte nyhetene og reportasjene på sine nettsider. Menneskerettighetsaktivister åpnet nettsteder hvor reportasjer om, og dokumentasjon på, brudd på menneskerettighetene ble publisert.

En uoffisiell statistikk viser at Iran er på fjerde plass når det gjelder personlige nettsider på internett. Her i Teheran hører man stadig spørsmål som: «Hva er din bloggadresse?» Eller uttalelser som: «Jeg har allerede skrevet om det på min blogg.»

Tilgangen til internett førte til at flere internasjonale venne- og samarbeidskretser og nettsamfunn ble opprettet blant iranske aktivister. For noen år siden jobbet jeg som redaktør i en avis i Teheran. Sammen med mine venner, som arbeidet med kvinnerettighetsspørsmål, åpnet vi i september 2002 Irans første feministiske nettsted, «Women In Iran», som snart ble veldig populær verden over. Flere av skribentene på dette nettstedet skrev fra utlandet, for eksempel fra Storbritannia, Norge, Sverige og USA.

Dette nettstedet var en av mine beste erfaringer som journalist. Aldri før hadde jeg opplevd det å skrive og publisere fritt.

Min erfaring

Men denne perioden med fri tilgang til internett varte ikke lenge. Av samme grunner som fri flyt av informasjon ikke tåles i landet, ble også internett utsatt for forskjellige sensurmetoder. Den iranske staten beordret internettleverandørene enten å stenge nettsidene eller filtrere dem. Forskjellige nettsamfunn ble kontrollert av myndighetene. Vårt feministiske nettsted, womeniniran.com, begynte å bli filtrert etter et halvt år. Så måtte vi skifte domenenavn, før nettstedet til slutt ble stengt i 2007.

Det at vi brukte feministiske ord og uttrykk gjorde at nettsidene ble filtrert. Flere vitenskapelige og medisinske nettsider ble offer for filtrering fordi de inneholdte ord og uttrykk om seksuelle organer!

Nå, etter flere år med sensur og filtrering på internett, har vi lært å bruke metoder for å gå bak sensuren og få tilgang til nettsidene vi ønsker å lese. Det er likevel ikke alle som kan disse metodene, og dessuten forsøker staten hele tiden å lage nye tiltak for å hindre tilgang på nettsidene som er svartlistet. De som bruker antisensur-metodene, må fortsatt ta en mye lengre vei for å få tilgang til informasjon, nettopp som besøkende til biblioteket på Universitetet i Oxford.

Javadi, som utstilte sine fotografier i Oxford-utstillingen under tittelen «Ansikter bak filteret», mener at livet for iranere på internett følger samme lover og regler som i det virkelige livet. Overfor meg sier han: «Det kan sammenlignes med at noen hele tiden forfølger deg og hindrer deg i å gjøre 60-70 prosent av det du vil gjøre til daglig. For eksempel at du en bok du vil lese, en film du vil se, eller til og med en venn du vil treffe. Utstillingen vår gjør at brukeren virkelig møter et hinder for å få tilgang til informasjon.»

Ansikt bak filteret

Den andre fotokunstneren, Ashoori-Nia, har sin egen foto-blogg som er filtrert i Iran. Han har fotografert flere iranske aktivister. Slik forklarer han sitt engasjement: «Jeg ville at spørsmålet om hvorfor disse nettstedene blir filtrert, skulle bli tatt opp. Jeg kom på ideen om å fotografere menneskene bak de sensurerte nettstedene og å arrangere denne utstillingen. En slik utstilling kunne ikke holdes i Iran, og derfor tenkte vi å bruke et utenlandsk universitet. Det ble Oxford. Besøkende til denne utstillingen vil forstå at fri flyt av informasjon ikke er en selvfølge overalt i verden.»
Fotoutstillingen i Oxford er en av metodene som unge iranere nå bruker i sin kamp mot internettsensur. De har underskriftskampanjer og lager nye metoder for å bryte sensuren. De har også sendt sitt protestbrev til World Summit on the Information Society (WSIS) i Storbritannia.
De har vel å merke ennå ikke lykkes i sin kamp mot den omfattende statlige sensuren av internett i Iran, men de er sikre på at verdenssamfunnet hører deres stemmer.

Asieh Amini er journalist, feminist og menneskerettighetsaktivist, bosatt i Teheran. Hun skriver eksklusivt for Ny Tid, blogger på varesh.blogfa.com og kan nås på amini.asieh@gmail.com

---
DEL