Snill, norsk idrett

Beviser bilder av norske idrettsutøvere sammen med smilende afrikanske barn at idretten er verktøy for utvikling og fred?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[kronikk] Det er tidlig søndag morgen. Lufta er enda frisk og kjølig. Jeg befinner meg på en av Dar es Salaams turiststrender, har tatt på meg joggeskoa og er klar for en tur. Strendene er forlokkende – milevis med hvit sand. Akkurat som i reklamen.

Noen turister stopper meg idet jeg nærmer meg et skilt hvor det står «bortenfor dette skiltet går du på eget ansvar». De forteller om en finsk turist som en time tidligere jogget forbi skiltet: Plutselig kom han tilbake i full fart, i bare sokkene mens han roper om hjelp. Sokkene er blodige. Han forteller usammenhengende om en mann med kniv som hoppet ut av buskene og sa: «Gi meg skoene.» Joggeren hadde snudd på stedet, men mannen innhentet ham, kuttet han med kniven og fikk skoene.

Jeg blir skremt av historien. Dette er alvor! Idrett er penger, joggesko er gull. Som en tanzaniansk maratonløper hadde fortalt meg dagen før: Vi springer ikke for moro skyld! Vi løper for å vinne og for å komme til Europa.

Utstillingsvindu

Er det plass til ubehagelige møter i bistandens utstillingsvindu? I utenriksdepartementets strategi for kultur og idrett i utviklingssamarbeid (2005) heter det blant annet: «Idrett gir alternativer til rusmisbruk og kriminalitet, idrett fremmer fred, forsoning og likestilling. Idrett kommuniserer på tvers av rasemessige og kulturelle skillelinjer».

Som et sterkt visuelt felt formidles idrettens positive virkninger gjennom fargerike bilder av smilende barn og unge som spiller fotball eller leker, i en krigssone eller en flyktningleir. «Så bra at de kan ha det gøy!» tenker vi. Men er bilder av smilende barn gode nok bevis på effekten av idrett som bistand? Om de ville smilt uansett, får vi ikke vite. Med på bildet er kanskje også en hvit like smilende, entusiastisk hjelpearbeider eller toppidrettsutøver.

Idrettens fredskorps, i regi av Norges idrettsforbund, Norad og Fredskorpset, sender årlig ut norske studenter som idrettsfrivillige til land i Sør. Den internasjonale humanitære organisasjonen Right to Play med tidligere skøyteløper Johan Olav Koss i spissen, har blitt en betydelig aktør innenfor idrett for fred, og har siden 2001 etablert mer enn 40 prosjekter i 21 land.

Norges idrettsforbund skriver: «Med støtte fra Norad og utenriksdepartementet gir vi barn og unge, spesielt jenter og folk med funksjonshemninger, muligheten til å være aktive i deres lokalsamfunn». Forestillinger om «de andre», spesielt barn, kvinner og funksjonshemmede (som om dette utgjør en ensartet og marginal gruppe – hvem er da resten?), som passive mottagere av «hjelp» er åpenbar bak en slik formulering. Forestillingene om hva Norge kan bidra med blåses opp og reflekteres både gjennom bruk av bilder og tekst.

Før og etter

Hvorfor får vi ikke andre bilder fra Afrika eller fra norsk idrett? Hva med bilder av bistandsarbeidernes eksklusive seilforeninger, golfklubber og treningssentre, eller krangling om et par joggesko? Slike bilder selger ikke! Det blir for komplisert. Bildene må formidle enkle beskjeder: «De trenger hjelp, og vi hjelper dem». Som i bli ny-reportasjer i ukebladene. En venn av meg som var med på dette en gang sa: De ber deg om å komme i de styggeste klærne du har og uten sminke. Måten folk representeres på «før» blir gjort på en slik måte at alle skjønner at hun trenger forbedring. Som i utviklingsprosjekter er det her ikke noe salgstriks å presentere folk «før» som mer fornøyd enn «etterpå».

Den østerriske filosofen og sosialkritikeren Ivan Illich sier: «Det tok tjue år for to milliarder mennesker å definere seg selv som underutviklet». Utsagnet sier noe essensielt om at utvikling ikke bare handler om å «hjelpe», det handler også om å få folk til å tro at de må hjelpes, det handler om makt til å definere hvem du er, hva du trenger og hvordan du bør bli. «Folk vil ikke lenger danse, det virker så primitivt og passer ikke med ideer om fremskritt, effektivitet og utvikling,» sier den tanzanianske idrettsdirektøren Abdallah. «Men idrett er vitenskap, og det er bra».

Vitenskap og eksperter

Idrettens vitenskapelighet legitimerer behovet for «ekspertkunnskap». Mens bli ny-prosjektene har profesjonelle stylister, har utviklingsprosjektene den hvite, euroamerikanske eksperten. Ekspertene legitimerer sin rolle gjennom å bruke et spesielt språk, gjerne med referanse til vestlig vitenskap. I idrettsprosjekter er vitenskapelighet viktig for å legitimere hvorfor man i det hele tatt trenger «hvite europeere». «Vi kan organisering og teknikk» er en vanlig uttalelse fra de som jobber med idrettsbistand, mens «de kan rytme og glede».

I et intervju med en representant for idrettsforbundet i Zimbabwe nylig, svarte han følgende på spørsmålet om hva idrettsfrivillige bidrar med: «Jeg har aldri sett en idrettsarbeider oppnå noe som helst. De blir frustrerte over at deres forestillinger om at de skal hjelpe alle barn og unge i Afrika på samme måte, ikke stemmer. Men i rapportene sine skriver de om alt de oppnådde».

Ingen bananer på hodet

Da jeg for første gang dro til Tanzania sent på 1980-tallet, var det med en drøm om Afrikas fargerike og rytmiske kropper og et ønske om å oppleve noe annet enn strømlinjeformet idrettspraksis. Jeg var også forført av bildene med de smilende barna. Oppholdet i Tanzania ble rystende – her var mennesker som blandet seg inn i mine enkle forestillinger om Afrika og om idrett. De stilte meg kritiske spørsmål: Hvorfor var jeg så tynn, hvorfor kledde jeg meg så barnslig og hvorfor gikk jeg så fort, og hvis man skulle trene, skulle man ikke få penger for det?

Ubehagelige møter er lærerike. Mine bilder om Afrika ble kraftig rokket ved, her var ikke bare stråhytter og barn som ventet på hjelp. Damen med de hvite tightsene – jeg husker henne godt. Jeg ble så overrasket. Ikke bare at hun hadde tights når hun trente og ikke kjole. Men at hun hadde den lekre mercedesen! Og jeg som trodde hun skulle rusle hjemover etter treningen med bananer på hodet!

At «det er typisk norsk å være god» er noe vi gjerne vil bli husket for. Men hva med skihopper Anette Sagen som uttaler at hun er lei gubbeveldet i norsk og internasjonal idrett? Eller bosniske fotballsupportere som stormer Ullevål i sinne? Idrettsfeltet kan være en god arena for å uttrykke ikke bare glede, men også misnøye. Men bilder av misnøye skaper riper i lakken for norsk idrett og bildene av smilende svarte barn.

Det afrikanske senteret i Oslo argumenterer for at afrikansk dans kan kurere «European stiffness». Dette bildet har ikke mye definisjonsmakt. Hvis så hadde vært tilfelle, ville afrikanske land for lengst tatt over med utviklingskampanjer rettet mot europeere for å gi oss mer rytme og livsglede. Foreløpig står bildene i veien.

---
DEL

Legg igjen et svar