Snowden i kunstrommet på Whitney-museet

Den prisbelønte dokumentarfilmskaperen Laura Poitras plasserer «krigen mot terror» innenfor museets fire vegger.

Simen Helsvig
Kunstkritiker i Ny Tid.

Laura Poitras: Astro Noise
Whitney Museum of American Art, New York  5. februar–15. mai 2016

Dersom vi skulle driste oss til å stille en psykiatrisk diagnose på de første 16 årene av det 21. århundret, er paranoia en god kandidat. Jeg opplevde et snev av tilstanden da jeg så Laura Poitras’ dokumentarfilm The Oath (2010) på laptopen på flyet fra Oslo til New York. Filmen er et portrett av Osama Bin Ladens forhenværende livvakt, og er den andre i en serie på tre dokumentarer der Poitras tar for seg den såkalte «krigen mot terror» i årene etter 11. september 2001. Idet Bin Laden dukket opp på skjermen, slo det meg plutselig hvilken usedvanlig dårlig idé det var å se denne filmen på flyet. Jeg kom på en historie – sikkert en vandrehistorie, men urovekkende likevel – om en fyr som ikke slapp inn i USA fordi noen hadde observert ham se på kompromitterende filmer på flyet, og krympet meg hver gang noen passerte i midtgangen. Kabinpersonalet hadde sikkert for lengst varslet immigrasjonsmyndighetene.

Bearbeiding av Snowden-filene. Laura Poitras er en merittert dokumentarfilmskaper og journalist, og vinner av både Oscar-, Sundance- og Pulitzer-priser de siste årene. Et vendepunkt i karrieren hennes kom da hun i 2013 ble kontaktet av en anonym varsler som ønsket å dele informasjon om overvåkningsprogrammet til den amerikanske etterretningstjenesten. Sammen med journalisten Glenn Greenwald reiste hun til Hong Kong og filmet møtet med varsleren, som presenterte seg som Edward Snowden. Det resulterte i dokumentarfilmen CITIZENFOUR (2014), som er enestående ved å være førstehåndsvitne til en av de viktigste hendelsene i nyere historie.
Når Whitney Museum of American Art i New York nå viser den første store presentasjonen av Poitras’ arbeid med utstillingen Laura Poitras: Astro Noise, er spørsmålet hvorfor hun har ønsket å presentere materialet sitt gjennom installasjoner fremfor dokumentarfilm. Det kan det være gode grunner til å gjøre. I motsetning til i journalistikken eller i filmen, der et narrativ utvikler seg kronologisk, gir en utstilling muligheter til å følge flere parallelle argumentasjonsrekker og dermed skape nye forbindelser mellom objekter og dokumenter. Som i filmene er det de mange forgreningene av «krigen mot terror» som er tema for utstillingen, og mye av materialet stammer fra Snowden-filene. I utgangspunktet virker det som en god idé å presentere dette i kunstrommet. Bilder som oppstår ved informasjon fra israelske droner eller visualiseringer av satellittbaner, ser for eksempel ut som abstrakte malerier med sine kornete fargefelt.
03-Astro-Noise-Press-(3)Å organisere denne typen materiale i en storstilt installasjon der man knyttet dokumenter og bilder sammen på tvers av rommene, ville ha vært en glimrende kunstnerisk bearbeiding av Snowden-filene. Dessverre utnytter ikke Poitras disse mulighetene i Astro Noise. I stedet har man fått en utstilling som har installasjonens arkitektur, men som følger filmens dramaturgi: Publikum blir selv til aktører, der man ledes gjennom en serie mørklagte rom, men utstillingens narrativ følger en nøye planlagt kronologi.

Å bli sett mens man ser. Dette blir tydelig allerede i den første salen med verket O’Say Can You See. På en stor skjerm som deler salen i to, projiseres nærbilder av mennesker som betrakter det sammenraste World Trade Center i månedene etter 11. september 2001. Filmen avspilles i slow motion for å få frem hver detalj i de følelsesladde ansiktene med reaksjoner som veksler mellom sinne, vantro, sorg og smerte. I denne installasjonen tar Poitras et svært effektivt dramaturgisk grep. Filmer projiseres på begge sider av skjermen, slik at man til enhver tid ser den andre halvdelen av publikum betrakte noe man selv ikke kan se. Men installasjonen har også en narrativ funksjon, for filmen som vises på den motsatte siden av skjermen, består av bilder fra Afghanistan der to menn kneler på et jordgulv mens de forhøres om sin tilknytning til Al Qaida. Publikum beveger seg med andre ord gjennom rommet som gjennom historien, fra Ground Zero til Afghanistan.
Tittelen «O’Say Can You See» er de første ordene i den amerikanske nasjonalsangen The Star-Spangled Banner, og nettopp dialektikken mellom å se og å bli sett er utstillingens ledemotiv. Tittelfrasen gir forresten også assosiasjoner til de allestedsnærværende oppslagene på undergrunnen i New York som gjør overvåkning til en borgerplikt, «If you see something, say something» – som om dette var blitt en ny nasjonalhymne for det amerikanske folk.

Publikums liggende kropper vises i grensesnittet til et infrarødt dronekamera som sikter seg inn på et bombemål.

Det er åpenbart avgjørende for Poitras å påvirke publikum både emosjonelt og kroppslig. Utstillingen gjør lite for å dempe de paranoide tilbøyeligheter publikum allerede måtte ha. Tvert imot er den en oppvisning i hvordan man kan fremprovosere slike reaksjoner. I det neste rommet blir publikum nemlig invitert til å legge seg ned på ryggen på en myk benk og stirre opp mot en stjernehimmel som er projisert i taket. I utstillingens siste rom reverseres perspektivet: På en skjerm ser man omrisset av publikums liggende kropper som vist i grensesnittet til et infrarødt dronekamera som sikter seg inn på et bombemål.
Igjen blir man bevisst at man betraktes mens man betrakter.
01 Astro Noise Press Det etterfølgende rommet er viet installasjonen Disposition Matrix – tittelen stammer fra den amerikanske etterretningens database over mulige mål for bortføring eller likvidering. Her er forskjellige videosnutter og dokumenter felt inn i veggen i mørklagte korridorer, slik at publikum må stå krokrygget og myse inn gjennom små åpninger i veggen. Mens dokumentene her viser hvordan de hemmelige tjenestene gis stadig større spillerom i jakten på terrorister, viser videoene konsekvensene. Her er et intervju med et torturoffer, bilder fra Abu Ghraib-fengselet, restene av en utbombet bil etter et droneangrep. Det dreier seg om svært interessante dokumenter, men hva er formålet med å presentere dem gjennom kikkehull i veggen, bortsett fra å gjøre publikum til spioner? Snarere enn å mystifisere det ytterligere, ville det vel være best å trekke dette materialet frem i lyset?

Overregissert utstilling. «I want to draw viewers into the narrative of the work so that they leave it in a different mind-set from when they entered. I’m also interested in having bodies in spaces and asking them to make choices, which is not something you get to do in a movie theater,» forteller Poitras i et intervju i utstillingskatalogen. Men utstillingen er så regissert at det ikke finnes rom for å ta noen valg; bevegelsene man tar gjennom rommene, er gitt på forhånd, og hver installasjon krever en bestemt respons. Det kan synes som om Poitras og museets kurator ikke riktig stoler på publikums evne til å la seg berøre av materialet, og at hun for å kompensere for denne antatte likegyldigheten iscenesetter situasjoner som fremprovoserer følelsesmessige reaksjoner.
Det er utvilsomt viktige temaer som tas opp i Astro Noise, og det er kanskje nødvendig med sterke virkemidler for å ryste publikum til handling. Etter å ha arbeidet journalistisk og aktivistisk med å avdekke amerikanske myndigheters overvåkning og brudd på folkeretten i flere tiår uten å se nevneverdige politiske endringer, kan man tilgi Poitras for å tvile på den tradisjonelle journalistikkens effektivitet. Å komme med innvendinger mot en aktivistisk utstillings presentasjonsform kan synes pedantisk, om ikke likefrem upolitisk. Men betraktningen av et kunstverk fordrer ofte et spørsmål som er like politisk som det er estetisk, om ikke også etisk: Helliger målet midlene?
At jeg er tilbøyelig til å svare nei etter å ha sett Astro Noise, skyldes også at Poitras selv viser en annen retning i utstillingen. For den mest virkningsfulle av installasjonene,  November 20, 2004, er også den som i minst grad hviler på iscenesettelse av publikum og ikke forsøker å fremprovosere en følelsesmessig reaksjon. Den er tvert imot en høyst personlig beretning om Poitras’ egen erfaring med etterretningstjenesten. Mellom 2006 og 2012 ble Poitras stoppet og avhørt på flyplasser over 50 ganger, noe som til slutt presset henne til å flytte til Tyskland. Poitras fikk utlevert dokumentene etter å ha stevnet myndighetene; det viste seg at hun var mistenkt for «terrorkonspirasjon» etter å ha filmet en hendelse i Irak der en amerikansk soldat ble drept. Filmopptakene som Poitras gjorde denne dagen i 2004, presenteres i utstillingen sammen med de sterkt sensurerte utleverte FBI-papirene. De mange hullene med bortredigert informasjon i Poitras’ FBI-mappe får et motstykke i det uredigerte filmopptaket – filmen viser ikke annet enn en barneflokk som kikker over rekkverket på hustaket for å se etter skytingen i nabolaget, mens de leker foran Poitras’ kamera. Her får man en svimlende erkjennelse av hvordan en ubegrunnet mistanke kan forandre liv. Paradoksalt nok er det først når hun selv spiller hovedrollen, at Poitras gir publikum nok rom til ikke bare å reagere, men også reflektere.

---
DEL